Barneforkjemper

Sanja Maksimovic er oppvokst i Serbia og 18 år gammel kom hun til Norge første gang. Et tre måneders langt besøk hos pappa som flyktet til Norge under Balkankrigen i 1991, ga mersmak. Hun ville flytte til Norge.

Åtte år senere. Sanja Maksimovic er masterstudent i barnehagepedagogikk på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun er representant i Karriereutvalget for sin utdanning og studentrepresentant i tilsettingsutvalg for professor og dosenter. I tillegg jobber hun som gruppetreningsinstruktør.

Strevsom vei på master

— Det føles litt som at jeg har levd to liv - ett i Serbia og et nytt et i Norge, forteller Maksimovic.

— Og jeg stortrives her, fortsetter hun.

Da hun flyttet til Norge ble ikke videregående fra Serbia godkjent så hun måtte ta et år ekstra for å få studiekompetanse.

— Med bare to år i landet trodde en av lærerne mine at jeg aldri ville klare det. Men jeg tok seks fag på et år og var klar for endelig å begynne med studier, forteller hun stolt.

Den unge serberen var imidlertid for ung og måtte vente et år på å fylle 23 for å få generell studiekompetanse i henhold til «23/5-regelen».

— Og så kunne jeg endelig begynne på HiOA.

Møtet mellom teori og praksis

Maksimovic føler at hun gjennom utdanningen har lært mye om barn, pedagogikk og profesjonen. Hun opplever at en stor utfordring ligger i møtet mellom teori og praksis.

— Teorien beskriver det generelle barnet og den generelle pedagogikken. Når man så møter barnehagefeltet og den reelle praksisen så møter du ikke det generelle barnet. Du møter en masse ulike individer som ikke nødvendigvis kan knyttes direkte til det du har lest om. Hva gjør man da, spør hun.

— Da må man rett og slett finne de riktige avgjørelsene selv og stole på at man tar gode valg, alltid med tanke på barnets beste.

Advarer mot kategorisering

Maksimovic mener at teorien aldri kan gi et helt korrekt bilde, og beskriver dette som en konflikt mellom teori og praksis:

— Teorien vil aldri kunne gi oss et reelt bilde på hvordan det er å være barnehagelærer og kan i verste fall gjøre oss blinde. Det verste som kan skje er at vi kategoriserer barn og anvender metoder deretter.

— Store endringer på feltet sier vel også noe om at teorien ikke alltid har vært riktig. Dette krever at vi alltid må søke til vår egen fornuft, vurdere ny kunnskap og følge med på de samfunnsendringene som hele tiden omformer feltet vårt, forteller hun.

Endret lidenskap

Maksimovic startet på utdanningen som tidligere het førskolelærer for å utdanne seg til å jobbe med barn. Nå som hun er i gang med master i barnehagepedagogikk er imidlertid kursen endret.

— Jeg vil kjempe for barns beste på et høyere nivå. Gjennom å utvikle kunnskapen som eksisterer, og påvirke hvordan teori og praksis brukes tror jeg at jeg kan få til ting som hjelper flere barn, forteller hun og legger til at doktorgrad er noe hun definitivt vurderer.

— Jeg mener at innenfor noen profesjoner kan ikke teori være fullstendig styrende for praksis - fordi man jobber med mennesker. Man kan ikke anvende teorier universelt fordi folk er forskjellige, fortsetter hun.

— Nettopp derfor er praksisperiodene i utdanningen så viktige, og enda mer gjør forståelsen av dette utdanningen så viktig.

Problemer med assistenter

Og hun ser store problemer med at barnehageassistenter brukes så mye i dag:

— Tenk deg at du jobber som avdelingsleder på et sykehus. Og så har du noen sykepleiere som ikke har utdanning innenfor faget. Hvorfor er det greit i barnehagen, spør hun.

— Har du vurdert å arbeide politisk for å endre barnehagepraksisen?

— Ja, jeg har vel det. Det er kanskje en av mine aller største drømmer å kunne være politisk aktiv i barnehagefeltet og jobbe for barns beste, og spesielt jobbe for god pedagogisk dekning i barnehagen.

Elsker barn

Sanja Maksimovic har tidligere jobbet i barnehage og finner det krevende og samtidig veldig givende. Hun beskriver kjærligheten til barn som en stor lidenskap og den utvilsomme årsaken til at hun valgte utdanningen hun gjorde.

—  Jeg er fascinert av hvor godhjertede og herlige vesener de er. De tenker og uttrykker seg på noen fantastiske måter, forteller hun engasjert.

Å studere på norsk var imidlertid utfordrende:

— Det ble plutselig mye vanskeligere når fagtermer og akademisk språk kom inn i bildet. Jeg merket bakgrunnen min veldig når jeg skulle lese og skrive på norsk fagspråk.

Fornøyd som innvandrer på HiOA

Å komme til HiOA som nesten-nordmann gikk strålende:

— Jeg fikk god informasjon og har aldri opplevd noe som har vært utfordrende her.

Maksimovic tror at hun har hatt et fortrinn i sin personlighet og at det er essensielt å tørre og ta kontakt.

— Noe av nøkkelen ligger i å ta initiativ og være frampå. Jeg er veldig kontaktsøkende og det har nok hjulpet meg både til å bli bedre integrert, men også til å lære den norske kulturen raskere. 

— Hva har du tenkt å skrive masteroppgaven om?

— Jeg lurer på å skrive en sammenligning av førskolelærerutdanningen og den nye barnehagelærerutdanningen.