Samisk magi, hjelp til kriminell ungdom og brann i Notre Dame

Forbannelsen

FAKTA

Notre Dame i flammer

• Premiere: 7. oktober 2022

I Forbannelsen tas vi med til høsten 1918, og vi kjenner igjen det golde fjellklimaet i Røros-traktene. En pastor vender hjem fra misjonærvirksomhet og vil bygge en kirke for en menighet av gruvearbeidere. Stedet han plukker ut for kirkebygget viser seg å være en sør-samisk gravplass. Men det nekter pastoren å ta hensyn til, noe som faller samene tungt for brystet. Og nettopp her er en kime til å forstå filmens tittel.

Filmen byr på et rikt persongalleri i pastorens familie, med hans kone, to voksne barn og en adoptivdatter i husholdningen.

Den epidemiske spanskesyken er i ferd med å melde sin ankomst, men ser i første omgang ikke ut til å plage det lille bygdesamfunnet. Den ligger der likevel som en voksende fare.

Regissør og manusforfatter Henrik Martin Dahlsbakken er blant våre hardest arbeidende. I en alder av 33 år har han en imponerende filmografi å vise til. Flere gode filmer har kommet fra hans hånd. Derfor er det med en viss forventning vi ser fram til årets film.

Dessverre makter ikke Forbannelsen å innfri forventningene. Til det blir den for springende. Den er i noen sekvenser en film om et bygdesamfunn, i andre deler handler den om religiøs demagogi, og i atter andre deler er den en slags horrorfilm med sterke innslag av overnaturlige hendelser (som snakkende døde sjeler).

Mange av hendelsene i fortellingen behandles for kort, før vi tvinges videre. Ett sted tar det plutselig fyr i buksebeinet til pastoren (tror jeg), og sekunder etterpå er vi i neste scene uten å egentlig få vite hva scenen skulle si oss i oppbyggingen av fortellingen. Vi blir heller ikke vist pastorens emosjonelle reaksjon på den svært spesielle hendelsen. Et annet sted i handlingen dør pastoren kone. Dødsfallet nevnes knapt videre i fortellingen.

Det er synd, for Dahlsbakken er utvilsomt en ekte filmmann. Han har det meste som skal til for å gi oss de gode fortellingene.

Filmen er ytterst smakfullt fotografert og visuelt presentert. Den er flott å se på, i den mørke forstanden som Dahlsbakken ser ut til å ha ønsket seg. Vi ser også flere gode prestasjoner blant skuespillerne, med Jan Sælid som pastoren og Eva Nergård som adoptivdatteren i fremste rekke.

Jeg har sjelden sett en film som jeg mer hadde ønsket sendt tilbake til klippebordet. Her er det mengder med meget bra håndverk i råmaterialet. Men det ferdige resultatet er sprikende. Det mangler en samlende substans.

Krigere

FAKTA

Krigere

• Premiere: 7 oktober 2022

Dokumentarfilmen Krigere handler om unggutten Mamo som følges opp av miljøarbeideren Berat fordi barnevernet er bekymret for ham. Og den handler minst like mye om Berat, og hans arbeid med seg selv og for å hjelpe andre. Vi befinner oss i Groruddalen. I et spenningsfylt ungdomsmiljø der dop og kriminalitet er blant ingrediensene i det hverdagslivet som frister en del unge.

Historien likner andre fortellinger om ungdom som ser ut til å bevege seg ut på skråplanet, skulker skolen og så videre. Her er det likevel én forskjell. Berat har en liknende bakgrunn som Mamo. Han fikk hjelp i tide, og fant fram til et meningsfullt voksenliv. I dag er han ansatt som konsulent i NAV. Berat har tatt et spesielt ansvar for nettopp Mamo gjennom et oppdrag regissert av barnevernet, og det er nok fordi han ser seg selv i den unge gutten.

Regissør Jon Haukeland er i ferd med å begå en trilogi der Krigere er den andre filmen. Den første var Barneraneren (2016).

Totalt sett er Krigere en engasjerende film. Vi tror på karakterene i denne dokumentaren, og det er interessant å se de ærlige portrettene av både Berat og Mamo.

Krigere har også en side som er mer problematisk. Innledningsvis opplyses det at de to hovedpersonene er med på å rekonstruere fortellingen om seg selv og om sin relasjon til hverandre. I mange scener spiller de altså seg selv, som skuespillere. Det er en akseptabel form for filmfortelling.

Men vanskeligere blir det når vi også får scener som etter det jeg forstår ikke er rekonstruksjoner, men hendelser som utspiller seg i et «her og nå» for åpent kamera.

Særlig er en scene der Berat oppsøker sin tidligere fostermor i Hallingdal langt mer direkte og antagelig ikke en rekonstruksjon. Scenen er svært nær og god, men den setter resten av filmen i et annet lys. Når vi ikke involveres i hva som er rekonstruksjon og hva som er filmet virkelighet, blir det som tilskuer lett å være mer opptatt av metoden til filmskaperen enn selve innholdet.

Noe av det som ellers er gledelig i Krigere er at den gir oss store doser maskulint snakk om følelser. Vi ser hvordan særlig språket mellom Mamo og Berat – som på mange måter er to tøffinger – også er finstemt emosjonelt.

Krigere er i hovedsak en god og engasjerende dokumentar med noen metodiske problemer.

Notre Dame i flammer

FAKTA

Notre Dame i flammer

• Premiere: 7 oktober 2022

Da Notre Dame i Paris brant i 2019, gikk det en støkk gjennom mange av oss. Den 850 år gamle katedralen er blant verdens mest kjente bygninger. At den skulle kunne ta fyr og bli utsatt for store skader var helt uvirkelig. Det skjedde en vårkveld i 2019, og vi kunne følge utviklingen på nyhetssendingene utover kvelden.

Nå har den franske veteran-regissøren Jean-Jacques Annaud laget en film om hendelsen. Det er en fiksjonsfilm, «bygget på faktiske hendelser» som det gjerne heter. Annaud har rekonstruert hendelsene fra de første tegnene til at noe var galt, og fram til brannen ble slukket. Han har valgt å la oss følge de menneskene som ble involvert, særlig brannfolkene, politiet og noen av de ansatte i katedralen.

Bildematerialet i filmen er satt sammen av nyhetsklipp fra den aktuelle kvelden, filmsnutter fra publikums mobiltelefoner, og – aller mest – Annauds filmede rekonstruksjon i ettertid. Annaud kombinerer flere fortellergrep og integrerer dem godt. Bygningens sårbarhet, brannfolkenes innsats, de ansattes uro og parisernes målløshet, skildres side om side. Lydsiden er også godt integrert.

Forholdet mellom det fiksjonelle og det dokumentariske fungerer fint. Vi er aldri tvil om hvordan de forholder seg til hverandre. Det håndverksmessige i filmarbeidet er godt ivaretatt i Notre Dame i flammer.

Filmen er visuelt sterk, både gjennom godt foto, drivende god klipp, og ved at selve objektet – katedralen – i seg selv er monumental og inntagende, selv mens den er under flammens angrep.

Vi lærer at verken brannsikring eller alarmsystemer var godt ivaretatt i den gamle katedralen. Annaud velger å nevne disse momentene, men han har ikke laget en direkte kritisk film om hvor dårlig det sto til. Jeg tar meg i å savne mer vektlegging av dette perspektivet, men det var altså ikke en slik fortelling regissøren ønsket å lage. Filmen lener seg heller i retning heltefortelling, og da er det særlig brannmennene som står igjen som de som ordner opp.

Og kanskje er nettopp helteperspektivet det som trekker helheten litt ned. Det bygges møysommelig gjennom hele den estetiske presentasjonen, og særlig gjennom musikken. Og det understrekes i en scene mot slutten der frivillige melder seg til en ekstra farlig innsats for å få has på brannen.

Men så veies det i stor grad opp av det gode filmarbeidet som gjør en fortelling vi kjenner utfallet av spennende. Notre Dame i flammer er en film for det store lerretet. Her kommer katedralens størrelse, de kraftige flammene og brannfolkenes vanskelige arbeidsforhold til sin rett.