Når far og sønn knives

I «Rivalene» møter vi den feterte, middelaldrende – og verdenskjente -  kunstneren Simon. Simon bor og arbeider i København, sammen med sin yngre kone og sekretær, Darling (!). Han bestyrer et hus som rommer flere atelierer, verksteder og leiligheter. En eldre bygård der han også holder seg med en stor mengde yngre kunstnere som han herser rundt med etter innfallsmetoden. Med og uten klær. Simon er patriarken. Ingen motsier patriarken.

Allerede i en av de innledende scenene bringes fortellingens dramatiske omdreiningspunkt inn. Simon har en sønn, Casper, som i en alder av 28 år melder sin ankomst. De har ikke sett hverandre på omtrent like mange år.

Som den norske tittelen gir bud om (den danske er «Mesteren», og gir et litt annerledes signal), leder sønnens inntog til en dragkamp mellom far og sønn. Far ser at hans posisjon er truet. Dette blir helt tydelig når det viser seg at sønnen bringer med seg et eget, om enn annerledes, kunstnerskap.

Inngangen til denne fortellingen er mettet med klisjeer. Det hele kunne vært fort glemt, om ikke vi hadde å gjøre med gode skuespillere, et troverdig miljø og en dramatisk framdrift som fungerer godt. Flere av dialogene er også gode.

Det er spennende å følge med på skandinaviske filmfortellinger. Ikke minst nå for tiden der det nordiske er i søkelyset. Vi blir sett av andre. Det er spesielt kriminalfortellinger som har banet vei. Alt fra bøkene til Jo Nesbø og Henning Mankell til serier som «Broen» og «Forbrytelsen». Kinofilmene har ligget noe mer i skyggen for det store publikum i de siste årene, men her vil det sannsynligvis skje mye framover. Ikke minst fra norske regissører.

Denne gangen er det en dansk film. Vi har med en dansk regissør å gjøre, Charlotte Sieling, det hele foregår i København og karakterene er umiskjennelig danske. Ikke minst er Søren Malling som Simon god til å bære den københavnske ånden. Verdensbyen er mer tilstede her enn om filmen var lagt til for eksempel Oslo. Men det norske innslaget er også betydelig. To av de sentrale rollene bekles av norske skuespillere. Ane Dahl Torp spiller kunstnerens hustru, Jakob Oftebro hans sønn. Den siste spiller for øvrig på dansk. På et utmerket dansk etter mitt øre. Han har da også bodd og arbeidet lenge i København.

Vi kan se denne filmen som en far-sønn fortelling. Og raskt trekke våre konklusjoner ut fra det. Hvorvidt vi kan få mer ut av fortellingen, avhenger av om dens tema har stoff i seg til å vide ut bildet. Og om regissøren og hennes stab evner å gjøre stoffet allment. Det synes jeg de får til.

Selv om vi nesten hele tiden befinner oss i kunsterboligen, blir ikke dette kun en historie om eksentrikeren og hans viderverdigheter.  Om fri seksualitet og rødvinsfester mellom lerreter som ikke ennå er ferdigstilt.

Når fortellingens grunnleggende drama er presentert, får vi mulighet til å fordype allmennmenneskelige temaer som individets forpliktelse overfor seg selv og overfor andre. Hvordan kan den som realiserer sitt eget liv gjennom arbeid og kunst også være sosial og delta i andres liv? Og så kan man reflektere over om seksualiteten er så fri som den kan synes, og om menneskene gjør sine valg på egne premisser eller mer i utveksling med andre.

Vi forstår etter hvert hvor innleiret far og sønn er i hverandres liv. Når sønnens kunstneriske prosjekt avdekkes, når denne vissheten nye dramatiske høyder. Her berører filmen på overraskende vis denne ettersommerens hjemlige litteraturdebatt.