Redaksjonens tips: Dette bør du lese i sommer

Maria Parr: Oskar og eg (2023)

I sommar tilrår eg alle, alle, alle å lesa Maria Parr si fantastiske Oskar og eg. Det handlar om å vera barn, om å vera vaksen, og om at livet for oss alle tek nokre svingar. Boka er morosom og sår på same tid (for alle som har barn er kapittelet om omgangssjuke særleg lesverdig), og heime hos oss ville til og med tenåringsbarnet høyra på då mor las høgt! Dei siste somrane har familien høyrt både Keeperen og havet og Tonje Glimmerdal på lydbok. Då vert det ro i bilen — berre avbroten av humring frå baksetet.

Oskar og eg er på mange måtar ein oppvekstroman. Sjølv skal eg endeleg lesa Oliver Lovrenskis Da vi var yngre i sommar. Eg hadde stor glede av Saabye Christensens Beatles då eg var ung, og har dei siste åra lete meg fascinera av Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Romanen skildrar den tida då eg sjølv var ung — men eit liv som framstår veldig annleis og eksotisk for ein vestlending.

— Hilde Kristin Strand

Guzel Jakhina: Zulejkha åpner øynene (2022)

Denne romanen har alt: Kvinneliv på bygda, behandlingen av tatarene, tvangskollektivisering av jordbruket — og  kjærlighet. For selv under de tøffeste forholdene, finner menneskene sammen. Romanen skildrer storpolitikk sett gjennom øynene til en kvinne hundset av svigermor og ektemann. Dette må være tidenes grusomste svigermor skildret i en roman. Så skjer det noe dramatisk, og plutselig er Zulejkha på en lang ferd til Sibir og et nytt liv blant andre forviste der. Paradoksalt nok får hun underveis, og i arbeidsleiren, åpnet øynene og kjenne på en frihet. Romanen kom på norsk i 2022, og jeg tenker ofte på den. Ellers anbefaler jeg Etterklang av Helga Flatland og skal selv lese Overtredelser av Louise Kennedy. 

— Solveig Mikkelsen

Helle Helle:  Hafni forteller (2023)

En nydelig roman som handler om Hafni, en kvinne på 48 år som har planlagt å feire skilsmissen med en roadtrip til danske småsteder, der hun skal kjøre bil fra kro til kro og spise høye danske smørbrød. Endelig tør hun å reise alene, men hun grubler mye underveis, skammer seg over mye og det er en god del som ikke går etter planen. I Helles to forrige romaner «de» og «Bob» opptrer Hafni som en bifigur, og disse to bøkene er også lesverdige og fra samme univers. For «Hafni forteller» er Helle Helle nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. 

— Hege Larsen

Jørn Lier Horst og Thomas Enger: Offer (2023)

Offer er den foreløpig siste delen i serien om Alexander Blix og Emma Ramm, skrevet av Jørn Lier Horst og Thomas Enger. Dette er nok kanskje den beste i serien så langt, etter mitt syn. Jevnt spennende fra start til slutt med et nervepirrende klimaks. Blix og Ramm bistår hverandre i jakten på svar, slik de også har gjort tidligere. Denne gangen blir man som leser også kjent med førstnevntes historie som barn, noe som forklarer mye av Blix' anstrengte forhold til fortiden... Anbefales som lydbok! 

— Joar Hystad

Nadine Mackell: Eva/Ida (2023) 

Eva/Ida (2023) er debutromanen til Nadine Mackell. Den gir et sårt og nostalgisk bilde på et forhold som tar slutt. Ida er biologistudent og Eva studerer reklame på Westerdals. Boken følger Ida i prosessen med å se tilbake på forholdet mellom en sjenert og plaget student og en livsbejaende og utadvendt livsnyter. 

En roman som har alt fra innleggelse i psykiatri, tennis på vestkanten og kokain på fest. Og studietid, da. Jeg leste denne da jeg skrev om norske universitetsromaner, og du kan finne flere av dem i denne saken: trykk her. Selv fikk jeg mye glede, varme og til tider melankoli av Janne S. Drangholts Winterferie.  

— Elise Lystad

Erlend O. Nødtvedt: Olav Nygards seng (2023)

Ferien handlar vel også om å kvile, dorme, sove, eller prøve å sove, og dermed – drøyme. Som lektyre  i ei hengekøye i skuggen, eller kor som helst, kan diktsamlinga til Erlend O. Nødtvedt, Olav Nygards seng (2023) — inspirert av lyrikaren Olav Nygard og research gjort i den gamle senga hans — anbefalast, gjerne som opplading til søvn, søvnløyse, dagdraumar, eller nattdraumar gjennom den lyse årstida (og vidare inn i den mørke). Vogg med, sovne inn, eller vakne til eller frå Nødtvedts visjonar og særeigne ordkunst. Kjenn korleis «ekkoet av gjespet/åpner distraksjonen brønnlokket/minnelegionene bobler mot overflaten». Du skal sova bort sumarnatta. 

— Njord V. Svendsen

Lars Amund Vaage: Det uferdige huset (2020)

Om du går med lydbok på øyra med rive i bakkane, sit i bilen eller sit under eit teppe medan sommarregnet hamrar mot ruta, så tilrår eg å la Lars Amund Vaage ta deg vel hundre år tilbake i tid til Sunnhordland og Det uferdige huset. Om alt som er i endring, den unge nasjonen, det nygamle språket, om utdanning og folkehøgskulen, diktarane og pliktene, om det gode og vonde og verkelege livet.  

Eller treng du ein pause frå Fotball-EM og Sommar-OL og drøymer om vinter og 15.46.6 eller 13.30,55? Hans Olav Lahlum og Øyvind Tronstad har skrive Historien om Vinter-OL, eit bokverk i to band. Her får du vita alt om alle vintersportsreferansane du ikkje har forstått, om idrettsmennene- og kvinnene du hadde gløymt, om Hjallis, Kuppern og Sonja Hennie, om kor seint ute Noreg var med å satsa på kvinnene i vinteridretten, om pionerane, om langfingeren til Jens Weißflog og songkarrieren til Matti Nykänen. Og om dramaet før leikane på Lillehammer. 48 timar og 38 minutt med lydbok om du høyrer begge i strekk. Då treng du ikkje så mange andre bøker i sommar. 

— Ragnhild Bjørge

Ewa Sapieżyńska: Jeg er ikke polakken din (2022)

«Jeg er ikke polakken din» av Ewa Sapiezynska er en varm og samtidig sår beretning om å være polsk i Norge. Sapieżyńska er forfatter, journalist og sosiolog. Hun har doktorgrad i samfunnsvitenskap fra Universidad de Chile. Romanen handler om fordommer, som da Ewa ble bedt om å fjerne etternavnet sitt på postkassen, fordi noen naboer var redd for at deres boliger ville synke i verdi. Men også om fine menneskemøter og den rike polske kulturen som altfor mange av oss kjenner for lite til. 

Og når vi først er inne på temaet fordommer og rasisme vil jeg også varmt anbefale Kvit norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn, og alt fra Sumaya Jirde Ali. 

— Kristin Jonassen Nordby

Cormac McCarty: Blodmeridianen (1985)

 Jeg påstår ikke at Blodmeridianen er lett strandlektyre, selv om det faktisk var på en strand i Portugal jeg leste den. Cormac McCarthy, som døde for et år siden, regnes blant de største amerikanske samtidsforfatterne, og denne som hans mesterverk. Boka fra 1985 er mørk, ubehagelig og ekstremt voldelig, men også fascinerende, tankevekkende og ulikt noe annet jeg har lest. Det handler om en tenåringsgutt som blir med i en bande skalpjegere i grensetraktene mellom USA og Mexico på midten av 18oo-tallet. Bokas antagonist, og en slags åndelig leder for den morderiske gjengen, er«Dommer Holden», omtalt av som «den mest skremmende skikkelsen i amerikansk litteratur».

«Kanskje den beste romanen du kommer til å lese noen gang», skrev Dagbladets anmelder i forbindelse med den norske oversettelsen. Men den er nok ikke for alle. 

Boka kom også nettopp som lydbok på norsk på strømmetjenesten Storytel. 

— Jørgen Svarstad

Esben S. Titland: Piketty på 1-2-3-: Kapitalen i det 21.århundret tegnet og forklart (2013)

«...et usedvanlig ambisiøst, originalt og hardtslående verk som redefinerer vår forståelse av verdens økonomiske historie», «Et fantastisk stykke empirisk, økonomisk forskning. Boken har en bredde og historisk sensitivitet som gjør den unik» og «årets, ja kanskje tiårets, viktigste bok.»

Det manglet ikke på superlativene da Thomas Piketty sin bok Kapitalen i det 21. århundre kom. Og det hørtes jo forlokkende ut, så jeg leste, jeg. Hvor mange sene kveldstimer jeg brukte på å komme gjennom de snaue 800 tettpakkede sidene med tekst husker jeg ikke, og jeg vil egentlig ikke huske det heller, eller prøve å beregne det. Ikke fordi boken er dårlig, og ikke fordi jeg ikke lærte noe. Men fordi jeg noen år senere oppdaget at jeg kunne ha lært omtrent det samme på noen og tyve sider i tegneserieform, i Piketty på 1-2-3: Kapitalen i det 21. århundret tegnet og forklart av Esben S. Titland. Litt flere farver var det også.

Nyttig inspirasjon til neste gang noe skal formidles til allmennheten, både for en professor og en bladfyk. 

— Espen Halvorsen Bjørgan

Fiona Hill: There is Nothing for You Here (2021)

Forskjellige mennesker har forskjellige sommerassosiasjoner. For meg er de postindustrielle og skitne urbane landskapene i Nord-England helt der oppe med måkeskrik og bølgeskvulp. Siden bestemor kom fra Newcastle, gikk mang en sommer med til å kjøre på kryss og tvers i denne litt forlorne, men pittoreske regionen — mellom smuldrende borgruiner og småbyer med høy ungdomskriminalitet. 

De har hatt litt å stri med i Nord-England. Med nedlagte gruver, høy arbeidsledighet og sviktende fremtidstro, ble det stadig vanskeligere for menneskene som bodde der å finne gode svar på hva man skulle gjøre med livet sitt.

«There is nothing for you here, pet», var rådet Fiona Hill fikk fra sin far under oppveksten i Durham. Han var glad i henne, derfor måtte hun reise.

I denne boken beskriver hun denne reisen: Fra Bishop Auckland til akademia, og videre til Det hvite hus, hvor hun var Russland-rådgiver for to amerikanske presidenter. Boken er en personlig og tidvis sår beretning om Fiona Hills eget liv, men temaet er mer allmenngyldig. For hun viser til en utvikling hvor stadig flere samfunn likner på hennes barndoms rike — fra postsovjetisk oppsmuldring i Russland til det amerikanske Rustbeltet med sin nedlagte industri.

Dette er kanskje ikke boken man tar med seg på fotballcup (jeg har prøvd), men den fungerer godt både i hagen og på stranden. Stilen er personlig og lett å komme inn i med sine korte kapitler. Og den gir gode argumenter for i alle fall et av svarene på hvorfor utdanning er viktig. 

— Glenn Jensen Mangerøy