— Tar ikke kunsten nok på alvor

En vind av sterk kaffe streifer nesen i det hun låser opp kontoret ved te-kjøkkenet i syvende etasje i Pilestredet Park 33. Åtte fotografier fordelt på fire montasjebilder henger i øyehøyde på den ruggete, hvite tapetveggen på rom 7007. Kunst hun har laget med glede og som hun sikkert kunne tenkt seg publikasjonspoeng for. Slik er det ikke.


— Jeg har vært professor kvalifisert på kunstnerisk grunnlag i 12 år i to ulike stillinger og synes det er på sin plass at vi nå får løst denne problemstillingen, sier Kristin Bergaust.

Kunstens posisjon i samfunnet

Hun er kunstner og professor ved Institutt for estetiske fag ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun ønsker å få løst situasjonen som gjør at kunstnerisk utviklingsarbeid ikke likestilles med vitenskapelig publikasjon, til tross for at kvalifikasjonene til disse ansatte er vurdert på kunstnerisk grunnlag.



— Kunsten blir ikke tatt alvorlig som kunnskapsproduksjon.

— Hva mener du med det?

— Det var nesten en halv million mennesker som så Munch-utstillingen ved 150 års jubileet. Dette viser at kunsten har en allmenn posisjon i samfunnet og betyr noe for oss . Kunstnerisk arbeid innebærer også spesialisert kunnskap, refleksjon og kompetanse. I undervisningsinstitusjoner som HiOA må vi synliggjøre og anerkjenne dette, sier hun.

Kristin Bergaust mener det trengs en bevisstgjøring av hva kunstnerisk kompetanse innebærer og hva som skal til for å utvikle og opprettholde slik kompetanse.

— Jeg ønsker å bidra til en løsning, men det avhenger også av at forskningsledelsen ved HiOA tar tak i dette. HiOA kan ikke rette opp dette alene, sier hun.

Gjennom arbeid i Rådet for kunstnerisk utviklingsarbeid i Universitets- og Høgskolerådet (UHR) der Bergaust representerer HiOA, mener hun man utvikle en klarere forståelse av hvordan dette kan behandles. Hun referer til universitets- og høyskoleloven, der kunstnerisk utviklingsarbeid er likestilt med forskning.

Likestilt i loven – ikke i praksis

I universitets-og høyskoleloven står det blant annet en utdanningsinstitusjon skal «bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid». Det betyr at forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid  skal vurderes som likeverdige. Bergaust sier at virkeligheten er en helt annen. 

— Kunstnerisk kompetanse er nødvendig i utdanningen. Det er urimelig at akademikere og kunstnere ikke blir likestilt i det såkalte tellekantsystemet, sier professoren.

— Føler du deg likestilt i jobben din som kunstner?

— Jeg opplever likestilling på individuelt plan og ved å delta tverrfaglig, mens det kunstneriske arbeidet mitt gir ikke uttelling på samme måte som forskning og dermed ikke er likestilt, sier hun.

HiOA er ikke alene

Interessen hennes for statusen til kunstnerisk utviklingsarbeid i høyere utdanning startet på 2000-tallet. Fra 2002 satt hun i programstyret for stipendiatprogrammet for kunstneriske utviklingsarbeid. Det er en parallell til forskerutdanningene organisert som doktorgradsprogrammer, som fører frem til at man får førstekompetanse.   

På den tiden jobbet hun på Kunstakademiet i Trondheim, NTNU og ønsket å gjøre en forskjell for å fremme likestilling  for kunstnere som arbeider innen høyere utdanning som ikke er rene kunstutdanninger. Senere startet hun å jobbe ved HiOA med denne erfaringen med seg i bagasjen og sier at denne problemstillingen ikke bare finnes på høgskolen.

— NTNU har noen av de samme problemene som HiOA. Begge har til felles at de er store utdanningsinstitusjoner med både kunstneriske og akademiske ansatte. Det er hele tiden en sterk oppfordring til vitenskapelig publikasjon fra institusjonens side, sier Bergaust.

Interne formidlingspoeng

Høgskolen i Oslo og Akershus har egne interne formidlingspoeng for kunstnerisk produksjon. Bergaust mener det er et plaster på såret ikke hjelper.  

— Det er en måte å løse problemer på. Det er viktig og riktig, men dette handler om kunstnerisk forskning og ikke bare formidling, sier hun.

Ved flere av HiOAs utdanninger trengs det undervisere med kunstnerisk kompetanse på høyt nivå. Bergaust mener at denne kompetansen må ivaretas på faglige premisser slik at man sikrer kvaliteten på disse kunstfaglige utdanningene.

Mørk fremtid for kunstnerisk kompetanse

— Er det ulønnsomt å ansette en kunster ettersom publikasjonspoeng gir penger?

— Ja, i det lengre løp kan det bli resultatet. Denne saken er viktig for fremtiden, for den kunstneriske kompetansen vi trenger i undervisningen svekkes over tid hvis det ikke gjøres noe.

Kristin Bergaust har fortsatt motet oppe for at det skal skje noe for de kunstneriske sjelene.

— Jeg har sett utviklingen gjennom 20 år. Det har skjedd mye interessant og positivt, så jeg lever fortsatt i håpet om at det å utvikle og vedlikeholde kunstnerisk kompetanse skal gi uttelling.

Hun lener seg forover på den okergule pulten i den svarte kontorstolen og ser seg rundt i rommet. Hun tenker. Hun  må haste videre i til neste møte i etasjen under. Hun låser dør nummer 7007 i den 35 meter høye bygningen og setter kursen nedover trappene med veska i hånda og lua på snei. Hun stresser videre til neste møte i håp om å rekke toget – publikasjonstoget.