Film Jan Storø
Psykologisk drama om et barns mulige skyld
I filmen Storm dør et barn i den innledende delen. Resten av den handler om å finne ut hva som skjedde, og hvordan de involverte skal forholde seg til hverandre.
Elin er alenemor for Storm og hennes lillebror Ulrik. Sistnevnte er en hyper og blid gutt som hele tiden er i aktivitet. Slik framstår han iallfall denne dagen, da de tre skal på fisketur.
Allerede på parkeringsplassen, mens Elin er i ferd med å hente ut fiskeutstyret fra bilen, forsvinner Ulrik inn i skogen. Elin sender datteren etter ham for å passe på. Snart blir det helt stille. Elin blir urolig og løper etter. Det skal vise seg at Ulrik drukner i elva et stykke inne i skogen denne dagen.
Ikke lenge etter begynner det å gå rykter blant barna i Storms klasse om at Storm dyttet Ulrik, og dermed forårsaket hans død. Barnas foreldre får nyss om ryktene. Hendelsen er ikke lenger bare familiens tragedie, men gjenstand for «alles» blikk – og vurderinger. De årvåkne blikkene til barnevern, sykehus og politi er også aktivert. Elins dilemma er hvordan hun skal ta vare på datteren. Og er det i det hele tatt mulig å ta vare på seg selv?
Filmen roter opp i noe av det vi aller minst ønsker å bli utfordret på, våre smått romantiske forestillinger om barnets uskyld. Den stiller spørsmålet om det er mulig at et barn kan forårsake et annet barns død – eller helst: om vi voksne kan orke å tenke en slik tanke, uten å vite sikkert hva som hendte. Og videre: Hvordan kan man være glad i et barn som kanskje har utført en slik handling? Det er en av filmens styrker at den våger å nærme seg slike spørsmål.
Noe av det mest særegne ved Storm forøvrig, er fortellermåten. Regissør Erika Calmeyer benytter seg av flere grep som vi ellers kjenner fra skrekkfilmer.
Manuset, skrevet av Johan Fasting, gi oss stadig små, og et par store, overraskelser.På det konkrete planet lurer vi på: Hva hendte der inne i skogen: Hvem gjorde hva og hvem så det? Men filmen reiser også spørsmål som; hva er virkelig og hvem vi skal tro på? Hvem er egentlig den andre personen, mennesket som vi har en nær relasjon til?
Calmeyer og Fasting henter som nevnt inn en rekke virkemidler som bygger et skrekk-univers, men de benytter dem relativt forsiktig. De forblir virkemidler - for å fortelle - ikke selve fortellingen. Det er et godt valg. Storm er ikke en skrekkfilm. Den er et psykologisk drama. Det blir den fordi virkemidlene er brukt i en moderat økonomi.
I den norske barnepositive virkeligheten er det å utforske mørke spørsmål som berører barnet velkomment.
Jan Storø
Samtidig kan de sjangerbevisste valgene også vurderes å skygge noe for den emosjonelle dybden i fortellingen. Framdriften, som sikres av plotdrevne vendinger, trenger seg noen ganger på - som barrierer mot en psykologisk fordypning av temaet og karakterenes indre kamp.
Hvorvidt det dreier seg om berøringsangst overfor fordypelse eller filmskapernes glede over kreativ sjangerlek er det opp til enhver å diskutere. For det meste balanserer fortellingen godt, men det finnes også elementer som peker i retning noe sterk sjangerorientering, som for eksempel den aller siste delen av filmen.
Storm er filmet i en estetikk som begynner ganske lyst, men som blir mørkere (her: gråere). Det gir en stemning som understreker det tunge i de temaene filmen behandler. Det er finstemt konstruert.
På skuespillersiden legger vi særlig merke til Ane Dahl Torp som moren. Også hennes spill er økonomisk. Det bidrar til at filmens publikum trekkes mer mot at filmen er et moralsk drama enn noe annet. Ella Maren Alfsvåg Jørgensen i tittelrollen og Ane Skumsvoll som Tante Bea bidrar også godt til troverdigheten.
Calmeyer spillefilmdebuterer med Storm. Både hun og Fasting er utdannet ved Den norske filmskolen ved Høgskolen i Innlandet. Den filmen vi ser i dag begynte faktisk som en ide født under et gruppearbeid ved utdanningen for ti år siden.
I den norske barnepositive virkeligheten er det å utforske mørke spørsmål som berører barnet velkomment. Her fungerer det godt. Derfor er Storm en film som bør få sitt publikum.