Lite produktivt om forskning og utdanning

Produktivitets-kommisjonens nylige framlagte rapport slår fast at «I tillegg til utdanning, vil også forskning og utvikling (FoU) øke kunnskapsnivået i et land». Dessverre begrenser kommisjonens forståelse av forskning og høyere utdanning seg til denne selvfølgeligheten. Resten av rapporten er overraskende svak i sin behandling av høyere utdanning og forskning, og er langt på vei bygget på sviktende grunnlag.

Den største svakheten i kommisjonens omtale av høyere utdanning og forskning er et forenklete kunnskapssyn, der relevans fremstilles som det motsatte av kvalitet. Kommisjonen hevder at «den politiske profileringen av tematiske og strategiske satsingsområder fremmer opportunistisk atferd og bidrar til middelmådighet i sektoren». Videre mener kommisjonen at «en stadig større andel av forskningsmidlene konkurranseutsettes gjennom Norges Forskningsråd, men utlysningene er i høy grad styrt av myndighetenes behov for tematisk relevans. Dette går på bekostning av forskningskvaliteten». Det er interessant at kommisjonen ikke finner det nødvendig å begrunne disse sterke påstandene i nevneverdig grad.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Norges tredje største institusjon innen høyere utdanning, har en klar profesjonsprofil. Her kjenner vi oss på ingen måte igjen i påstanden om at relevans går på bekostning av kvalitet. Våre fagmiljøer driver forskning i tett samspill med utdanninger på områder som er viktige for samfunnet. Vi ser ingen motsetning mellom prioriteringene i kunnskapspolitikken, for eksempel i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og våre egne mål for forskning og utdanning. Heller motsatt. Samfunns­oppdraget former hvordan institusjonen ser på egen identitet og formål. Gjennom profesjonsorienteringen og arbeidslivstilknytningen kan HiOA bidra til å løse morgendagens utfordringer innenfor helse, teknologi og velferd. Her er det et klart samsvar mellom HiOAs kjernevirksomhet og de politiske ambisjonene som er satt for sektoren.

At den typen forskning som profesjonsinstitusjoner som HiOA er viktige leverandører av, skulle være middelmådig og av dårligere kvalitet enn den såkalte «frie» forskningen nærmest fordi den er i tråd med politisk identifiserte kunnskapsbehov faller på sin egen urimelighet.

Et eksempel: Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved HiOA har nylig fått nær 2,5 millioner Euro fra EUs Horisont 2020-program til et nytt forskningsprosjekt om jobbusikkerhet for unge voksne i Europa. Finansiert gjennom et tematisk satsingsområde i EU, og vurdert til høyeste kvalitet av et internasjonalt fagpanel. Denne type forskning kan ha, og har, høy kvalitet. Kan man entydig hevde at den forskningen som er finansiert helt uten tematiske rammer holder enda høyre kvalitet? Det gjør Produktivitetskommisjonen.

Forskningsrådets Fri prosjektstøtte er et finansieringsvirkemiddel som finansierer prosjekter helt uten tematiske føringer. I 2012 ble programmet evaluert, og konklusjonen fra evalueringen er klar: Forskningsprosjekter finansiert gjennom Fri prosjektstøtte har høy kvalitet. Men evalueringen finner ingen ekstraeffekt, hverken når det kommer til antall publikasjoner eller antall siteringer. Så her er kommisjonen i beste fall unyansert på to avgjørende punkter. Forskning finansiert på grunnlag av tematisk relevans kan holde svært høy kvalitet, og forskning som ikke er finansiert på grunnlag av tematisk relevans har ikke nødvendigvis høyere kvalitet.

Dessverre er ikke dette den eneste påstanden i rapporten som er unyansert. På utdanningsområdet er det kommisjonens vurdering «at den resultatbaserte finansieringen har hatt uheldige konsekvenser for dimensjoneringen av undervisningstilbudet i høyere utdanning. Det er opprettet for mange tilbud og plasser innenfor billige fag […]. Dette er ikke i samsvar med arbeidslivets behov framover, og kan ha en negativ påvirkning på produktiviteten i økonomien». Kommisjonen hevder videre at det er «ingen mekanismer på plass som sikrer at studietilbud med få søkere eller svake forskningsmiljøer legges ned.» Om det var slik at universiteter og høgskoler i for stor grad ble stimulert til å gå etter pengene ved å opprette populære og billige fag, burde det samtidig fungert som et dis-insentiv til å opprettholde små fag.

Produktivitets­-kommisjonen hevder altså at vi gjør begge deler. Dette stemmer i liten grad med rapporten fra Kunnskaps­departementets egen ekspertgruppe som har sett på finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. Ekspertgruppen, som la fram sin rapport rett før jul, slår fast at antallet studietilbud er omtrent uendret siden 2004. De finner heller ingen indikasjoner på at institusjonene prioriterer billige studietilbud. Det finnes ikke belegg for å si at dagens finansieringssystem har ført til store ubalanser når det gjelder å utdanne kandidater i samsvar med samfunnets behov. Eller som Kunnskapsdepartementet selv formulerer det i den årlige Tilstandsrapporten for universitets- og høgskolesektoren: «Det ser ut til å være et godt samsvar mellom tilbudet av kandidater og samfunnets behov for arbeidskraft. Arbeidsledigheten blant høyt utdannede er svært lav, og de aller fleste finner relevant arbeid der de får brukt sin kunnskap og sine ferdigheter. Det gjelder i særlig stor grad de profesjonsutdannede.» HiOAs egen Kandidatundersøkelse for 2014 viser at våre studenter går rett ut i jobb etter fullførte studier. 6 av 10 studenter får jobb før de er ferdig med utdanningen og over 80 prosent av kandidatene svarte også at de var fornøyde eller svært fornøyde med sine oppgaver i nåværende jobb.

Det kan se ut til at kommisjonen undervurderer institusjonenes evne og vilje til å gjennomføre strategiske tiltak og forvalte og videreutvikle egen fagprofil og studieportefølje. I tråd med vår samfunnsrolle har HiOA over flere år utviklet en unik og sterk kompetanseprofil og forskningsevne. Jeg oppfordrer regjeringen til å se bort fra Produktivitetskommisjonens konklusjoner når det gjelder forskning og høyere utdanning.