Prisvinner tar oppgjør med silotenkningen i akademia.
— Begrenser vår visjon

Det er vanskelig å ikke bli imponert i møte med Sheila Jasanoff (78) — årets Holbergprisvinner. Hun er professor ved Harvard og pionér i fagfeltet Science and Technology Studies (STS), som handler om hvordan naturvitenskap og teknologi påvirker samfunn, politikk og kultur – og motsatt.

Jasanoff er en slags levende inkarnasjon av et buzzord mange virker å ha sansen for: tverrfaglighet.

Som tiåring flyttet hun og familien fra India til USA. På Jasanoffs nettside kan man få et litt mer utfyllende bilde av hvem hun er som person. Her skriver hun at som bachelorstudent ved Harvard på 60-tallet ble hun presset av sine foreldre til å få seg en karriere innen naturvitenskapen.

«This was fairly typical for an Indian child of my generation from a highly educated family»

Jasanoff tok først en bachelorgrad i matte ved Radcliffe College og begynte senere på en doktorgrad i kjemi ved Universitetet i Bonn. Men der fikk hun øynene opp for lingvistikk — Så hun tok en mastergrad i det, for så å ta en doktorgrad i det samme tilbake ved Harvard.

«Finishing a Ph.D., however, did not lead to a career,» skriver hun. Dermed fikk hun seg likegodt også en hel jussutdanning ved prestisjeuniversitetet. Nå jobber både Sheila Jasanoff, hennes mann og hennes to barn som professorer her.

Jasanoff er forfatter eller medforfatter av ti bøker, og hun har skrevet over 130 artikler og kapitler.

les også:

Hun får Holbergprisen 2022

Anbefaler å lese bredt

Khrono møtte Holbergprisvinneren i Bergen denne uken. Hun hadde, som man kunne forvente fra en erfaren foreleser, mye å si.

— Du er et av de mest imponerende menneskene jeg har møtt. Du må være vant til å høre det?

— Jeg tar slikt med en klype salt. Man bør ikke bli for imponert av seg selv, sier Jasanoff og ler.

— Vil du anbefale andre å studere så bredt som du har gjort?

— Jeg pleier faktisk å si til folk at de ikke bør ha meg som rollemodell, fordi alt jeg har gjort har skjedd ved et uhell. Men ja, selvfølgelig bør folk lese mer bredt enn bare akkurat det smale de fokuserer på. Dette er på mange måter Science and Technology Studies sin kritikk av naturvitenskap og teknologi – at de har hatt en tendens til å snevre inn folks fantasi til akkurat det objektet som er under linsen. Ofte kommer jo innsikter fra sidespor, sier hun.

Mer relevant å studere vitenskap enn media?

— Hva kan disiplinene selv gjøre for å få dette til? Alle studenter og akademikere har ikke nødvendigvis fått dette rådet.

— Et godt sted å starte er kanskje med konvensjonell tenkning. På østkysten i USA, og til en viss grad i Europa fungerer disipliner som siloer. Det begrenser vår visjon. Derfor bør vi ha tverrfaglighet, sier hun.

Samtidig mener hun denne analysen er litt feilslått, for — som hun sier:

— Jeg tror den delvis antar at vi vet hva disipliner er. Og vi gjør faktisk ikke det.

Det er jo så stor variasjon innad i godt etablerte disipliner, eller fagfelt.

— Sosiologi for eksempel er et lappeteppe av ulike metoder og studieobjekter, men dette henger likevel sammen gjennom et veiledende tankesett. Jeg ser disiplinene som refleksjonsrom rundt hvordan mennesker utøver sin kreativitet og kobles sammen, sier hun.

Jasanoff er opptatt av å vise hvorfor Science and Technology studies (STS) også er en relevant disiplin.

— Til en viss grad er naturvitenskap og teknologi fenomener som mennesker holder på med kollektivt i samfunnet. Likevel har vi ikke viet noe oppmerksomhet til å systematisk tenke over hva det betyr at vi er et teknologisk samfunn, sier hun.

Hun stusser over at mediestudier samtidig har blitt gitt så stor plass.

— Dette tilbyr man doktorgrader i, men stort sett tilbyr man ikke doktorgrader i STS. Likevel, hva er det som virkelig preger og tar opp livet vårt? Det er ting vi har lært gjennom naturvitenskap og teknologi.

Vil være intellektuell — på sin egen måte

— Du blir beskrevet som en offentlig intellektuell. Er det viktig for deg å være en del av offentligheten, dele dine perspektiver og formidle forskningen din?

— Jeg tar også dette offentlig intellektuell-greiene med en klype salt. Det er visse folk som hele tiden dukker opp i avisenes debattsider eller blir intervjuet på TV. Jeg er ikke en slik person, og har ikke den typen anerkjennelse. Men jeg er på en måte like glad med det. For med en gang du får en slik type status er du dømt til å gjenta deg selv. Og jeg hater å gjenta meg selv, sier Sheila Jasanoff.

— Jeg tror du ender opp med å bli mer rigid og slutter å utvikle deg intellektuelt da, legger hun til.

Jasanoff sier hun kan akseptere merkelappen «offentlig intellektuell» hvis det betyr hennes definisjon:

— En person som blir lyttet til og tatt på alvor fordi den har interessante og relevante meninger om samfunnet. Men det trenger ikke å være ensbetydende med en person som konstant kommer med uttalelser til media eller er veldig visuelt til stede på Twitter.

— Alle de store krisene i vår tid er teknologiske

Jasanoff mener også at ansatte ved universiteter har en forpliktelse til å være offentlig intellektuelle, i hennes egen forstand av begrepet da altså.

— Vi har veldig privilegerte posisjoner. Spesielt i Europa – der folk blir finansiert av staten, sier hun.

Hun forteller at dette føles spesielt klart akkurat nå, når den norske stat gir henne Holbergpris-anerkjennelsen verdt hele 6 millioner kroner.

— Jeg er veldig klar over at det innebærer en forpliktelse. En forpliktelse til å forklare hvorfor en gjør det en gjør. En skylder andre mennesker å forklare hvorfor en har havnet i en slik posisjon i det hele tatt, sier hun.

— Da må jeg jo be deg forklare hvorfor du mener STS er viktig?

— Det skjer ikke noe i verden uten naturvitenskap og teknologi. Hvorfor er det viktig å forstå disse fenomenene? Det er essensielt for å forstå oss selv. Vi kan ikke lenger ta oss råd til å bare gå inn i en hule og tenke store tanker og så er man liksom filosof. Vi er nødt til å forstå oss selv som en fungerende del av maskineriet modernitet. Jeg tror ikke vi kan eksistere i verden uten et felt som STS, simpelthen på grunn av den gjennomgripende rollen naturvitenskap og teknologi har, sier hun.

— Covid blir nevnt som et eksempel der dette blir tydelig. Hva annet?

— Klima er et annet eksempel. Alle de store krisene i vår tid er teknologiske. Krigen i Europa nå er en av de store krisene. Det påvirker alt. Levekostnader, bensinpriser, og dermed hvordan folk har det. Dette er noe annet enn tragedien i at folk blir drept og at byer blir ødelagt. Men også dét handler om teknologi. Man gir en person militært utstyr, andre responderer med noe annet. Tankene går til mobbere i skolegården. Nå blir denne leken spilt på et geopolitisk nivå, sier hun og fortsetter:

— Her kan man tenke på innovasjonsetikk – hvorfor fant vi opp disse instrumentene, og hva gjør vi med dem? Jeg tror at STS-spørsmål bokstavelig talt er overalt, og angår våre dype, moralske verdier i tillegg til vårt potensiale, hvor vi går i framtiden — hva slags type samfunn vi skal være.

Viktig å endre måten folk tenker på

— Burde ikke folk med denne typen kunnskap og kompetanse snakke med politikere og beslutningstakere? Gjør dere det?

— Ikke på den veldig direkte måten – at de hører på meg og derfor vedtar de den loven og så videre. Jeg tror min påvirkning på politikk skjer på to måter. For det første lærer jeg opp et visst antall studenter hvert år. Mange av dem går inn i politikkutviklings-domenet og gir råd til andre, eller er advokater og har med seg innsikter fra STS-faget. For det andre er det å endre diskursen, og måten folk tenker på ting ganske viktig. Der tror jeg at mitt felts konstruktivistiske måte å tenke på har påvirket politikk og demokrati på ganske dyptgripende måter, sier hun.

Jasanoff tror at flere politikere og byråkrater i dag erkjenner behovet for offentlig deltakelse og engasjement.

— De innser at de må ta det neste steget og spørre folk hvorfor de er fremmedgjorte, hvorfor de ikke forstår. Jeg har sett at mine ideer har blitt plukket opp av steder som museer – som jo lever av å kommunisere med folk, sier hun.

Akademikere har et ansvar

— Har universiteter og den enkelt akademiker et spesielt ansvar, som de burde være klar over?

— Vi har alle et ansvar. Men noen folk er bedre i stand til å utøve visse typer ansvar enn andre. Jeg ønsker ikke en one size fits all-idé om ansvar. For eksempel – innenfor ethvert akademisk felt vil du finne noen folk som er bedre i stand til å lære opp masterstudenter i forskning, og andre som er bedre til å lære bachelorstudenter de grunnleggende konseptene i feltet. Hvis man tvang alle til å ha ansvar for akkurat det samme, kunne man ende opp med en dårlig fordeling av evner og talent i relasjon til behov, sier hun.

Enhver akademiker er også en samfunnsborger, slår Jasanoff fast.

— Jeg tror vi alle har en forpliktelse som følger med dette. Det inkluderer å vise omsorg, og ta ansvar for verdenssituasjonen. Jeg tror derimot ikke alle har et ansvar for å snakke med media om alle oppdagelser de kommer med, eller å opptre i minst 15 minutter på et eller annet talkshow. Jeg ville vært veldig forsiktig med å pålegge en ung akademiker et spesifikt sosialt omsorgsansvar.

Men fri fra forpliktelsene i den sosiale verden er man ikke, bare fordi man tilfeldigvis har «oppnådd en del, har talent eller til og med er brilliante», mener Jasanoff.

— Det burde være unødvendig å si. Men akademikere trenger kanskje å bli minnet på det. For man blir lett arrogante, sier hun.

— Og kanskje lett litt fanget i en boble, avkuttet fra resten av samfunnet?

— Som med alt – hvis det blir drevet til det ekstreme blir det farlig, og noe av det som kan skje hvis man mener at akademikere har drevet for langt vekk fra samfunnet, er at samfunnet kan slutte å tenke at de trenger støtte, sier hun.

Tror på endring i USA

— Hva tenker du om framtiden til USA? Det virker som om landet er preget av svært mange utfordringer for tiden, blant annet fordi debattklimaet er så polarisert.

— Dette er ikke et spesielt positivt eller optimistisk øyeblikk i amerikansk historie. Jeg tror vi alle kjenner på det. Men spørsmålet er hvor lenge, og i hvilken forkledning endringer vil skje. Det kommer an på hva ens politiske teori er. Noen folk innenfor statsvitenskapen tror at når ting har gått dårlig nok vil den eneste reelle løsningen være en seriøs rift. Allerede i 2016 sa noen av de jeg kjenner, som er folk på venstresiden, at vi egentlig ikke kan ta oss råd til å ha selvtilfredsheten ved å la den neoliberalistiske økonomiske ordenen fortsette — vi trenger et brudd for å være i stand til å rekonstruere ting, sier hun og fortsetter:

— Det mest optimistiske synet på USA er at en rekonstruert rekonfigurering ikke skjer fra en dag til en annen. Det er en kamp. Vi er nå midt i den kampen.

Jasanoff viser til de interne debattene på venstresiden i amerikansk politikk, mellom såkalt progressive og sentrister.

— De progressive ønsker et mer grunnleggende egalitært samfunn enn sentristene. Men de progressive er en minoritet. Resultatet av denne konflikten innad i Det demokratiske partiet blir kanskje at de neste par valgene ender opp med et resultat veldig langt til høyre. Men kanskje dette er den eneste måten å omgruppere mot en visjon som er mer egalitær, sier hun.

— Men det virker som om du tror på at dette kommer til å skje?

— Jeg vet ikke hvilke elendigheter vi har foran oss før disse tingene skjer. Jeg tror en endring vil skje, hvis vi ikke utøver katastrofe over oss selv i mellomtiden. Realistisk sett snakker vi nå om muligheten for en begrenset atomkrig i Europa. Når snakket vi sist om noe slikt? Likevel er det en ekte mulighet. Vi bør nok tenke på det utenkelige – for å finne ut hva vi i så fall gjør hvis det skjer, sier hun.

Når det gjelder USA tror Jasanoff det vil komme en dag der splittelsene ikke er like store.

— Jeg tror at det vil finnes et sett med ideer som kan føre folk sammen, av den rette, karismatiske lederen. Vi har vært nær dette ved noen av de siste valgene. Lenge trodde folk at Obama var denne karismatiske lederen, men det viste seg at det kreves mer enn karisma. Det kreves også en sans for hvordan styre.

— Vi snakker her om komplekse samfunn. I store deler av Europa har man det noen vil si er privilegiet av mer disiplinerte politiske partier. Vi har ikke det i USA. Våre politiske partier er løse aggregater av veldig desperat en-saks-mobilisering som føres sammen. Det er mye vanskeligere i USA å bygge en sammenslutning som er for progressiv forandring. Men kan det gjøres? Ja, jeg tror det kan det i prinsippet.

les også:

Helt greit å fjerne Holberg-statuen, mener vinner av Holbergprisen