Tabloidfella

Det er forskjell på å være kritisk og å være tabloid, og det er ingen grunn til at universitets- og høyskoleavisene skal ha det tabloide som norm. Det er en for eksempel en vanlig - og forståelig - impuls blant journalister å forstørre konflikter for å øke lesernes interesse, skriver førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg berømmet for en tid tilbake, i et innlegg i Dagbladet, de høyskoler og universiteter som har etablert uavhengige nettaviser, eller som har videreført gamle aviser og fått lagt dem under redaktørplakaten.

Dette innebærer at deres formål er å drive kritisk og uavhengig journalistikk i sektoren. Men selvsagt skal de også rapportere fra det daglige liv ved institusjonene og synliggjøre dette overfor det samfunnet som finansierer virksomheten.

Å støtte opp om slik journalistikk bidrar blant annet til institusjonenes refleksjon over seg selv og sin samfunnsrolle. Den er ikke frisert av hensynet til institusjonenes omdømme, slik kommunikasjonsavdelingenes publikasjoner og øvrige kommunikasjon med omverden er.

Det er imidlertid opplagt at uavhengige nettaviser ved høyskoler og universiteter står overfor en del dilemmaer. Om situasjonen tilsier det, kan de jo komme til å publisere stoff som skader omdømmet til den institusjonen de er en del av.

Dette er ikke så ulikt det mange mindre lokalaviser opplever: De opererer etter journalistiske idealer og normer, men er samtidig forventet å være en konstruktiv aktør i samfunnslivet, som skal framsnakke småbyen eller kommunen. Det er ikke få kommunetopper og næringslivsaktører som har irritert seg over at lokalavisa ikke har spilt på lag, som det heter.

Det er all grunn til, for både På Høyden og tilsvarende aviser, å avvise tanken om at disse avisene først og fremst er forskernes ikke-redigerte
formidlingskanal.

Arve Hjelseth
Førsteamanuensis ved NTNU

Det samme gjelder altså avisene i universitets- og høyskolesektoren. Det følger av formålsparagrafen at problematiske saker ikke skal feies under teppet, og som jeg var inne på i et tidligere blogginnlegg her i Panorama, tolker mange dette som problematisk. Hvorfor skal universitetet finansiere journalistikk som i verste fall kan skade universitetets omdømme?

Nylig har denne problemstillingen blitt aktualisert på ny, i forbindelse med at Universitetet i Bergens nettavis På Høyden har forsøkt å undersøke hva den unge professoren Jan Martin Nordbotten har bedrevet i forbindelse med flere lange seilturer på de fleste verdenshav.

Jeg skal ikke bruke særlig plass på å ta stilling til verdien av det journalistiske arbeidet som ligger til grunn her, selv om det for meg ser ut som På Høyden har en relativt dårlig sak. Blant annet synes det som om de har begrenset forståelse for hva «særlig uavhengig stilling» innebærer.

I tillegg til å kritisere På Høydens dekning av sin egen sak, lanserer imidlertid Nordbotten også en «visjon for På Høyden». Her heter det blant annet at På Høyden bør være det naturlige sted for UiB-forskerne å publisere populærvitenskapelige versjoner av sin forskning, og at banale saker som «ung professor» og «fikk toppforskprosjekt» ikke gagner den akademiske diskursen.

På Høydens redaktør mener på sin side at Nordbotten ikke helt forstår skillet mellom en uavhengig avis og universitetets informasjonsavdeling.

Jeg vil benytte anledningen til å peke på et par poenger i forbindelse med denne polemikken. For det første skal en universitetsavis ikke primært gagne den akademiske diskursen. Snarere er vel formålet å være et mest mulig etterrettelig, troverdig og kritisk bindeledd mellom sektoren og samfunnet utenfor.

Dette er blitt enda tydeligere når de nå har gått fra papir til nett og dermed leses i langt bredere kretser enn før.

Forskningsjournalistikk er vanskelig, og det er naturligvis påkrevd at redaksjonen har slik kompetanse. Det er imidlertid langt fra opplagt at formidling av fagstoff og forskning er den viktigste oppgaven avisa har.

Det er derfor all grunn til, for både På Høyden og tilsvarende aviser, å avvise tanken om at disse avisene først og fremst er forskernes ikke-redigerte formidlingskanal.

På den annen side: Det er forskjell på å være kritisk og å være tabloid, og det er ingen grunn til at universitets- og høyskoleavisene skal ha det tabloide som norm. Det er en for eksempel en vanlig - og forståelig - impuls blant journalister å forstørre konflikter for å øke lesernes interesse. Men leserinteresse må være underordnet presisjon og etterrettelighet for sektorens aviser.

Et eksempel på en unødvendig tabloid vinkling så vi nylig, da Universitetsavisa ved NTNU for noen uker siden omtalte at sosiologiprofessoren Aksel Tjora hadde forsøkt å trekke seg fra sitt verv i fakultetsstyret. Han beskyldte dekanus for å «henge som en blind sau etter sentraladministrasjonen». På forsiden av universitetsavisa ble dette til at han omtalte dekanus som en blind sau.

Det er imidlertid stor forskjell på å omtale noen som en blind sau, og å si at noen henger som en blind sau etter sentraladministrasjonen. Det første er en sterkt nedsettende personkarakteristikk som bør være akademiske institusjoner fremmed.

Det andre - som altså var Tjoras formulering - er derimot en frisk (noen vil sikkert si litt for frisk) analogi som karakteriserer handlinger, ikke personlige egenskaper. Jeg vil anbefale universitets- og høyskoleaviser å unngå slike tabloide overskrifter for å blåse opp konflikter.

En annen journalistisk impuls er å anta at de mektigste bør gås etter i sømmene, fordi de ofte har noe å skjule. Det er mest sannsynlig dette som har vært ledetråden i På Høydens forsøk på å avdekke forholdet mellom arbeid og fritid i Nordbottens virksomhet. Nordbotten er en profilert professor, og å finne noe å klandre ham for blir for en journalist en fin fjær i hatten.

Prinsipielt er det ikke noe galt i at en uavhengig universitetsavis tenker slik, og i hvert fall er det ingen grunn til at professorer skal avgjøre hvordan mediene vinkler saker om dem selv. Å bidra til å avdekke eventuell misbruk av offentlige ressurser, er i denne sammenheng viktigere enn å profilere universitetet som merkevare, og det er prisverdig at nettavisene tar dette på alvor.

Som nevnt virker imidlertid akkurat denne saken dårlig fundert, og for meg ser det ut som På Høyden har gått i tabloidfella. Logikken er omtrent slik: Samtaler med en rekke aktører som direkte eller indirekte er berørt eller berøres av Nordbottens virksomhet, avdekker visse uklarheter og mulige selvmotsigelser, som så blåses stort opp i troen på at man har gjort et scoop.

Både vinklingene som velges og uttalelsene som siteres tolkes på en slik måte at de skal passe best mulig med hovedfortellingen, som er at vi har å gjøre med en professor som ikke gjør jobben sin. Never check a good story, heter det i tabloide journalistkretser.

En alternativ og neddempet versjon av dette utsagnet er å tolke alle fakta på en slik måte at de passer til ens egen hypotese.

Akkurat på dette punktet tror jeg universitetsavisene bør tenke mer som forskere: Gi den hypotesen du arbeider ut fra («en professor gjør ikke jobben sin») dårligst mulige vilkår for å stå seg mot virkeligheten. Om du deretter likevel har en sak, kan den publiseres. Tiden vil muligens vise om det er tilfelle her, men jeg må som sagt si at jeg tviler.

Det er maktpåliggende viktig at høyskole- og universitetsavisene ikke går i denne tabloidfella, for det er liten tvil om at de har mange fiender i kretser som er mer opptatt av omdømme enn av kritisk debatt om sine institusjoner. Hvis journalistikken i disse avisene viser seg å være dårlig fundert, vil de få vann på mølla.

Denne teksten er derfor ment som en vennligsinnet advarsel.

Kronikken er først publisert i Panorama.