Plasthvalen åpnet øynene til folk, men ikke pengesekken til forskning

Lørdag 28. januar 2017 strandet en seks meter lang hval ved Vindenes på Sotra.

Jungeltelegrafen begynte fort å rulle. Dette kunne være en gåsenebbhval, en art man aldri hadde sett i Norge før. Forskere fra Universitetet i Bergen bestemte seg for å ta turen over broen retning vest for å se om det stemte. Det er tross alt ikke hver dag man oppdager en ny art på seks meter i Norge.

— Jeg har reflektert ganske mye over dette. Den hvalen kom som et bud fra havets dyp. Hadde ikke forskere blitt kontaktet for å få den åpnet så hadde vi aldri opplevd det engasjementet rundt plast i havet, sier Kenneth Bruvik, fra Arven etter plasthvalen.

Vanligvis ville en hval bare bli dratt ut på sjøen igjen og senket. UiB-ansatte allierte seg med naboer på Vindenes for å passe på at det ikke skjedde i løpet av helgen før de kunne få åpnet den opp. De ville ha skjelettet til Hvalsalen i Universitetetsmuseet, men det var innholdet på over 30 plastposer i magen som sjokkerte verden.

— Det har vært veldig mye henvendelser på denne hvalen, spesielt fra journalister som vil ha bilder, video eller annet materiale. Tre år senere ser jeg fortsatt at den brukes som henvisning, forteller Terje Lislevand, førsteamanuensis ved UiB, mens han ser bort på monteret i museet der hvalen henger i dag.

Vanligvis ville en hval bare bli dratt ut på sjøen igjen og senket. UiB-ansatte allierte seg med naboer på Vindenes for å passe på at det ikke skjedde i løpet av helgen før de kunne få åpnet den opp. De ville ha skjelettet til Hvalsalen i Universitetetsmuseet, men det var innholdet på over 30 plastposer i magen som sjokkerte verden.

— Det har vært veldig mye henvendelser på denne hvalen, spesielt fra journalister som vil ha bilder, video eller annet materiale. Tre år senere ser jeg fortsatt at den brukes som henvisning, forteller Terje Lislevand, førsteamanuensis ved UiB, mens han ser bort på monteret i museet der hvalen henger i dag.

Enorm ryddeånd

Etter plasthvalen ble kjent ble gruppen The Plastic Whale Heritage (Arven etter plasthvalen) opprettet. En rekke frivillige og organisasjoner gikk sammen i kampen mot marin forsøpling. Kenneth Bruvik er blant dem som er med der. Han har ryddet strender i 22 år, men de tre siste årene har han fått mange med seg på rydding. Ifølge en spørreundersøkelse fra Medborgerpanelet til UiB så ryddet en fjerdedel av alle nordmenn plast i 2017. Plasthvalen ble nevnt på konferanser verden rundt, Sky News lagde egen dokumentarfilm. The Plastic Whale var kjent for alle.

— Jeg tror folk har blitt mer opplyst om problemet. Jeg jobber med elever her eneste dag og ser bare der en holdningsendring. Nå har vi søppelbøtte i båten, forklarer Bruvik.

Han er ingen forsker, men ivrig pådriver for at skjebnen til plasthvalen skal ha en betydning for fremtiden. Både gjennom rydding av plast og forskning. Derfor har han samarbeidet med blant annet UiB, Norce og Veterinærinstituttet i prosjekter i etterkant av plasthvalen.

— Det hadde vært interessant å sett på hvordan plasten påvirker økosystemene. Da kan vi få den riktige kunnskapen for politiske avgjørelser.

Lite forskningsmidler

Siden plasthvalen dukket opp har Miljødirektoratet årlig delt ut rundt 70 millioner kroner til tiltak mot marin forsøpling. Handelenes Miljøfond som forvalter plastproseavgiften, ble startet i 2017 og hadde sin første utlysing i 2018. De første midlene fra Norsk forskningsråd til forskning på plast ble tildelt gjennom deltaking i EU sitt JPI OCeans program i 2016. Egne utlysninger fra Norges forskningsråd kom først i 2018, men det er kun smuler sammenliknet med det som deles ut til plastrydding. Ingen midler har vært avsatt for å utvikle metoder for analyser av mikroplast, for eksempel i mat. Det er noe instituttene har finansiert selv, gjennom små prosjekter eller EU-prosjekter.

— Jeg ser på plasthvalen som et dyr som ble et synlig offer for plasten, og som var veldig viktig for saken. Den har vært en vekkelse nasjonalt, men som forsker føler jeg vi fortsatt står med både gassen og bremsen klemt inn. Vi har mye kompetanse som vil være med å bidra, men alle instituttene trenger finansiering for å komme videre, sier Marte Haave, plastforsker ved Norce i Bergen.

Både Norce og Havforskningsinstituttet (HI) hadde et fagmiljø på plastforskning før plasthvalen. Flere av forskerne har blitt brukt som stemme for å forklare problemet i etterkant. Siden har de bygget videre på sin ekspertise. HI har blant annet en egen plastlab som ble åpnet i 2019. Men som institutter er de avhengig av støtte for å forske mer på dette.

— Det er bevilget ganske mye til tiltak for å rydde opp plasten, som er bra, men det har ikke blitt fulgt opp med masse midler til forskning. Hovedsaklig har det vært gjennom EU-prosjekter, sier Bjørn Einar Grøsvik, forsker ved HI.

Han understreker at det mye man fortsatt ikke vet om plast.

— Det er for eksempel lite dokumentasjon på forekomst av mikroplast under ti mikrometer. Vi trenger mer kunnskap om hvor mye mikroplast som skal til for at det blir et problem for miljøet, forklarer Grøsvik.

Både Grøsvik og Haave påpeker at plasthvalen har vært med å åpne en dør til forskning på plast, men nøkkelen til de store pengebingene har de ikke fått.

— Hos Norce har vi satset interne midler for å bygge opp dette som et fagfelt fordi vi ser at dette blir mer og mer aktuelt, men til nå har det vært tilnærmet dugnad. Der vi kan søke om penger er det lite midler og korte frister. Det gjør rammene for forskning vanskelig, innrømmer Haave.

Hun leder nå et forskningsprosjekt hvor Bergen kommune er prosjekteier. I prosjektet «Urban Mikroplast» skal de se på mikroplast i bymiljøet, mengder og kilder og hva det betyr for eventuelle prosesser i kommunen. Tidligere har de undersøkt mikroplast på bunnen av Byfjorden i Bergen. Der konkluderte de med at det var oppsiktsvekkende mye mikroplast på bunnen.

— Vi er avhengig av å forstå problemet med plast før vi kan finne de gode løsningene. Du har noen tiltak som er åpenbare, som å bruke mindre plast, re-designe og resirkulere mer, men det er mange elementer som ikke kan løses slik, for eksempel mikroplast som allerede er kommet ut i naturen. Hvalen har ledet oss et skritt i riktig retning, men det har ikke utlyst noe skred av midler til forskning, sier Haave.

Fortsatt aktuell

Tilbake i Universitetsmuseet får vi høre av de som jobber der at folk stadig stopper opp foran hvalen og har spørsmål om den. Ofte blir den kalt «Sotrahvalen». Ved siden av det seks meter lange skjelettet kan man se all plasten som ble funnet i magen. Navn på skapet? «Faenskapet».

— Det var stor interesse da hvalen først dukket opp. Vi skaffet en lastebil for å kjøre hvalen til Espeland der den skulle kuttes opp. Jeg husker det var direktesending på TV av frakten, men da slaktingen begynte og lukten kom trakk alle seg unna, humrer Lislevand.

Og så var egentlig oppstyret over, trodde han. Mens andre tok seg av slaktingen, kjørte han for å kjøpe pizza til de som tok seg av hvalen. Da han kom tilbake fikk han høre om plastfunnet. De bestemte seg for å ta vare på det mens de ryddet opp på kaien. Hjemme etter en lang dag fikk han en telefon fra en journalist i NRK som lurte på hvordan det gikk med slaktingen. Begrepet plasthvalen ble født.

Rektor: — Har inspirert til økt fokus

— Hvalen kom med et veldig visuelt inntrykk. Det kommunisere mye bedre enn grafer og tall når vi skal drive med formidling. Ikke bare har den aktualisert det vi sysler med, men den har kommunisert på en fantastisk måte hvordan plast truer havene våre, sier UiB-rektor Dag Rune Olsen.

UiB jobber med FNs bærekraftmål for havet. Som en del av det arbeidet hentet de i fjor inn fire stipendiater på dette. Tre av de skal jobbe med plast, et område de har lært mye om etter gåsenebbhvalen.

— Vi har hatt en oppbygging av plastmiljøet i havet hos oss de senere årene, men om det er på grunn av hvalen vet jeg ikke. Den har i hvert fall inspirert til økt fokus på dette, sier Olsen.