Mener de blir godt vaksinert mot fusk

Etter at en journalist i Dagens Næringsliv er avslørt med juks og plagiat, går debatten høyt i sosiale medier og pressekretser om plagiering, sitatsjekk og kreditering.

Også blant journaliststudentene ved landets største utdanning på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) diskuteres det.

Mange er i ulike sommervikariater i Oslo-området, og de vi har snakket med mener at presseetikk, kildekritikk og opphavsrett er noe de virkelig får bra presentert på utdanningen.

Både Ines Zander som nettopp har avsluttet utdanningen sin og Hans-Olav Rise som skal starte på sitt tredje og siste år på utdanningen bekrefter dette inntrykket.

— Vi får det innprentet fra dag én, sier Zander til Khrono.

Professor i journalistikk Rune Ottosen uttaler at når man skal se etter årsaker til det DN-journalist Daniel Butenschøn har gjort, torsdag 30. juli var det oppdaget plagiat i ni saker, så må man heller se til menneskesinnet enn redaksjonslokalene i Dagens Næringsliv.

Det startet på twitter

Det var søndag 26. juli Øistein Refseth twitret om at det var påfallende mange likhetstrekk mellom artikkelen «Klagemuren», som stod på trykk i Dagens Næringslivs Magasinet lørdag 25. juli og en sak publisert i The New Yorker, skrevet av David Sedaris i 2010.

Verken The New Yorker eller Sedaris var kreditert i saken i Dagens Næringsliv og kilder, situasjoner og sitater var også flyttet til norske steder og personer. En av journalistene bak artikkelen, Daniel Butenschøn, innrømmet forholdene mandag denne uken, og trakk seg etterhvert også fra styret i SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse). Butenschøn sluttet i DN tidligere i sommer, uavhengig av sakene som nå er avdekket.

Dagens Næringsliv og sjefredaktør Amund Djuve la seg flat og beklaget forholdet umiddelbart. Sjefredaktøren har også satt inn store ressurser på å avdekke om det var flere tilfeller av plagiat blant Butenschøns artikler. Så langt (torsdag 30. juli) viser DNs egen gjennomgang at det er ni tilfeller av plagiering av artiklene Butenschøn har hatt på trykk i DN.

Flere med plagiering

Onsdag morgen kom så Kjetil Rolness i sin blogg med påstander om at redaktøren i journalistenes eget fagblad, Journalisten, Helge Øgrim, hadde bedrevet plagiat i 2002. Det handler om en artikkel om den amerikanske sjakkspilleren Bobby Fischer som Helge Øgrim publiserte på dagbladet.no. Rolness mener det helt klart er snakk om plagiat av en artikkel publisert i «The Atlantic Monthly» og at en forsiktig kreditering helt nederst i artikkelen først kom på plass i etterkant av publisering.

Øgrim har lagt seg ganske flat for påstandene fra Rolness og erkjente at krediteringen var for dårlig. Han innrømmer at artikkelen i altfor stor grad var en direkte oversettelse og burde vært presentert på en annen måte enn slik det ble gjort. Debatten går høyt både på Øgrims facebookprofil og hos Rolness.

Den ene ytterkanten mener at Øgrim bør ta sin hatt og forlate redaktørkrakken i Journalisten, mens andre sier det er flott at han erkjenner forholdet, og at stofftyveri fra utenlandske kilder slik Øgrim har gjort slett ikke har vært, eller er, uvanlig i norsk presse.

Sier de har fått god opplæring

Hans-Olav Rise er representant i studentlaget til Norsk journalistlag på Høgskolen i Oslo og Akershus. Rise begynner på sitt tredje og siste år på journalistutdanningen denne høsten.

— Det er ikke alt vi studenter er like fornøyd med på utdanningen vår, men når det kommer til opplæring i presseetikk, kildekritikk og opphavsrett så får vi en god og grundig opplæring, mener Rise.

Ines Zander gikk ut fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) våren 2015. Hun er i dag i et sommervikariat i NTB.

Zander forteller som Rise at selv om hun har andre høner å plukke med journalistutdanningen, er man flinke på presseetikk, kildekritikk og opphavsrett.

— Jeg føler at det er temaer som blir satt høyt på dagsorden fra dag én under utdanningen. Vi blir grundig opplært i at man skal være veldig bevisst på at man har belegg for det man skriver, at det aldri er lov å ta snarveier og at man skal kreditere og sitere når man henter noe fra andre, slår Zander fast.

— Derfor tror jeg de fleste studenter som har vært igjennom denne utdanningen ikke vil tenke tanken på å jukse på en slik måte Butenschøn har gjort, legger Zander til.

Yngre generasjoner er vant til kontroll

Rise mener i tillegg at det er mindre fare for at han og hans generasjon og kommende kull med nye journalister vil drive med plagiering og sitatfusk.

— Vi er jo vant til helt fra starten på videregående skole at eksamensoppgaver blir sjekket. Moderne dataløsninger gjør det mye lettere å sjekke om elever plagierer eller jukser, og vi blir kontrollert nettopp med tanke på dette fra vi er 15-16 år, sier han. 

Rise legger til at det samme gjelder alle studenter på høgskoler og universiteter ettersom eksamener og besvarelser i større og større grad blir levert digitalt.

— Men det er mange om beinet der ute og tøft å få seg jobb. Mange har behov for å vise seg fram samtidig som det kreves stor arbeidskapasitet. Kan det ikke være fristende å ta noen snarveier innimellom når du er ung og fersk?

— Som sagt, jeg tror vi har fått det litt i ryggmargen at fusk og plagiering ikke fungerer, så jeg er ikke bekymret for dette. 

Rise trekker fram at han er mer opptatt av utfordringen knyttet til grenseskillet mellom kommersielt innhold og journalistikk. Han tror mange journaliststudenter framover vil, kanskje ufrivillig, ta på seg kommunikasjonsjobber.

— Jeg var på årsmøte i Norsk journalistlag (NJ) der debatten om kommunikasjonsfolk kan være medlem i NJ gikk høyt. Jeg tror denne type problemstillinger og debatter blir langt viktigere problemstillinger for oss framover, enn plagiering og juks, sier Rise.

Møter travel hverdag raskt

Ines Zander trekker fram at når du kommer ut i praksis i avisene raskt møter det høye tempoet og kravpresset.

— På skolen er de kanskje ikke like flinke til å presentere oss for de kravene vi møter ute i den virkelige verden, men det får du raskt føle på kroppen når du kommer ut i praksis i andre året. Dermed vet du lenge før du er ferdig hvilke krav som stilles og at det tøffe krav på å levere raskt og mye, sier Zander.

Hun tror derfor at journaliststudentene er forberedt på at det er en hektisk karrierevei de har valgt.

— Men en del faller fra underveis og det er nok ofte de som finner ut at en slik arbeidshverdag ikke passer for dem, sier hun.

— Gjør de rette grepene

Rune Ottosen (bildet under) er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Han starter med å trekke fram internasjonalt kjente skandaler i omfanget som Dagens Næringsliv nå går gjennom.

I 2003 fikk Jayson Blair sparken i New York Times. Blair var en meget anerkjent ung journalist som ble tatt tilsvarende med buksa nede som Daniel Butenschøn i Dagens Næringsliv nå opplever. 

Ottosen framhever at DNs ledelse gjør de samme grepene som New York Times den gangen gjorde.

— De beklaget alt, og gikk gjennom alt materialet denne journalisten hadde produsert, på samme måte som Amund Djuve og DN nå gjør, påpeker Ottosen, og han legger til at New York Times kom greit ut av saken, og det tror han DN også kommer til å gjøre. 

— Det sier ikke noe om kulturen i Dagens Næringsliv at Butenschøn nå er tatt. Det skjer jo også i forskningsverdenen med jevne mellomrom at noen blir tatt med buksene nede. Det finnes svake mennesker i alle yrkesgrupper, blant forskere, men også blant journalister, sier Ottosen.

Ulike nivåer på journalistiske snarveier

I tillegg til å plagiere en annen er det i journalist Daniel Butenschøns tilfelle også snakk om oppdiktede personer og intervjuer. Ottosen trekker fram at det er mange forskjellige nivåer på uakseptabel journalistisk adferd.

— Vi har plagiering og juks som det åpenbart er snakk om i Butenchøns tilfelle. Så har vi ren plagiering, der journalisten stjeler tekst uten å be om lov til å gjengi tekst og uten kildehenvisning, sier Ottosen og legger til:

— Så har du tilfeller hvor man «rapper» saker og gjør dem til sine egne, men «glemmer» å oppgi kilder. Og så har vi eksempelvis saker der journalister får tilsendt pressemeldinger og de gjør disse meldingene om til saker, og «glemmer» å fortelle at de har sitater og fakta fra en slik pressemelding. 

Ottosen bemerker at når det gjelder den siste situasjonen er det jo akkurat slik kommunikasjonsfolkene gjerne vil ha det, og ingen vil klage på at journalistene tar slike snarveier med avskrift av pressemeldinger.

— Men det er likefullt presseetisk uakseptabelt, sier Ottosen.

— Hvorfor skjer dette?

— Når det gjelder Butenschøns tilfelle tror jeg ikke man skal lete så mye i redaksjonsmiljøene men heller mer i menneskesinnet for å finne forklaringer. Når det gjelder de andre snarveiene er det nok en kombinasjon at mennesker i alle bransjer kan la seg friste til å ta snarveier for å oppnå berømmelse eller andre gevinster. Det kan handle om latskap, men også om nedbemanning, for lite ressurser, tidspress og dårlig kvalitetssikring i redaksjonene, sier Ottosen.

Internett på godt og vondt

— Er presseetiske idealer under større press i dag enn før?

— Internett har gjort det lettere å jukse, men også langt enklere å avsløre dem som jukser. Så det er vel litt både óg. Derimot tror jeg nedbemanninger og tidspress og leveransekrav er en større utfordring for den enkelte journalist. Det kan være fristende å ta noen snarveier i en travel hverdag, legger Ottosen til.

— Er dine studenter forberedt på den hverdagen som møter dem ute i medie-verdenen?

— Ja det vil jeg si. Studentene som går ut fra journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) vet forskjell på rett og galt. Som bærebjelker i vår utdanning underviser vi i presseetikk, kildekritikk og opphavsrett. Vi bruker både egne krefter, men henter også inne eksperter utenfra på disse fagområdene, forklarer Ottosen.

Nedbemanning og tidspress

Ottosen tror likevel at selv om det er lettere å ta rene juksemakere i våre dager enn det var før, altså de som prøver seg med plagiat og det som verre er, er journalistenes hverdag travlere og travlere og de er utsatt for et leveringspress og tidskrav som kan gjøre at det blir mer fristende å ta snarveier.

— Det er snarveier jeg tidligere har nevnt, som ikke er så alvorlige som det Butenschøn har gjort, men som likefullt er presseetisk uakseptabelt. Slik som å «glemme» å kreditere hvor du har et sitat eller en sak fra, eller det å ta alt som står i en pressemelding for god fisk, og ikke sjekke opplysninger, men framstille det direkte som ditt eget, sier Ottosen.

I tillegg trekker Ottosen fram at mediene stadig reduserer på sine tiltak for kvalitetssikring. Korrekturleserne er borte og man tar seg ikke råd til en ekstra runde med kildesjekk.

— Mediene blir mer sårbare, samtidig som fristelsene for den enkelte journalist kanskje er større, bemerker Ottosen.