Arkivbilde fra doktorgradspromosjon Universitetet i Bergen.  Foto: Ingvild Festervoll Melien
Arkivbilde fra doktorgradspromosjon Universitetet i Bergen. Foto: Ingvild Festervoll Melien

Avsporing av debatten om lydighet og doktorgrader

Blandingen av nostalgi og en uvanlig virkelighetsforståelse gjør Ger Wackers’ innlegg til et sjeldent godt eksempel på vår advarsel, skriver Gunnar Grepperud og Jan H. Rosenvinge i sitt svar om doktorgradsarbeid.

Publisert Oppdatert

Førsteamanuensis Ger Wackers fra den tidligere Høgskolen i Narvik har i et innlegg i Khrono den 20. februar gjort seg noen betraktninger om vår kronikk «Arbeidet med doktorgrader er blitt snudd på hodet» publisert samme sted 9. februar.

Innlegget hans anbefales som et sjeldent godt eksempel på at angrep ikke nødvendigvis er det beste forsvar.

Les også: Lydighetskultur i arbeid med dagens doktorgrader

Vårt tema i kronikken 9. februar var utfordringer knyttet til å redusere frafall og forsinkelser i ph.d-utdanningen. Vårt utgangspunkt var at dagens utdanning har et bredt og strategisk formål som følger klare, overordnede styringssignaler, og at ph.d-utdanning dermed har blitt noe ganske annet enn hva et doktorgradsforløp var for 20-30 år og lenger tilbake.

Mens tidligere tiders doktorer nærmest var garantert en (videre) akademisk stilling når doktorgraden en eller annen gang var i havn, vil dagens ph.d-studenter etter endt forskerutdanning på 150+30 studiepoeng måtte orientere seg mot mange karriereløp i samfunnet.

Blandingen av nostalgi og en uvanlig virkelighetsforståelse, påslengt en bekymring for vår akademiske troverdighet, gjør Wackers’ innlegg til et sjeldent godt eksempel på vår advarsel.

Gunnar Grepperud og Jan H. Rosenvinge

Et av poengene i vår kronikk var kort å belyse de historiske utviklingstrekkene som en nøkkel til å forstå hvorfor utfordringer ved frafall- og forsinkelsesproblematikk er viktige og hva vi kan gjøre for å møte slike utfordringer.

Nøkkelbegrepene vi valgte i vår kronikk var «livsverkskultur» og «årsverkskultur». Begrepene har en analytisk funksjon, og er på et overordnet og generisk nivå et forsøk på å beskrive to tilnærminger til en doktorgradsutdanning.

«Årsverkskulturen» beskriver dagens rammebetingelser. «Livsverkskulturen» representerer den tradisjonelle forståelsen av et doktorgradsforløp, og som med de lange historiske røttene lever videre i beste velgående i hele spekteret av fagmiljøer også i dag.   

Man kan alltid diskutere presisjonsnivået i disse to begrepene, og det gjør vi gjerne. Vi tror likevel at «kulturbevissthet», sammen med kunnskap om dagens rammebetingelser for ph.d-utdanning, er nyttig for å forebygge at tiltak for å redusere frafall og forsinkelser skal oppfattes som knefall for en «lydighetskultur».

Det er her Wackers etter vårt syn går på en misforståelse ved å tilsynelatende oppfatte «kulturbegrepene» som normative, der «årsverkskulturen» er «bedre», og der «kulturbegrepene» brukes som et retorisk triks for å «male et dårlig bilde av en motstander».

Vi kjenner oss ikke igjen i en slik «krigsretorikk». Vi er ikke ute etter verken å definere eller devaluere noen «motstander», ei heller kjenner vi oss igjen i påstanden om «livsverkskulturen» som ukultur.

Tiltak for å redusere frafall og forsinkelser er selvsagt relevante uansett hvilken «kultur» man måtte kjenne seg best igjen i, men vårt poeng er å peke på at i en «livsverkskultur» kan veien mot å forstå og implementere tiltak muligens være noe lenger. 

Wackers anklager oss for en dårlig «vitenskapshistorisk fremstilling». Og selvsagt – vi kunne for eksempel ha beskrevet det europeiske kontinentale universitetsidealets akademiske frihet, der «universitetet var (er) til for professorenes skyld» versus det amerikanske, der universitetet var (er) til for at forskere skal bidra til et kunnskapsgrunnlag for å løse viktige samfunnsoppgaver.

Som regel er det slik at ute av kontekst blir selv de mest interessante fremstillinger et sidespor som noen ganger kan føre til avsporing. Vi tror det er tilfellet her, så da lever vi greit med at Wackers mener vår vitenskapshistoriske fremstilling denne gang er dårlig.

Det er nærliggende å hevde at både i vår sektor og i samfunnet ellers er endinger det eneste sikre og stabile. I vår kronikk advarte vi mot å tro at veien til gode løsninger på - i dette tilfellet frafall- og forsinkelser hos ph.d-studentene - går gjennom å rope opp om begrensninger i «akademisk frihet», undervurdering av «faglige særtrekk» eller underminering av «vitenskapelig kvalitet» som et skalkeskjul for ikke å forholde seg til endringer.

Blandingen av nostalgi og en uvanlig virkelighetsforståelse, påslengt en bekymring for vår akademiske troverdighet, gjør Wackers’ innlegg til et sjeldent godt eksempel på vår advarsel.

Det skal fremdeles være plass for «livsverkene», enten de defineres ut fra faglige eller personlige ambisjoner og mål. Det å være nyskapende på normert tid er imidlertid en krevende øvelse. Det er noen som lykkes, men for flertallet av de godt over 1000 norske ph.d-studenter som disputerer årlig er det vår erfaring at øvelsen kan bli for ambisiøs og med forsinket utdanningsløp som resultat.

Så kan man selvsagt som Wackers mene, at ambisjoner og tradisjoner er langt viktigere. Han setter åpenbart sin akademiske ære i å se bort fra de rammer som er gitt og å argumentere for at studentene heller bør arbeide med sitt forskningsprosjekt så lenge det er «nødvendig» for å «ivareta respekten» for studentenes «personlige og faglige utviklingsambisjoner».

Vi forstår ham dit hen at studentene ikke bare må få bedre tid. Helst bør de få all den tid som trengs for å designe og redesigne sine forskningsprosjekter og for å få tilstrekkelig rom for akademisk kontemplasjon og faglig utvikling.

Muligens henter han sitt ideal fra den tiden da det var vanlig å «ligge ved universitetene» både vel og lenge? Og hvis Wackers i det hele tatt ser for seg en tidsramme, over hvor lang tid skal da et ph.d-prosjekt kunne strekke seg? Normert tid er åpenbart ikke nok, bør det være 8 år, 10 år eller kanskje mer?

Ingen ville tilbudt så uforutsigbare og uforpliktende rammer for en masterstudent, ei heller at det er grovt misforhold mellom antall studiepoeng for masteroppgaven og den faktiske arbeidsinnsatsen for å produsere den.

Det er etter vårt syn heller ingen fornuftig grunn til å tilby tilsvarende uforutsigbare rammer for våre ph.d-studenter. Dermed er det bare å ønske Wackers velkommen til virkeligheten – at et forskningsarbeid (en avhandling) på ph.d-nivå er fastsatt til 150 studiepoeng – og at forskningsprosjektet må dimensjoneres deretter.

Spørsmålet er om ph.d-studenter kan komme til å se en tidsuavhengig «ivaretagelse» av akademisk kontemplasjon og refleksjon på en litt annen måte når årene går og utløpsdatoen for stipendiatmidlene nærmer seg. Om Wackers skulle mene at dette er «vilkår» som ansvarlige utdanningsinstitusjoner skal tilby sine studenter bør det bekymre flere enn oss.

Siden ph.d-utdanning skal bidra til å utvikle Norge som kunnskapssamfunn er ingen selvfølgelig tjent med en «årsverkskultur» der studentene på løpende bånd leverer relativt svake avhandlinger på normert tid. Vi har ikke fantasi til å tro at noen fagmiljøer styrer etter en slik kurs.

I vår kronikk fra 9. februar peker vi derimot på at fagmiljøer som på en eller annen måte kan kjenne seg igjen i en «livsverkskultur» kan profittere på å tenke gjennom hvordan man kan verne om den faglige kvaliteten i ph.d-avhandlinger samtidig som man tar på alvor den «kontrakt» læresteder på vegne av samfunnet har inngått med ph.d-studentene.

Wackers får unnskylde vårt «økonomiske» språk, men den «kontrakten» handler om å «produsere» en doktorgrad av god kvalitet innen en avtalt tid. Da nytter det ikke å avvise alle tiltak som bidrar til å oppfylle «kontrakten» som uttrykk for en «lydighetskultur».

Det er verdt å merke seg at selv om Wackers argumenterer sterkt for at slik det en gang var bør det også være (for alltid) er han heller ikke fornøyd gjennomføringstiden i norsk ph.d - utdanning. Ut over å protestere mot gyldigheten av begrepet «normert tid» er det vanskelig å forstå hvilke løsninger Wackers ser for seg.

Kanskje hans løsning er ikke å gjøre noe som helst annet enn å protestere mot «utviklingen»? Det er nærliggende å forstå det slik siden han ser ut til å mene at alle forsøk på tiltak, inkludert de vi selv foreslår, bare gjør vondt verre fordi de gjenspeiler et prinsipp om en nærmest «økonomisk» nytteverdi, der både institusjoner og sektor tømmes for klassiske, akademiske verdier.

Det er vanskelig å ta Wackers helt seriøst når han synes å mene at alle forsøk på å sette rammer for et vitenskapelig arbeid handler om lydighet. Å fremme en sak om akademisk frihet uten ytre rammer og kortsluttet fra verden omkring kan lett bli et ensomt liv både for veiledere og ph.d-studenter. Dersom Wackers føler seg beleiret av en «lydighetskultur» som han mener fører akademia mot stupet, er det selvsagt legitimt å sloss mot den, men da bør han bruke annen kanonføde enn ph.d-studenter og deres arbeidsvilkår.

Mens Wackers avstår fra å fremme konstruktive løsninger på de bekymringer han selv angir, har han lagt desto større vekt på å tillegge oss både motiver og holdninger som synes å passe godt inn i det vi oppfatter som en noe forenklet og slagordpreget forståelse av den vitenskapshistoriske utviklingen i høyere utdanning.

Han kan selvfølgelig mene hva han vil om oss, men det må være mulig å diskutere frafall og forsinkelser i ph.d-løpet uten å henfalle til de billigste retoriske poenger.

Av og til er angrep ikke noe godt forsvar, og man har ikke nødvendigvis noen god sak bare fordi man roper høyt nok.

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS