Partnermarkedet i høyere utdanning

Kvinneuniversitetet: I de to siste tiårene har det vært en kraftig økning av kvinnelige studenter på de fleste områder innenfor høyere utdanning: Helse og sosialfag, lærerutdanning, pedagogikk, humaniora, samfunnsvitenskap, medisin, juss, psykologi, til og med ingeniørstudier og realfag.

Utviklingstrenden er tydelig: Jo høyere karakterkrav fra videregående skole for å få studieplass, jo flere kvinner. Jentene utkonkurrerer guttene fullstendig. Kvinneandelen på attraktive studier som juss, medisin og psykologi øker derfor kraftig. Det er mange årsaker til dette, men det lar vi ligge her.

Stor kjønnsskjevhet i hele UH-sektoren er uansett en konsekvens, den er økende og denne skjevheten vil også forplante seg til arbeidslivet med årene. Det er ingen grunn til å kritisere jentene eller beklage dette, det bør derimot rettes et søkelys på unge norske menn.

Fortsetter denne utviklingen i årene framover, kan det imidlertid få en uheldig samfunnsmessig «bivirkning»: Universiteter og høgskoler er ikke bare utdanningssteder, de er også viktige «markedsplasser» hvor studenter finner seg kjærester og framtidige ektefeller. Dette snakkes det ikke så mye om, men sånn har det alltid vært, også for meg. Min kone og jeg fant hverandre på Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo på 80-tallet.

Da var det en mer balansert kjønnssammensetning i studentmassen og bredere utvalg sett fra jentenes side. I dag er over 90 prosent av studentene på profesjonsstudiet kvinner. Da blir det ikke enkelt å finne seg en mannlig kjæreste på kullet, heller ikke på kullene over eller under, det har nemlig vært svært skjevt lenge. Konkurransen om attraktive mannlige studenter vil også øke. Det hjelper heller ikke å oppsøke medisinstudentene, det er nesten like skjevt der som på psykologi.  Det er også lite håp på odontologi, statsvitenskap, pedagogikk, humaniora eller realfag – kvinneandelen er økende her også.

Skifte av studiested ville det hjelpe? Neppe, det er like skjevt i Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger eller andre byer med universiteter eller høyskoler. Hva skal kvinnelige studenter gjøre da? Det er jo egentlig ikke mangel på norske menn, det fødes like mange menn som kvinner, men tydeligvis ikke den type menn utdannede kvinner vil ha. Da er det ikke så mange alternativer: Forbli singel, bruktmarkedet for «re-sirkulerte» menn, dra utenlands, import av menn med høy utdanning eller oppsøke yrkesområder hvor menn fortsatt er i flertall, eksempelvis håndverksfag og transport.

Det siste er imidlertid lite sannsynlig - kvinner med høyere utdanning går nemlig ikke «nedover» i utdanningsnivå når de søker ektefelle, helst samme nivå eller «oppover». Det er meget sjeldent at kvinnelige advokater gifter seg med bussjåfører eller kvinnelige leger med rørleggere.

Dette er godt dokumentert i flere studier, for eksempel av SSB-forskerne Lasse Eika, Magne Mogstad og Basit Zafar (2014) som har sett på et stort datamateriale på norske og amerikanske ekteskapsinngåelser i perioden 1980-20007 (Educational Assortative Mating and Household Income Inequality). De finner helt klart at vi velger oss partnere med noenlunde likt utdanningsnivå og ofte samme utdannelse (lærer+lærer, jurist+jurist). Partnermarkedet for kvinnelige studenter som ønsker seg en mannlig ektefelle ser derfor ikke lyst ut i framtida.

Dette er heller ikke gode nyheter for fødselsraten. Den går stadig nedover - fra 2.85 i 1960 til 1.85 i 2012 – en reduksjon på vel 35%. Det fødes færre barn. Samtidig ser vi at andelen barnløse menn i Norge øker.

I en mastergradsoppgave fra Universitetet i Bergen fra 2014 (Barnløse menn - en empirisk analyse) viser Jørgen E. Gaarud at denne andelen har økt fra 14 prosent på 90-tallet til 22 prosent i 2012. Fortsetter det slik, er snart hver fjerde norske mann barnløs.  Dette er tydeligvis ikke menn som kvinner ønsker seg.

Uansett er økende barnløshet hos menn og fallende fødselsrater for kvinner strukturelle trekk i samfunnsutviklingen som kan forsterke hverandre negativt. Det er ikke gode nyheter for framtidens Norge. Det er ikke lett å snu denne utviklingen, men et bidrag kan være bedre kjønnsbalanse i høyere utdanning så «partnermarkedet» for kvinnelige studenter blir større. Det er en betydelig utfordring, for da må vi starte tidlig, det vil innebære store og grunnleggende endringer i norsk skole og guttene må få et annet fokus enn i dag.