Tidsskrifter og open access

Jeg har blitt gjort oppmerksom på Klassekampens artikkel «Støtten kan ryke» sist fredag. Der er Pål Johan Karlsen, redaktør for psykologisk.no og det vitenskapelige tidsskriftet Scandinavian psychologist intervjuet. Etter mitt syn var det mye innhold i artikkelen som ikke henger helt på greip, jeg har oppfattet Pål Johan Karlsen å være bedre underrettet om virkeligheten innen åpen publisering enn det artikkelen gir inntrykk av.

Les også: Artikkel i Klassekampen 25. august 2017 om open access

Det er mye jeg kunne ønsket å ta opp, jeg skal fortrinnsvis nøye meg med å ta opp det som står om DOAJ (Directory of Open Access Journals) hvor jeg spiller en mindre rolle som medlem av DOAJs Advisory Board.

DOAJ ble startet som et prosjekt ved Lunds universitetsbibliotek i 2003, man tok sikte på å etablere et troverdig register over OA-tidsskrifter (tidsskrifter med åpen tilgang). Det har man fortsatt med siden. Virksomheten finansieres gjennom donasjoner fra universiteter, forlag, forskningsråd mv., institusjoner som har behov for et slikt register.

Det er i prinsippet to viktige sider ved kriteriene for inkludering: At tidsskriftene kan synliggjøre tilfredsstillende rutiner for kvalitetsvurdering, og at de er reelt OA, dvs. at de har fri tilgang til innholdet i samsvar med Budapest-deklarasjonen (Budapest Open Access Initiative).

I løpet av de senere år har DOAJ skjerpet sine krav og kriterier for innlemmelse, og alle tidsskrift som allerede var innlemmet da de nye reglene ble innført, måtte søke på nytt om innlemmelse etter de nye kriteriene. Av drøyt 7000 tidsskrift som søkte om re-evaluering ble drøyt 2000 forkastet. DOAJ inneholder i dag knappe 10.000 tidsskrift som altså er vurdert både med henhold til redaksjonell kvalitet og OA-kvalitet.

Uansett kvalitet på vurderingsprosessen vil det gjøres feil, vi finner også i NSDs kanalregister tidsskrifter som vi ber NSD (norsk senter for forskningsdata) ta en titt på fordi vi mistenker kvalitetsmangler. Det vil dessuten være vanskelig å finne helt enkle og entydige krav som må tilfredsstilles for å ha kvalitet, til det er de ulike fags publiseringsverdener for ulike. Og misforhold mellom dokumenterte rutiner og faktisk gjennomføring vil oppstå, i alle slags tidsskrifter og hos alle utgivere. Så man må forholde seg til at både DOAJ og NSD gjør så godt de kan, med vitenskapelig kvalitet som et sentralt mål. DOAJ og NSDs kanalregister er vesentlige informasjonsressurser for alle som må forholde seg til OA som begrep og realitet. Behovet for disse ser vi bl.a. når vi oppdager forskere som har publisert, eller er i ferd med å publisere, i tidsskrift som mangler både i DOAJ og NSD.

Når Karlsen tydeligvis uttaler at DOAJ får enerett på publisering, er det en skivebom. DOAJ publiserer intet annet enn sin liste over tidsskrift som de anser som seriøse tidsskrift med en akseptabel form for OA og metadata om tidsskriftene og, om tidsskriftene vil, metadata om tidsskriftenes artikler. DOAJ påberoper seg ingen enerett til dette. Og DOAJ har overhodet ikke noe krav om CC-lisens for å registrere tidsskrift, det er bare et krav om man vil ha DOAJ Seal som er et kvalitetstegn på det OA-tekniske området – og da er det bare de minst restriktive OA-lisensene som aksepteres. Per i dag har litt over 10 % av tidsskriftene i DOAJ DOAJ Seal.

At det store flertallet av OA-tidsskrift som er registrert i DOAJ, bruker CC-lisenser, skyldes at det er disse lisensene som best legger til rette for maksimal spredning og gjenbruk av innholdet, i pakt med hva vitenskapen har behov for. Misbruk forekommer selvfølgelig, men useriøse aktører respekterer uansett ikke opphavsretten – lisenser eller copyright-klausuler hjelper ikke mot dem.

Jeg vil avslutningsvis spørre om man har klart for seg at det er minst tre-fire ulike interesser og perspektiver inne i bildet her:

• Forskeren som forfatter – som vil ha en viss kontroll med det hen skriver. Men som også vil leses vidt og bredt, og siteres.
• Forskeren som forsker – som vil ha fri tilgang til gjenbruk av det hen selv og alle andre skriver, og det skal gjerne ikke koste noe.
• Utgiveren – som vil ha full kontroll med alt innhold, og stenge ute dem som ikke betaler for seg. Dvs. det er slik i den tradisjonelle publiseringsmodellen hvor finansieringen ligger på lesersiden. Og utgivere vil gjerne ha kontroll på ev. gjenbruksrettigheter som kan generere inntekter.
• Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, som ønsker å beskytte seg mot at deler av inntektsgrunnlaget eroderer.

Karlsen bekler her alle de tre første rollene, og jeg er usikker på hvilken hatt som til enhver tid uttrykker seg i artikkelen.

Når det gjelder den akademiske friheten kan den lett blandes sammen med forskerens frihet – men det er ikke helt samsvarende størrelser. Og når det gjelder OA-publisering kan forskerens og forskningens interesser komme på kollisjonskurs, slik noe av argumentasjonen i artikkelen viser. Da må vi ikke glemme at forskeren og forskningen også har et ansvar, et ansvar for å dele sine innsikter bredest mulig. Dette ansvaret mener jeg best løses ved åpen publisering, med så åpne lisenser som mulig.