Studenten som ble forfatter

Publisert - Sist oppdatert
— Dersom du vil bli forfatter, er det viktigere at du skriver enn at du drømmer om det, sier Runa Fjellanger. I sommer debuterte hun med romanen «På motorveiene», etter å ha gått forfatterstudiet i Tromsø. Foto: Nicklas Knudsen

— Dersom du vil bli forfatter, er det viktigere at du skriver enn at du drømmer om det, sier Runa Fjellanger. I sommer debuterte hun med romanen «På motorveiene», etter å ha gått forfatterstudiet i Tromsø. Foto: Nicklas Knudsen

I sommer debuterte UiO-studenten Runa Fjellanger med boka «På motorveiene». Et halvt år senere googler hun fortsatt seg selv i alle fall én gang i uka.

— Jeg må bare si det med en gang, jeg er et skikkelig dårlig eksempel på å være student.

25 år gamle Runa Fjellanger har enda ikke tatt ex.phil.

For tiden studerer hun nordisk språk og litteratur på Universitetet i Oslo (UiO). Andre året.

Men Fjellanger har også fått til noe svært få andre studenter har gjort.

— Kanskje det skal være overskriften din? ler hun, og fortsetter:

— Dårlig student, men flink forfatter. Forhåpentligvis.

Den første boka

Så lenge Fjellanger kan huske har hun hatt lyst til å bli forfatter.

I sommer sto hun på programmet til Øya-festivalen. Runa Fjellanger leser fra «På motorveiene» var ordlyden i programplanen.

Et par uker senere hadde hun lanseringsfest for sin egen debutroman.

Å skrive en bok tar kjempemasse tid. Og bøker, som alle andre tekster, blir veldig mye bedre av en redaksjonell prosess. Sånn blir man bedre til å skrive.
Runa Fjellanger
Student og romanforfatter

— Å gi ut boka var omtrent sånn som jeg trodde det skulle være. Jeg ble akkurat så selvopptatt som jeg så for meg, sier hun.

Men det var også gøy.

— Og skummelt. Veldig skummelt.

De fleste erfarne forfattere forteller nykommerne at de ikke bør lese anmeldelser av bøkene sine. Det rådet tok ikke Fjellanger til seg.

— Det er en annen generasjon forfattere som klarer å ikke lese bokanmeldelsene sine, understreker hun, og legger til:

— Jeg googler meg selv i alle fall én gang i uka. Rett etter at boka kom gjorde jeg det hver dag. Det er vanskelig å la være. Men det handler jo om å nå ut i verden, da. Man vil jo se hva lesere som ikke er mammaen sin tenker om boka.

To damer på bilferie

«På motorveiene» handler om Ida og Annas prøvende kjærlighetsforhold på en bilferie langs Europas motorveier.

I historien får vi også til stadige tilbakeblikk til Annas barndom, da hun kjørte den samme ruta med foreldrene sine.

— Det finnes mange gode bøker om skeive forhold spesielt. Jeg hadde ikke lyst til at det skulle være poenget. Det er bare to damer, sier Fjellanger.

Selv etterspør hun flere skeive historier.

— Det bør være plass til begge deler, både historier om skeive og der skeive er med. Spesielt trenger vi flere skeive historier som ikke er lidelseshistorier. Det er ikke boka mi.

«På motorveiene» er likevel et eksempel på at det går an å skrive om skeive uten at det å være skeiv er poenget, understreker hun.

— En stor utfordring med å skrive boka var at språket hele tiden motarbeidet meg. Det er enkelt å skrive om han og hun, men mye vanskeligere å skrive om hun og hun eller han og han.

Men at det var vanskelig, gjorde bare at Fjellanger prøvde hardere.

— Hvis det er motstand må man jo gjennomføre det. Jeg mener det er motstand man bør gå etter.

Studiet i Tromsø

Før Fjellanger begynte på nordiske studier på UiO, tok hun forfatterstudiet i Tromsø.

— Det var et samlingsbasert studium, så jeg kunne bli boende i Oslo.

Slik har hun bodd alle sine 25 år i hovedstaten - 24 av dem på St. Hanshaugen.

— Det var kanskje åtte samlinger i året, hvor vi møttes og diskuterte hverandres tekster. Det har vært veldig nyttig, det er nesten som å ha femten redaktører.

Hun understreker at hun ikke hadde vært der hun er i dag, hadde det ikke vært for forfatterstudiet.

— Jeg ble en mye bedre leser, både ved å skrive egne tekster, og lese andres. Og man får jo stipend for å skrive; jeg har aldri hatt så mye tid til skriving som da jeg studerte i Tromsø.

Fjellangers beste tips til studenter som vil skrive skjønnlitterært er derfor å ta forfatterstudiet.

— Det er mye lurere enn å finne på et eller annet annet, og så forsøke å skrive en bok på si. Jeg blir mer imponert over de som gir ut bok mens de jobber fulltid. Etter å ha jobbet litt skjønner hvorfor voksne setter seg og ser på TV når de kommer hjem fra jobb. Man blir jo utslitt!

«Etter hvert»

— På den andre samlingen på forfatterstudiet fikk vi en oppgave av Bjarte Breiteig, som er en veldig god novelleforfatter. Vi skulle velge et bilde fra da vi var barn, og skrive en novelle ut ifra det.

Slik begynte historien om Ida og Anna.

— Det er på ingen måte en spesielt selvbiografisk roman. Jeg har for eksempel ikke lappen, mens i boka kjører de omtrent nitti prosent av tiden. Men det begynte med et bilde som finnes, da.

Hvert år publiserer forfatterstudentene en antologi, hvor de samler litt av alles tekster. Ti sider fra hver.

Her var litt av Fjellangers novelle med, som nå var blitt en romanbegynnelse.

Så fikk hun en lang mail.

— Det var fra Øyvind, som nå er redaktøren min i Forlaget Oktober. Blant annet sto det at dersom jeg har lyst til å sende inn noe, enten nå eller om noen uker eller om noen år, så håpet han at jeg sendte det til han.

Hun understreker at hun syntes åpenheten i mailen var viktig.

— Det er viktig å finne noen man jobber godt med. Jeg tror mange er så gira på å bli gitt ut at de godtar å føle at boka ikke blir sett. Det er viktig at redaktøren ser hva du vil med manuset, og at du gir ut noe du kan stå for.

Det tok allikevel en stund før Fjellanger var klar med et ferdig manus.

— Å skrive en bok tar kjempemasse tid. Og bøker, som alle andre tekster, blir veldig mye bedre av en redaksjonell prosess. Sånn blir man bedre til å skrive.

Hun ventet til hun hadde fullført andre året på forfatterstudiet før hun sendte inn manuset.

— Så jobbet vi mye frem og tilbake, før Øyvind på vårparten en gang sa at dette kunne bli en høstbok. Så jobbet vi mer, og gjorde alle de tingene man ikke tenker på at må gjøres før en bok gis ut, sier hun, og legger til:

— Man lærer mye av det. Blant annet at «etter hvert» skrives i to ord.

Bokkritikerne

Å finne inspirasjon til skrivingen har ikke vært noe spesielt problem.

— Det største problemet mitt er å finne tid. Jeg er en veldig sånn okey-la-oss-ta-en-øl-person. Jeg har veldig lav impulskontroll, men dette er problemer jeg skaper for meg selv.

Hun legger til at når man er student må det være lov å surre litt.

— Men det vanskeligste med lanseringen har vært å late som jeg ikke tar meg nær av dårlige omtaler.

Stort sett har «På motorveiene» fått gode tilbakemeldinger, men alt er ikke en dans på roser.

— I Trøndelag liker de meg ikke så veldig godt, og blant annet fikk jeg litt jazzete omtale på en studentradio der. Det syntes jeg var veldig vanskelig, for jeg har lyst til å ta ting med humor, jeg har ikke lyst til å ta meg nær av ting.

Men det var ikke lett.

— Det er jo veldig personlig når det er din egen bok. Det er tross alt du som har skrevet det. Da er det kjipt å høre omtale på høyt nivå om at «hvis du liker seksualisering i litteratur bør du lese denne boka, for det er to jenter som har masse sex der.»

Hun mener vi bør sette høye krav til litteraturen, men at det også bør settes for de som anmelder den.

— Litteraturen er et område hvor det er lov å være elitistisk. Det er bra at folk leser, men man bør ikke late som Calendar Girl er god litteratur bare fordi folk leser det. Det betyr ikke at det ikke er gode, lettleste, litterære bøker der ute, men vi bør stille høye krav til litteraturen, og høye krav til de som snakker om det.

Råd til andre

— Dersom du er student, og selv har lyst til å gi ut en bok, er det første du bør gjøre å skrive. Det er det viktigste, viktigere enn å drømme om å bli forfatter, sier hun, og legger til:

— Det kan høres litt arrogant ut, men den aller største forskjellen på de som skriver en bok og de som ikke gjør det, er at de første faktisk setter seg ned og skriver.

Fjellanger understreker at forfatterstudiet er en god vei å gå.

— Det må ikke være forfatterstudiet i Tromsø, men det hjelper veldig å ha andre som også skriver til å lese over arbeidet ditt. Jeg tror mange som vil bli forfatter mangler det.

Studietiden er fin tid å ta opp forfatterdrømmen på, mener hun.

— Det er jo en spesiell situasjon som man kanskje aldri havner i igjen. Man klarer seg som regel på veldig lite penger, og man har mye tid og frihet. Jeg har hørt rykter om at man ikke får tilbake den friheten senere.

Man bør heller ikke nøle med å kontakte forlagene.

— Skal du gi ut en bok, må du faktisk også tørre å sende den inn. Worst case blir du avvist, men hvor ofte skjer ikke det i livet? Det betyr ikke at det ikke er vondt, men man må tørre allikevel, avslutter Fjellanger.

Fakta

På motorveiene

Skrevet av Runa Fjellanger, utgitt av Forlaget Oktober sommeren 2017.

Handler om Ida og Anna, som drar på kjøretur fra motell til motell gjennom Europa.

I romanen er det flere tilbakeblikk til Annas barndom, da hun reiste med foreldre på en tilsvarende bilferie.

Romanen omhandler det skjøre og prøvende kjærlighetsforholdet mellom de to.

Fjellanger begynte arbeidet med romanen etter en oppgave på forfatterstudiet i Tromsø, hvor hun skulle skrive en novelle basert på et bilde fra barndommen.

Romanen har fått relativt positiv omtale, og har en rating på 3,7/5 på goodreads.com.

Utvalg. Helga Aune skal lede utvalget som skal gjennomgå regelverket for universiteter og høgskoler det neste halvannet året. Hun husker godt fakkeltoget mot Ryssdal-utvalget for 15 år siden, men vil ikke si hvor hun var den gangen.