Helgelandsregionen er blant de regionene som er ebørt av fusjonene blant universiteter og høgskoler. Her fra Tjøtta. Foto: Eva Tønnessen
Helgelandsregionen er blant de regionene som er ebørt av fusjonene blant universiteter og høgskoler. Her fra Tjøtta. Foto: Eva Tønnessen

Eksperimentet med fusjoner

Omorganiseringen av høyere utdanning kan svekke tilgangen til kvalifisert arbeidskraft i distriktene, skriver senterleder Oddgeir Osland på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Publisert   Sist oppdatert

Kunnskapsminister Røe Isaksen har fått til det som kommunalminister Sanner bare drømmer om. Mens kommunereformen er en blek skygge av den siste store reformen for 50 år siden, topper omorganiseringen av norsk høyere utdanning den siste store reformen i 1994.

Vi har nå åtte universiteter og fire større høyskoler med universitetsambisjoner. Bortsett fra Samisk høyskole ligger de nordligste høyskolene i Molde og Volda. Begrunnelsen for fusjonene er mer robuste enheter og fagmiljøer, for å styrke kvalitet og effektivitet. Konsekvensen kan imidlertid bli at mindre læresteder forvitrer. En utilsiktet virkning av fusjonene kan dermed bli svekket rekruttering av kvalifisert arbeidskraft til næringsliv og kommuner i distriktene.

Undersøkelser gjennomført ved Senter for profesjonsstudier viser at høyskolene i stor grad leverer kvalifisert arbeidskraft til lokalt
arbeidsliv. De rekrutterer studenter fra eget fylke og region til så vel næringsrettede utdanninger (som teknologi, ingeniør, økonomiske og administrative utdanninger) som til velferdsutdanninger (som lærer, førskolelærer, sykepleier og sosialarbeidere). Etter endt utdanning går høyskolekandidatene inn i yrker i det regionale arbeidsmarkedet. 

Både undersøkelsen av velferdsprofesjonene (Gyth-feldt og Heggen, 2012) og av næringsrettede utdanninger (Røberg, 2014) viser at lærestedene på Vestlandet primært rekrutterer personer vokst opp i lærestedets fylke eller i andre vestlandsfylker, mens Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA) rekrutterer flere studenter vokst opp utenfor Oslo og Akershus. Både på Vestlandet og i hovedstadsregionen jobber de fleste kandidater i utdanningsregionen to og fem år etter endte studier. Fra HiOA finner også kandidater vokst opp utenfor regionen arbeid, mens fra lærestedene på Vestlandet er utflyttingen fra fylket og regionen langt større blant kandidater oppvokst utenfor regionen.

Undersøkelsene viser altså at spesielt høyskolene på Vestlandet spiller en viktig rolle i rekrutteringen av arbeidskraft til sine nærområder og fylker. Disse undersøkelsene gir ikke grunnlag for å fastslå hva som ville skjedd uten regionale høyskoletilbud, men tyder på at det ville redusert tilgangen på kvalifiserte lærere, førskolelærere, sykepleiere, sosialarbeidere, ingeniører og økonomisk og administrativt utdannede, ikke minst i fylkene uten større byer.

Vår hypotese er at vi ville finne et liknende mønster i andre fylker som Nord- Trøndelag og Nordland.

Hva så? Om institusjoner fusjonerer, kan vel læresteder og campuser bestå? Ja, kanskje. Men fusjoner resulterer i at beslutningsmakt samles sentralt i institusjonen, mens de fusjonerte høyskolene, nå campuser, sitter igjen med institutter. Hva vil skje dersom budsjettene blir trangere i årene framover? Vil det skape et økende press på å legge ned parallelle studietilbud eller mindre campuser?

Styrene for de nye fusjonerte institusjonene vil kanskje likne de vi ser i regionale helseforetak, med økende press på mindre institusjoner og trussel om tap av funksjoner og nedleggelse? Det argumenteres ofte for at små læresteder ikke har gode nok
fagmiljøer, og for ansatte i høyere utdanning har større byområder stor attraktivitet, ikke minst når familier skal etablere seg. Men samtidig har mange mindre læresteder utviklet rekrutteringsstrategier som har skapt gode og stabile fagmiljø. En dedikert og godt integrert fagstab som følger opp studentene er en nøkkelfaktor for gode studietilbud, og flere mindre og mellomstore høyskoler har klart å skape læringsmiljø med høy studenttilfredshet. Et økende press mot de mindre campusene kan rokke ved dette mønsteret.

Konsekvensen kan imidlertid bli at mindre læresteder forvitrer. En utilsiktet virkning av fusjonene kan dermed bli svekket rekruttering av kvalifisert arbeidskraft til næringsliv og kommuner i distriktene.

Oddgeir Osland, Kåre Heggen, Håvard Helland
SPS, HiOA

Hvilke strategier som utvikles i de nye fusjonerte enhetene, i mindre høyskoler (eller nå campus), og i Kunnskapsdepartementet, blir avgjørende. Forstår og anerkjenner de den type problem vi har tatt opp her? I så fall, hvilke virkemidler kan og vil de ta i bruk i styringen av de nye, fusjonerte institusjonene?

Vi kan ha ulike oppfatninger, faglig og politisk, om mange spørsmål knyttet ressursfordelingen i Norge. Det har imidlertid vært bred
enighet om betydningen av at utdanningssystemet vårt skal framskaffe nok kvalifisert arbeidskraft til utdanning, velferd og næringsliv over hele landet. Lokaliseringen av høyere utdanningsinstitusjoner er trolig en nøkkelfaktor for å møte næringslivets og kommunenes kompetansebehov.

Samtidig kan lokaliseringen av utdanningstilbudet settes inn i en bredere politisk sammenheng, som vises utover de viktige økonomiske
ringvirkningene: Den politiske krisen som nå preger mange land, er delvis båret fram av de økonomisk og utdanningsmessig marginaliserte. Norge har mange institusjonelle ordninger som – sammen med vår helt spesielle økonomiske situasjon – gjør oss bedre i stand til å demme opp mot en flodbølge av politisk misnøye. I denne sammenheng er høyere utdanning i distriktene bare en liten del av bildet. Men det hører med.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen.

Til uka blir ulike sider av fusjonene mellom universiteter og høgskoler satt på dagsorden av NIFU og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Konferanse og debattseminar om fusjonene:

  • Konferanse 29. mai, HiOA: Fusjoner i høyere utdanning – på bekostning av distriktene?
  • Debattseminar 31. mai, NIFU: Fusjoner i høyere utdanning: Hvilke utfordringer blir løst, og hvilke nye oppstår?