Tilpasning eller revolt

Søstrene blir stengt inne i huset og nektet enhver tur ut. Det er snakk om et regelrett fangenskap. Inne skal de så læres opp til å bli gode koneemner. Før de skal giftes bort.

Publisert   Sist oppdatert

Når barn vokser opp, vokser de seg vanligvis inn i en families tradisjoner og levevis. Men barn har også en kraft i seg som peker i motsatt retning. De opponerer, velger andre måter å leve på. Jo større de blir, jo tydeligere synes det potensialet som ligger i denne kraften. Ungdomstiden er en langsom overgang fra at barnet for det meste befinner seg vel med det livet det er født inn i, til at det definerer sitt eget. Forstått slik blir ungdomsliv også en fortelling om sivilisasjon og kultur, om overleveringer, selvskaping og motstand.

I sin debutfilm forteller Deniz Gamze Ergüven en slik historie. Og historien finner sted i Tyrkia, et av de mest interessante landene å følge i vår tid, der det befinner seg inneklemt mellom det arabiske og det vestlige, mellom religion og sekularisme, mellom tradisjon og modernitet.

Filmen handler om fem søstre. Idet vi møter dem er de alle mellom ti og atten år. De representerer altså hele ungdomstiden, fra barnet som er i ferd med å legge ut på ungdomsstien, til den nesten gifteklare unge kvinnen.

Filmen begynner med at de kaster seg fullt påkledd ut i vannet på stranda i pur glede over at sommerferien er begynt. De gjør det sammen med noen gutter fra klassen. En hyggelig ettermiddag for jentene.

Mustang er allerede blitt prisbelønnet, og godt mottatt av mange. Natt til mandag kan den også vinne en Oscar.

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

Men ikke for deres onkel og bestemor, som er de nærmeste til de foreldreløse søstrene. Når onkelen får høre landsbyens snakk om hendelsen, endrer livet deres seg. Noen av jentene red nemlig på guttenes skuldre i vannleken, og for landsbysladderen er det åpenbart at leken må oppfattes som seksuell, og dermed forbudt. Søstrene blir stengt inne i huset og nektet enhver tur ut. Det er snakk om et regelrett fangenskap. Inne skal de så læres opp til å bli gode koneemner. De skal lære husmorens ferdigheter.

Etter hvert kommer de to eldste i den rette alderen for å giftes bort. Vi blir vitne til familiers tradisjonelle måte å koble sine sønner og døtre. Avgjørelsen om giftermål tas av de voksne, ikke av de unge selv.

De tre yngste er ikke like lite medgjørlige som de to eldste. Det skal ikke røpes her hva som skjer videre. Men de gjør andre valg enn sine to eldste søstre.

Jentene kjemper en kamp, den begynner som en konflikt om en enkelthendelse, men utvikler seg til å bli en kamp på liv og død. Det viser seg at de yngste jentene mener alvor når de langt om lenge har kommet til at de to eldstes skjebne ikke er verdt å følge.

Selv om en film skal bedømmes som seg selv, er det noen ganger umulig å ikke sammenlikne med andre. «Mustang» bygger på en ide som vi har sett før. I 1999 debuterte den etter hvert anerkjente regissøren Sofia Coppola med «The Virgin Suicides», en fortelling om fem søstre som ble holdt innestengt i huset av sine strengt religiøse foreldre.

Utgangspunktet er altså  svært likt. Coppolas film utspiller seg i 70-tallets USA, mens Ergüvens befinner seg midt i vår tid. På dette punktet er det 1-0 til Ergüven. Coppolas tilbakeblikk kunne tolkes som kritikk av en forgangen tid. Ergüven leverer en fortelling om den verdenen vi lever i akkurat nå. Hun forteller en vesentlig historie med kraft til å gå inn ett av tidens viktige temaer.

Det er slik jeg oppfatter denne filmen. Som en ytring. Ergüven argumenterer for frihet til å velge sin egen levemåte. Det er også rimelig å tolke henne til å hevde at jenters seksualitet kontrolleres for sterkt i det samfunnet hun skildrer. Hun viser at kontrollen er så tydelig at den kan utvikle seg til en grimase.

Min innvending er at historien fortelles uten at Ergüven utnytter mulighetene i dramaet godt nok. For mye av denne fortellingen legger an til en søt og sympatisk tone. Fangenskap er ikke søtt, det er stygt. Dette blir synlig i bildene, mange av dem preget av vakker estetikk. Særlig i begynnelsen av filmen ser vi ansikter som biter frustrasjonen i seg, vi får litt for lite øye på lengselen etter å kunne definere seg selv.

Det trekker kraften ut av dramaet – til en viss grad. Til regissørens forsvar kan man hevde at kamper innen familier ofte kan være ordløse, antydende tautrekkinger. Så også her. For jentene er det farlig å si for mye. For onkel er det unødvendig å forklare. Han har satt sin grense, og han har montert de nødvendige gitrene for vinduene.

Likevel, for oss som bivåner dramaet er det nødvendig å få kjennskap til den utviklingen de yngste av søstrene går gjennom, fra å være tilpassede barn til å gjøre selvstendige valg på egne vegne.

Selv sier Ergüven at filmen skal forstås som fabel, der realismen ikke står fram direkte, men mer i lys av fortellingens estetikk. For meg fungerte dette bare delvis. Jeg ble faktisk mer fanget av det tilsvarende elementet i «The Virgin Suicides». Samtidig erkjenner jeg gjerne at denne siden ved «Mustang» kan oppleves annerledes av andre. Her kan nok både alder og kjønn spille inn.

Uansett, Mustang er allerede blitt prisbelønnet, og godt mottatt av mange.

Den er en viktig film fordi den hjelper oss til å forstå vesentlige sider av menneskelivet i en tidsalder preget av omveltning.