Ørjar Øyen (1927 — 2024)

Ørjar Øyen var en profilert sosiolog, og en markant rektor ved Universitetet i Bergen (UiB). Han var en sentral strateg i etableringen av norsk samfunnsvitenskap. Som en av de første profesjonelle sosiologene i Norge, var han en institusjonsbygger både ved UiB, og nasjonalt og internasjonalt.

Ørjar Øyen ble utnevnt til professor i sosiologi ved UiB i 1967. Hans vei gjennom utdanningsløp og arbeidsliv er også en historie om byggingen av det moderne Norge.

Øyen ble født i 1927 og vokste opp i Brønnøy på Helgeland. Etter skolegang i hjembygden, leste han gymnaspensum som selvstudium kombinert med brevkurs, og etter ett år som elev ved Eidsvoll offentlige landsgymnas tok han examen artium 1946. To år senere avla han eksamen ved Nesna lærerskole. Han begynte å studere sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1949, og fortsatte sine studier som Research Fellow ved University of Washington i Seattle i 1951. Her møtte han et ungt, levende sosiologmiljø, preget av ambisjoner og pionervirksomhet. Etter videre studier, både i Oslo og i Seattle, avla han i 1962 doktorgraden i sosiologi ved sitt amerikanske Alma mater. Deretter fulgte fem nye år ved Universitetet i Oslo.

Ansettelsen av Øyen som professor ved UiB innevarslet starten på en gullalder for samfunnsforskningen i Bergen. I bagasjen fra USA hadde han med seg ambisjoner om å utvikle forskning som bygget på grundige empiriske undersøkelser, systematiske analyser og metodiske tilnærminger. Han løftet sosiologi som disiplin nasjonalt og internasjonalt. Sammen med kollegaer ved instituttet startet han retningen som fikk betegnelsen Bergensskolen i sosiologi.

Mange av hans publikasjoner er relatert til befolkningsspørsmål, demografiske problemstillinger og metodologiske emner. Forskningsetiske problemstillinger, sosial lagdeling, mobilitet og forholdet mellom sosiologi og samfunn utgjør sentrale tema i flere av hans senere bidrag. Stadig minnet han om sosiologens viktigste og mest grunnleggende spørsmål: «How do you know?» Som samfunnsforsker skulle og måtte veien fra hypotese til teori være brolagt med empiriske bevis.

Som nyansatt professor markerte han seg fra første stund som en sentral faglig leder og institusjonsbygger. Han ble instituttstyrer og sto i spissen for oppbyggingen av Sosiologisk institutt og utviklingen av sosiologifaget som studium i Bergen. Han var i front med å etablere det nye samfunnsvitenskapelige fakultetet ved UiB, og ble dets første dekan.

I to perioder, fra 1978 til 1983, var han universitetets rektor, i en tid med store utfordringer, men også med vekst. Kløkt, klokskap og varme preget han innsats som rektor. I hans periode ekspanderte UiB, både i areal, budsjett, utdanningstilbud og i studenttall. Som rektor fikk Øyen i tillegg etablert viktige prinsipper for styring og ledelse og for forskningsorganiseringen ved universitetet.

Internasjonalt forsknings- og universitetssamarbeid var en viktig del av Øyens virke, dels som gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter, dels som medlem og leder av en rekke internasjonale komiteer, styrer og råd. Han gjorde en omfattende innsats for å fremme utviklingsrelaterte perspektiver og nord–sør-samarbeid, og for å utvikle øst–vest-samarbeid under den kalde krigen. Fra 1988 til 1995 var han generaldirektør ved Inter-University Centre i Dubrovnik, Kroatia. Fra 1988 til 1991 var han president i Board of Directors, European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences. Han var æresborger av staten Washington og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1988.

Universitetet har mye å hedre Øyen for. Et synlig bevis på takknemlighet er at bygningen der Sosiologisk institutt nå holder til har navnet «Ørjar Øyens hus». Han var aktiv i instituttmiljøet og i universitetssamfunnet til det siste, og møtte gjerne på kontoret daglig til han var langt oppe i 90-årene. Her publiserte han, deltok i undervisning og formidling og opprettholdt kontaktene sine og engasjementet sitt både faglig og universitetspolitisk, nasjonalt og internasjonalt.

Øyens raushet, velvilje og godhet overfor studenter, stipendiater og kollegaer vil bli savnet. Han omtales gjerne som en trygg miljøskaper, ofte til stede i fagmiljøet, alltid med døren åpen, generøs med kunnskapsdeling og uvanlig kjapp til å forstå hva som trengtes av inspirasjon og støtte, uansett hvem som spurte.

Øyen var en raus pioner, som representerte det beste ved UiB, og akademia.

På vegne av UiB,

Rektor Margareth Hagen