Starter #metoo for akademia

To phd-er ved NTNU setter nå i gang et opprop mot seksuell trakassering i akademia, under emneknaggen #metooakademia.

Marit Hovdal Moan har verv som likestillingsombud ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU.

— Hvorfor først nå?

— Det er et godt spørsmål. Vi har jo som alle andre ventet på at det skal komme noe fra akademia, men ingenting kom, så da bestemte vi oss for å initiativ, sier Marit Hovdal Moan, phd og seniorrådgiver ved NTNU.

Kjenner på et sinne

«Fra en upassende kommentar og en klaps på rompa, til seksuelle overgrep og psykisk vold. Felles er at det er en person man har tillit til eller er avhengig av som begår disse handlingene.», heter det i oppropet.

Både hun og Sophia Efstathiou har selv erfart den typen adferd som har florert i media den siste tiden.

— Jeg ville ikke nødvendigvis kalt det seksuell trakassering, men om jeg hadde vært mer bevisst på grensene ville jeg nok sagt i fra den gangen, heller enn å bare legge det bak meg, forteller Moan, og fortsetter:

— Det er en gjenkjennelsesfaktor i det dere har publisert den siste tiden, som gjør at en kjenner på et sinne når en leser disse historiene. Og det handler om det vi forsøker å få frem: Ikke bare seksuell trakassering, men maktmisbruket og urettferdighetsfølelsen maktforhold i akademia kan medføre.

I oppropet argumenteres det at problemet er ikke bare personlig, men strukturelt, og at akademia er preget av sterke, hierarkiske strukturer, høy grad av midlertidighet, og sterk konkurranse.

Les også: «Med alkoholen kommer tafsingen»

Asymmetrisk makt

Marit Hovdal Moan mener at man nå har fått tydeliggjort kompleksiteten, og at #metoo ikke bare handler om de mest ekstreme sakene, som seksuell trakassering eller voldtekt.

— Jeg tror det finnes veldig mange som har opplevd mer subtil adferd som oppleves ubehagelig fordi det skjer i en kontekst med sterk asymmetri i maktforholdet. Innenfor et ujevt maktforhold skal det ikke veldig mye til før man kan kjenne på at en tilnærming ikke er greit.

Hun kjenner seg igjen i professor Trine Syvertsens poeng om at yngre forskere, stipendiater eller studenter er ekstra sårbare, og at det ikke handler kun om kjønn, men like mye om det skjeve maktforholdet i en relasjon mellom student og veileder, stipendiat og veileder, den midlertidige forskeren og professoren.

På tide

Moan mener det er feil at ansvaret for å konfrontere den som har begått uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering skal legges på dem som har blitt utsatt for det.

— Det er et helt feil utgangspunkt. Det er helt klart et institusjonelt ansvar, og institusjonene bør sørge for å få på plass kanaler for å melde fra som er lett tilgjengelige, og systemer som enkelt fanger slikt opp og håndterer det på en måte som skjermer den som har vært utsatt for den type atferd. Det må tematiseres og gjøres til institusjonens ansvar; det er ikke kun et personlig anliggende.

Oppropet kommer som en fortsettelse på historiene som har blitt fortalt den siste tiden.

— Nå må vi begynne å snakke om hva vi skal gjøre med alle disse historiene. De kan ikke bare bli liggende. Nå må vi ta debatten videre og ett hakk opp: Vi må komme med konkrete forslag til hvordan håndtere og forhindre seksuell trakassering, og stille konkrete krav til institusjonsledelsene.

Min akademiske familie

— Er du enig med Syvertsen i at alkohol er en utløsende faktor?​

— Både ja og nei, svarer hun.

Moan mener alkohol gjør noe med folk sine hemninger, samtidig som at i hvilken grad hemningene forsvinner kanskje avhenger av hvilken grunnholdning folk har.

— Holdningsskapende arbeid er viktig. Man må lære opp ansatte og studenter i hva som er greit og ikke, sier hun, og legger til:

— I Stavanger-saken er atferden til professoren forsøkt skrevet på kontoen for alkoholproblemer. Men er dét en unnskyldning, spør hun.

Les også: Universitetet i Stavanger har avskjediget professor Langeland

Moan advarer videre mot å tro at dette er noe som bare skjer med alkohol innabords, og viser til hvordan forhold til veileder fort blir noe mer personlig enn bare profesjonelt.

— Det skapes en tillitsrelasjon og man får et nært forhold til veileder. For forskeren kan kollegene bli en slags «akademisk familie». Det er kombinasjonen ujevnt maktforhold og tillitsforhold som gjør studenter og unge, midlertidige forskere særlig sårbare i akademisk sammenheng. Man er ikke nødvendigvis sårbar i seg selv på grunn av kjønn, men på grunn av relasjonen man står i, avslutter hun.
​