Hva er riktig vei mot Open Access og Open Science?

Universitetet i Oslo har over flere år arbeidet målrettet for at forskningsresultater skal være tilgjengelige for alle. Norske myndigheter og EU deler vår oppfatning at offentlig finansiert forskning må åpnes for offentligheten og samfunnet i stort. Likevel går utviklingen mot åpen tilgang langsomt. Hva må til for å nå vårt felles mål?

Sett utenfra fortoner det seg kanskje litt rart at norske universiteter fremdeles ikke har sikret åpen tilgang. Ifølge Tilstandsrapporten for høyere utdanning er UiO blant institusjonene med størst potensial for å øke tilgangen til forskningsdata og forskningsrapporter. Hvorfor er vi på etterskudd av våre egne ambisjoner?

Ved UiO har vi siden 2011 hatt en Open Access-politikk. For å undersøke status for åpen tilgang ved UiO, og for å svare på de politiske signalene fra norske og europeiske myndigheter, har UiO nettopp fullført en kartlegging av status for Open Access ved vårt universitet. Spørsmålet vi stilte oss, var hvordan UiO kunne bli en sterkere pådriver for økt tilgang både nasjonalt og internasjonalt.

Rapporten gir viktig kunnskap og retning for UiOs videre arbeid med Open Access. Rapporten er tydelig på at det er nødvendig med en full overgang til Open Access, altså en «flipping» av dagens vitenskapelige tidsskrifter. Dette må til for at Open Access-publisering skal være et reelt og attraktivt alternativ for flertallet av forskerne ved Universitetet i Oslo. Såkalt «grønn» Open Access, hvor forskeren legger ut artikler i åpne arkiver, er ikke tilstrekkelig. Forskningsrådet varsler at de vil følge opp denne typen av åpen tilgang. Vi ønsker at Forskningsrådet tenker bredere enn dette.

Vi vet at «grønn» tilgang ikke alene er veien å gå, fordi vi har forsøkt. UiO har siden 2013 hatt en «grønn» Open Access-politikk og har via arbeidsavtaler og klare anbefalinger oppfordret til egenarkivering av forskningsresultater. Likevel viser rapporten at kun 12 prosent av alle publiserte artikler ved UiO er tilgjengelig i DUO vitenarkiv. Vi må bare innse at UiOs Open Access-politikk ikke har fungert etter hensikten, og vi tviler sterkt på at enda sterkere anbefalinger og krav om egenarkivering vil hjelpe.

Hvorfor kan ikke forskerne bare gjøres sine artikler tilgjengelige? Rapporten peker på mange grunner til dette. Samspillet med tidsskrifter gjør at forskeren ofte ikke sitter på den endelige versjonen av artikkelen, slik den er på trykk. Forlagene har embargotid på arkiveringen som gjør at publiseringen kommer mye senere i åpne arkiver.

Det akademiske publiseringssystemet må endres, intet mindre. Bare slik kan de ledende vitenskapelige tidsskriftene leses fritt av alle. Ved UiO støtter vi helhjertet opp om Open Access 2020-prosessen som har som mål å få til en storskala transformasjon av akademisk publisering slik at publisering betales i forkant og ikke i etterkant. Universiteter og myndigheter må bidra til at finansieringen av tidsskriftene skjer ved en publiseringsavgift og ikke gjennom dyre abonnementer. Det brukes store summer på abonnementer i dag som kan flyttes på og gjøre akademisk publisering både åpen og fortsatt levedyktig.

Open Access er lett i teorien og mer krevende i praksis. Det er stor enighet om at målet må være åpen tilgang til forskningsresultater for alle. Veien dit går via en full overgang til Open Access. Universiteter, myndigheter og forskere bør samles i kravet om at de akademiske forlagene forlater dagens abonnementsmodell til fordel for en modell som svarer på samfunnets helt legitime krav: At den forskningen vi alle er med på å betale for, blir gjort tilgjengelig uten at vi må betale nok engang.

Ikke minst dreier dette seg om rettferdighet. Det kan ikke være slik at tilgangen til kunnskap og forskning fortsatt skal avhenge av nasjonens eller institusjonens økonomiske bæreevne. Vi kan ikke øke skillet mellom dem som har kunnskap, og dem som ikke har. Dette er verken bærekraftig eller rettferdig.

De store forlagene er mektige, og det er naivt å tro at de vil endre sin strategi over natten. Men forlagene må være en del av løsningen. Det trengs et politisk trykk og en koordinert innsats fra akademiske institusjoner for å få nødvendig endring. Vi må jobbe på tvers av landegrensene for å få dette til.    

Sammen med en rekke andre institusjoner har UiO undertegnet Expression of Interest in the Large-scale Implementation of Open Access to Scholarly Journals. Det vil si at UiO støtter opp om arbeidet med å endre måten tidsskriftene finansieres på. Og så må vi ikke glemme at det er forskjellige kulturer og at det også er nødvendig å sikre åpen tilgang til bøker og monografier.

Open Access dreier seg i første rekke om tilgang til publikasjoner og forskningsdata – altså til «endeproduktet» av forskningen. Dette er viktig, men bare en del av et større bilde. Forskningen bør åpnes for tilgang og debatt allerede på konseptstadiet og gjennom hele forskningsprosessen.

Vi bør åpent kunne diskutere hvilket verdigrunnlag vi skal ha for vår forskning, og hvilke prinsipper vår forskning skal drives av – samtidig som vi skal hegne om akademisk frihet.

Dette større bildet er det vi kaller Open Science – som sammen med Open Innovation og Open to the World er de tre konseptene som EU-kommisjonen ønsker at Europas forskning skal være tuftet på. Et for snevert fokus på Open Access kan gjøre at vi mister dette helhetsbildet.

Jeg mener at en åpnere forskning er veien å gå for å styrke tilliten til universitetene og til forskningen generelt. Det blir vanskeligere å avfeie eller vende og vri på forskningen dersom den drives i dialog og transparens.     

Vi har nettopp avsluttet årets UiO-festival. Denne festivalen er et forsøk på nettopp dette: Å åpne forskningen for undring og nysgjerrighet, men også for debatt og kritikk. Mange av de emnene vi tok opp under årets festival, var både kontroversielle og krevende.

Det er slik det skal være i et åpent og selvkritisk universitet.

(Innlegget er først publisert på rektors blogg ved Universitetet i Oslo).