En uavhengig vaktbikkje

I februar 2017 har Marianne Høva Rustberggard vært studentombud på Universitetet i Oslo (UiO) i fire år, de to første som Norges eneste.

Da hun  startet forventet hun helt andre saker enn det hun faktisk har fått på sitt bord.

— Jeg trodde jeg skulle arbeide mest med læringsmiljøsaker, som trakassering og diskriminering. Men det var ikke tilfellet, det går mer på å sikre saksbehandlingen og spesielle saker som ikke har noen naturlig tilhørighet andre steder, forteller hun.

Snart 72 prosent med ombud

Rustberggard forteller at mens det på Københavns Universitet ble opprettet studentombud en måned før hun tiltrådte, har det i Danmark blitt med det ene ombudet.

I Norge fulgte først Universitetet i Stavanger (UiS) og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) etter med studentombud fra 1. januar 2015, og senere kom universitetene i Tromsø og Bergen, og Norges Handelshøyskole.

NTNU og den nye Høgskulen på Vestlandet har vedtatt å innføre ordningen. Og dersom styret ved Universitetet i Agder følger opp sitt intensjonsvedtak vil 72 prosent av landets studenter ha tilgang på studentombud i løpet av 2017.

Uavhengig instans

Marianne Andenæs, leder av Norsk Studentorganisasjon (NSO), mener det er viktig at studentene har en uavhengig instans å gå til for innspill og veiledning, for å få en riktig og god behandling.

— Ikke minst som en del av arbeidet med læringsmiljø, der institusjonene kan kartlegge ting som går igjen, og studentombudet da melde saker direkte til styret, sier Andenæs.

Hun mener det er viktig at studentene har en instans å gå til for innspill og veiledning, for å få en riktig og god behandling av saker, og forteller at saker ikke alltid burde havnet nettopp hos studentombudet, men at det er en naturlig konsekvens av å være tilgjengelig.

— Det er mange store utdanningsinstitusjoner, og ikke alltid like godt å vite hvor man skal starte. Da er denne lavterskelen viktig, sier Andenæs.

Ikke lenger lavterskel på UiO

Studentombud Rustberggard startet også ordningen med utgangspunkt i en lav terskel, men har mer og mer gått bort i fra det.

Hun forteller at fra starten av har det handlet om å finne det ideelle rommet for et studentombud på UiO:

— Universitetet har veiledningsplikt gjennom forvaltningsloven, og skal gjøre studentene i stand til å ta vare på egne interesser på en god måte. Da er det viktig at studentombudsordningen ikke konkurrerer med fakultetene om å veilede studentene. Vi kan nok kalles et lavterskeltilbud fordi man ikke trenger noen henvisning for å komme til oss, men vi skal ikke være et lavterskeltilbud hvor studenter kommer til oss i stedet for å kontakte sitt fakultet.

Rustberggard mener at dersom man definerer alt av spørsmål som innenfor ordningen, så vanner man den ut og risikerer å gjøre noen andres jobb.

— Behovet vil kunne vokse inn i evigheten hvis man ikke er dette bevisst, sier hun.

Hun forklarer at begrepet «ombud» gjør at studentene filtrerer en del selv. I promoteringen av ordningen er tydelighet på hva studentombudet gjør likevel viktig, både overfor studenter og ansatte.

— Vi gikk bredere ut i starten. Til fakultetene fortalte jeg at jeg ville finne denne avgrensningen, og da definere studentombudets funksjon etter hvert, sier hun. Det har vært viktig for meg å hele tiden være åpen om arbeidsmåte og hvordan jeg har tilnærmet meg rollen, understreker Rustberggard.

Sært som lovet

— Hvilke problemstillinger er de mest interessante?

Rustberggard må tenke litt. Så forteller hun om en student som gikk opp til muntlig eksamen etter å ha levert skriftlig eksamen i emnet i forkant. På den skriftlige delen bestod studenten.

— Sensor hadde da sagt at studenten aldri skulle bestått den skriftlige delen, og avbrøt den muntlige eksamenen.

I det tilfellet var det ingen uenighet om hva som hadde skjedd, så det endte med at studenten beholdt karakteren og fikk ny muntlig eksamen - med ny sensor.

— Faglig uenighet mellom kollegaer, eller mellom administrasjon og fagmiljø, kan være et vanskelig tema, sier studentombudet.

Fikk verken innpass eller studiepoeng

Et annet eksempel hun nevner er en student som hadde bedt om å få innpass for fag fra en annen utdanning. De ble ikke godkjent og studenten måtte ta fagene på nytt:

— Studenten fikk da ikke studiepoeng etter å ha bestått eksamen, fordi fagene var for like de fagene studenten hadde fra før.

Her var, ifølge Rustberggard, fagmiljøet uenig med administrasjonen, selv om det var fagmiljøet som hadde gjort de faglige vurderingene.

— «Catch 22-situasjoner» som denne kommer vi borti innimellom, selv om de i sitt innhold kan være ganske forskjellige. 

— Selv om det løste seg rimelig enkelt i begge eksemplene er det situasjoner som er ganske akutte for dem det gjelder. Den ene studenten fikk for eksempel ikke studiestøtte på grunn av manglende progresjon, forteller studentombudet.

— På generelt grunnlag er det ikke sikkert at et hvert slikt tilfelle, eller enhver feil, skal føre til opprettelsen av en ny rutine. I stedet for å måles på om feil skjer, så bør man kanskje heller måles på hvordan man håndterer dem, og hvilke mekanismer man har for å løse slike situasjoner, sier studentombudet.

— Jeg tenker at det er da studentombudsordningen kommer godt til sin rett, avslutter hun.

Riktig retning

Nå synes Rustberggard at det går veldig bra. Studentombudet får inn færre korte spørsmål, og flere mer omfattende saker.

— Det må være en grunn til å ta kontakt med oss istedenfor universitetet. For at studentombudet skal være en bærekraftig ordning, forsøker vi å fylle en funksjon som ikke er dekket på noen annen måte, sier hun.

— Det hender at vi kommer over problemstillinger som kanskje ikke noen har tenkt over før. Noen ganger gir det rom for å gå i dialog om å løse saken, andre ganger må jussen avklares, forteller hun, og legger til at det hender hun stiller prinsipielle spørsmål til departementet for å både ivareta uavhengighet og kvalitetssikre.

Tilknyttet studentombudet er ytterligere en halv stilling til som ble opprettet sommeren 2015. Egentlig ble ordningen opprettet med to fulle stillinger til disposisjon, men Rustberggard forteller at de ikke har hatt behov for mer enn en og en halv.

Fortsatt en vei å gå

Selv om studie- og eksamensforskriften på UiO er felles for hele institusjonen, er det ikke helt enkelt å finne ut av studentenes rettigheter:

— Forskriften gir fakultetene en god del frihet til å selv utforme sine regler ved at det flere steder står «fakultetene avgjør», forteller studentombud Rustberggard.

Hun har forsøkt å samle alle reglene på universitetet, men finner det vanskelig å ha kontinuerlig oversikt.

— Det har blitt bedre, men det er for eksempel fortsatt noen forskjellige definisjoner av hva som er gyldig fravær på eksamen fakultetene imellom, sier hun.

Riktig og rettferdig saksbehandling

— Jeg liker å si at objektivitet er en illusjon, starter Marianne Rustberggard, og forklarer at hun mener alle uansett har et utgangspunkt, og at objektivitet er noe man kan tilstrebe. 

— Vårt mantra er at vi skal å bidra til rettferdighet, men ikke fordel. Vi mener ikke noe om skjønnsutøvelsen til fakultetene i de ulike sakene, men fokuserer på om saksbehandlingen er korrekt og forsvarlig.

Ifølge studentombudet sier hun sjelden eller aldri om en sak er god eller dårlig, og at studentene forstår dette når de kommer og ber om slike råd.

— Vi fokuserer heller på å identifisere de mulighetene studentene har, men uten å legge føringer for hva studenten skal gjøre videre. Så kan vi sjekke saksbehandlingen enten i retrospekt eller underveis.

Overfor fakultetene forteller hun at hvis hun for eksempel stiller spørsmål om hvorfor det i et vedtaksbrev ikke er informert om klageadgang, kan det hende at hun får til svar at «men studenten har nå fått medhold i saken.»  

— Selv om slike svar hører til sjeldenhetene, er det viktig at vi forsøker å adressere misforståelser så raskt som mulig slik at de ikke sprer seg: Vårt fokus ligger ikke på hvem som vinner saken, men at saksbehandlingen er  korrekt og forsvarlig, sier hun.