Om en kvinne i det afrikanske tradisjonssamfunnet - og om kjærlighet

Afrikansk film inneholder ofte en tematisering av tradisjonskultur. Ikke rart, vil nok mange si, gitt at kontinentet har gjennomlevd lange perioder med kolonialisering, og dermed mer enn andre kan ha behov for å fortelle om sitt eget.

Fakta

Hviskende sand

• Kinopremiere: 12.07.2024
• Originaltittel: Banel & Adama
• Skuespillere: Khady Mane, Mamadou Diallo, Binta Racine Sy.
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Ramata-Toulaye Sy
• Nasjonalitet: Senegal
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Fulfulde, Fransk

Kolonialiseringen som det afrikanske kontinentet har vært utsatt for vil antakelig i uoverskuelig tid være et tema for filmskapere, i en eller annen form. Senegal var fransk koloni i en hundreårsperiode, og har siden vært ett av de stabile landene med demokratisk valgt president.

Den fransk-senegalesiske regissøren Ramata-Toulaye Sy debuterer med denne filmen. Den deltok i fjorårets Cannes-festival - i hovedkonkurransen. Dessuten var den Senegals Oscar-bidrag tidligere i år. Sy har også skrevet manuset, og det er som manusforfatter hun har arbeidet fram til nå.

Sy har sagt at hun har ønsket å bryte rekken med afrikanske filmer fylt med fattigdom og krig, og heller fortelle en «African story about people falling in love». Det er et forfriskende grep, og det er selvfølgelig velkomment når filmer fra hennes kontinent så tydelig har denne ambisjonen.

Vi møter det unge ekteparet Banel (Khady Mane) og Adama (Mamadou Diallo). De bor i en liten landsby som ser ut til å være organisert på svært tradisjonelt og kjønnsdelt vis, med deling av alle arbeidsoppgavene som gjør at livet i landsbyen «går rundt». Banel og Adama er svært lykkelige og svært forelsket i hverandre.

Innimellom alle arbeidsoppgavene har de et felles prosjekt. Ikke langt fra landsbyen arbeider de med å grave ut et flott hus som er blitt begravd av sand. Dit vil de flytte. Men ulike forpliktelser i landsbyen setter kjepper i hjulene for prosjektet. Det setter også kjærligheten på prøve.

Mest følger vi Banel, der hun kjemper en stille kamp for en kvinnes selvbestemmelse og verdighet. Særlig er det et problem for mange i landsbyen at Banel «aldri» blir gravid. Banel er lei av at hun ikke kan gjennomføre sitt kjærlighetsprosjekt med Adama, og bryr seg mindre om hva andre - ikke minst landsbyens eldste - mener.

Sy har skapt en kvinnelig karakter som ikke bare skildres positivt, og Mane spiller henne godt. Hun er kompleks og selvbevisst i sin væremåte. Vi kan ane noen paralleller til en Ibsensk dukkehus-tematikk selv om Sy sin fortelling fullt ut står på egne bein. Her har vi dessuten en film som insisterer på å ikke fortelle om spenningen mellom det tradisjonelle og det nye som et resultat av kolonialiseringen. Sy velger heller å gjøre det senegalesiske tradisjonsbundne samfunnet tydelig.

Hviskende sand har mange gode kvaliteter. Flere er allerede nevnt. Likevel savner jeg tidvis en mer filmatisk fortellerstil. Mye av framdriften bæres oppe av dialoger - den er altså det vi kan kalle tekstbasert. Dramaturgien bygger på en tradisjonell episk form der hendelsene følger hverandre suksessivt uten det som kunne vært spennende brudd.

Sy sitt valg er for så vidt godt når vi vet at temaet er så koblet til en tradisjonskultur, og nettopp en der den muntlige fortellingen står sterkt (som vi får et eksempel på i innledningen).

Men Hviskende sand blir litt tung i perioder. Jeg tar meg i å savne mer bruk av filmatiske virkemidler. Selv om Sy helt klart også gjør slike grep, kunne hun med fordel gjort det mer.

På ett område bruker Sy filmatiske virkemidler på en interessant måte. Landsbyen rammes av tørkeperiode. Alle venter på regntiden, som aldri ser ut til å komme. Dette undertemaet er fint filmatisk skildret.

Samlet sett er Sy sin debut oppløftende. Hun er en manusforfatter og regissør vi forhåpentligvis får høre - og se - mer fra.