Ola Bettum (1952—2025)

Vi mottok budskapet om at Ola Bettum døde 6. februar med vemod og sorg.

Etter sigende tok Ola sine første skritt i Slottsparken. Ikke rart at nettopp han skulle vie sitt liv til arbeid med parker, byrom og byutvikling! Og vi er veldig takknemlige for han gjorde det også som ansatt ved Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU (NLH) i flere omganger fra midten av 1980-tallet og fra 1998 i fast professorstilling frem til han gikk av med pensjon i desember 2019. Han delte arbeidstiden mellom Instituttet og sin praksis, i firmaet IN’BY, der han etter hvert ble daglig leder. Hos oss, ved institutt for landskapsarkitektur, var det særlig byromsprosjektene — parker, gater og plasser — han var talsmann for og underviste i, fra introduksjons- til masternivå i det femårige studiet i landskapsarkitektur.

Ola hadde en enestående kjennskap til Oslo og byens historie og engasjerte seg i de offentlige byrommenes utvikling. Innenfor et vidt fagfelt innen urbanisme, arkitektur og landskapsarkitektur vil han spesielt bli husket for Akerselva miljøpark, der IN’BY var visjonsmaker og prosjektsekretariat. Men Ola hadde også en imponerende oversikt over historiske og samtidige landskapsarkitekturprosjekter i hele Norge. I tillegg hadde han kjennskap til menneskene og prosessene bak prosjektene.

Olas store kontaktflate mot praksis ga han god og oppdatert innsikt i faget og et bredt nettverk som han delte raust med kolleger og studenter. Dette fikk betydning også for undervisningen, ved at han sørget for at studentene særlig på masternivå fikk jobbe med aktuelle problemstillinger over hele landet. Ola hadde også et omfattende kontaktnett i hele Skandinavia. Han samarbeidet for eksempel tett med Jan Gehl i forbindelse med bylivsundersøkelsen fra 2014, der landskapsarkitekturstudenter fra NMBU bidro i kartleggingsarbeidet. Ola beholdt kontakten med Jan Gehl resten av livet.

Ola var travel og dukket gjerne opp til avtaler litt på overtid og med en noe heseblesende entré. Når han først var på plass, satte han imidlertid straks i gang med å øse av sin omfattende kunnskap, engasjert og til stede, og alltid inspirerende og med vidd. Som foreleser evnet Ola å poengtere det faglig vesentlige på en slående måte. Han ble derfor brukt som innleder og foreleser i mange fora også utenfor undervisningen. På IFLA-kongressen (International Federation of Landscape Architects) — «Common ground» — i Oslo i 2019 minnes vi særlig foredraget hans Public Mission Transformed, om landskapsarkitekturens bidrag til visjonær urbanisme fra 1905 og frem til i dag. Ola avsluttet med at vår viktigste «mission» har vært og vil alltid være «displaying Mother Nature to new generations» — i det store og i det lille. Med sin faglige oversikt, og retoriske evne trollbandt han en fullsatt storsal med nesten 1400 landskapsarkitekter fra hele verden.

Ola var en av våre skarpeste landskapsarkitekturkritikere. Han satt i et utall konkurransejuryer og publiserte en rekke prosjektkritikker og debattinnlegg i norske tidsskrifter og bøker. I tillegg til å skrive selv, var han ansvarlig for landskapsstoffet i Byggekunst (Arkitektur N) i en 10-årsperiode.

Han var også en dyktig fagstrateg, noe instituttet fikk glede av i vervene han engasjerte seg i for å utvikle studiet eller øke forståelsen for fagfeltets bidrag blant de mange andre fagmiljøene ved NLH/NMBU. Ett eksempel er Olas bidrag i utredningen og etableringen av det treårige studiet for landskapsingeniører ved NMBU, som kan feire 20 år i 2026. Han var en uvurderlig ambassadør for de to landskapsprofesjonsstudiene ved NMBU og for faget generelt, overfor grøntanleggsbransjen, blant arkitekter og i det større (fag) politiske og organisatoriske landskapet. Blant annet påpekte han problemene ved nedbyggingen av parkvesenet i mange norske kommuner, med spørsmål som «Hvor ble det av parksjefen?» eller «Hvem har egentlig det administrative ansvaret for parkene og bytrærne i våre voksende byer?»

Ola var opptatt av studentene, og det var sammen med dem han tilbrakte mesteparten tiden ved NMBU. Vi som har opplevd ham som sensor og kritiker av studentarbeider husker hvordan han nesten uten forberedelser (det hadde han sjelden tid til) tok essensen i et prosjekt etter noen øyekast og kunne gi en vurdering som var både interessant og relevant. Hans utsagn kunne noen ganger være mer treffende enn studentene tålte, men det var aldri vondt ment!

Studieturer med Ola var fylt av interessante møter og steder. Organisering på forhånd var riktignok ikke hans sterkeste side, men han improviserte underveis: Han kunne ta en telefon et kvarter før vi var fremme et sted og spørre om det var mulig med et besøk. På karakteristisk vis hadde han heller ikke alltid rukket å ordne med mat og overnatting, men det ordnet seg, på humoristisk og minneverdig vis for de impliserte studentene.

Det er en hel generasjon av landskapsarkitekter som står i takknemlighetsgjeld til ham for det solide fundament han ga dem for en fremtidig karriere. For sin innsats i faget ble han av et enstemmig årsmøte i Norske landskapsarkitekters forening utnevnt til æresmedlem i 2020. Da instituttet arrangerte «Ola-dagen» til ære for ham 8. oktober 2020, var Ola selv delaktig i forberedelsene, og Jan Gehl ble invitert som prominent gjest og foredragsholder. På grunn av koronarestriksjonene den høsten kunne vi ikke ha mer enn 50 personer i salen, men over 1300 personer deltok digitalt!

En av de siste gangene vi så ham her på Instituttet var da vi feiret nybygget for landskapsarkitektstudentene ved NMBU 5. september 2022. Han var noe redusert etter slaget året før, men glad for å være med og som alltid veldig til stede. Han var svært tilfreds med at Institutt for landskapsarkitektur, med stab og studenter, etter ørkenvandringen på NMBU i nesten 20 år, igjen hadde fått et bygg hvor de kunne samles under samme tak.

Etter at Ola ga seg ved instituttet, var han preget av sykdom, men beholdt sin sedvanlige optimisme og positive livsholdning. Vi lærte Ola særlig å kjenne som en særdeles kunnskapsrik og alltid engasjert og inspirerende fagmann, men han viste seg også som omsorgsperson overfor kolleger og studenter. Vi fornemmet òg en varm familiemann, for når han nevnte sine døtre og sin kone var det alltid med stor kjærlighet og stolthet. Våre tanker går nå til dem.

På vegne av kolleger og venner ved NMBU,

Nina Berre (Instituttleder), Ingrid Ødegård, Ellen Husaas, Nina M. Andersen, Tore Edvard Bergaust, Anne Katrine Geelmuyden