fagkritikk

Økonomi- og ledelsefag får stryk: «Eier ikke skamvett og magemål»

Mange med ettårig handelsskole som begynte i regnskapsavdelingen på en fabrikk som 16-åring kunne mer regnskap og organisasjon som 26-åringer enn mange som går ut med en master i økonomi og administrasjon i dag, mener Karl-Fredrik Tangen.

Førstelektor Karl-Fredrik Tangen mener pensum på de økonomisk-administrative utdanningene er overfaldisk og tilfører ikke studentene analytisk blikk på det de skal bli eksperter på.
Førstelektor Karl-Fredrik Tangen mener pensum på de økonomisk-administrative utdanningene er overfaldisk og tilfører ikke studentene analytisk blikk på det de skal bli eksperter på.
Publisert Oppdatert

Førstelektor ved Høyskolen Kristiania, Karl-Fredrik Tangen, er sterkt kritisk til hva studentene faktisk lærer ved de mange, og meget populære utdanningene i økonomi, administrasjon, markedsføring og ledelse, landet rundt.

Han kommer med kritikken i to artikler i Manifest Tidsskrift.

— Jeg blir helt forskrekket over hvor mye som har merkelappen «ledelse», sier han til Khrono, og legger til:

— Jeg er temmelig sikker på at mange med ettårig handelsskole som begynte i regnskapsavdelingen på en fabrikk som 16-åring kunne mer regnskap og organisasjon som 26-åringer enn mange som går ut med en master i økonomi og administrasjon i dag, sier Tangen.

Manifest Tidsskrift har denne måneden publisert en artikkelserie med et kritisk blikk på en type utdanninger som har vokst enormt de siste 30 årene: Såkalte merkantile utdanninger, det vil si administrasjon, økonomi og ledelse.

Han viser til at de siste ti årene er det masterutdanningen som har eksplodert. Tall fra SSB viser at der master i samfunnsfag over ti år har vokst med snaue 50 prosent, har økonomisk-administrative fag vokst med 170 prosent og rykket opp fra femte til andre plass på lista over fagfelt med flest masterkandidater.

Bare i år økte tallet på førstevalgssøkere med 25 prosent.

Misvisende markedsføring

Førstelektor Tangen har den siste tiden lest seg gjennom ulike pensumbøker på bachelor- og masternivå i disse fagene.

Han mener også at de bedrives misvisende markedsføring fra utdanningenes side så lenge de fleste, litt avhengig av studiested og studieløp, vil starte arbeidslivet langt nede i hierarkiene i offentlig og privat sektor.

— Pensum gir et inntrykk av at studentene kommer til å få mye mer ansvar og en høyere posisjon enn de vil få, sier han.

— Jeg har lett spesielt etter om det er skrevet noe om fagbevegelsen. Noen skriver litt om den nordiske modellen, men det er ingenting som inviterer til å forstå seg selv som arbeider som bør fagorganisere seg i arbeidslivet. Isteden inviteres man til å se på seg selv som en som kan klatre oppover og komme på toppen. «Firmaet det er deg. Ansatte er noen andre. Du skal bli sjef!».

Tangen sier han også har sett på markedsføringen disse utdanningene bruker for å tiltrekke seg studenter.

Både av formelle grunner knyttet til hvem Nokut utpeker til å vurdere hvilke fag, og av manglende interesse utenfra, har økonomiske og administrative fag fått holde på beskyttet i sin egen verden når de har laget pensum og studieløp.

Karl Fredrik Tangen

— Det er et ta tak i ditt eget liv-perspektiv. Alle bør jo det, men her finnes visst ingen grenser for hva utdanningene skal ordne. Generelt skal studentene få kontroll, ofte skal de bli «ledere», og gjerne i måter som om de skal klatre forbi noen andre. Et eksempel er hvordan BI bruker statistikk over hvor mange av fra BI som har blitt toppledere.

— Disse utdanningene eier ikke skamvett og magemål i kommunikasjonen sin, sier Tangen.

Buzzord

Selv er Tangen utdannet samfunnsgeograf, og han skriver for tiden en doktorgrad i sosiologi.

På Høyskolen Kristiania har han undervist i fag som anvendt samfunnsvitenskap, PR, forbrukersosiologi og strategi.

— Jeg tar alltid med et samfunnsperspektiv og en stor historisk del når jeg lager kurs. Hvorfor finnes butikker? Hvorfor er arbeidsplasser organisert som de er og så videre, sier han.

Generelt mener han det er altfor lite av denne typen perspektiver i disse utdanningen, og han mener man hopper over det grunnleggende, og går rett til å lære vekk populære buzzord som digitalisering, innovasjon og bærekraft.

— Det kan for eksempel stå i en lærebok at «i dag er forbrukerne blitt mer bevisste på bærekraft», uten at de drøfter forholdet mellom utbredelsen av et begrep og utbredelsen av et fenomen, og uten behandling av det historiske rundt dette.

— Hvis man skal bli snekker, lærer man det grunnleggende først: trelære, vinkler, spikring. Slik burde det og være her. Men pensum er ikke fundamentalt nok til å kalles samfunnsfag, men gjerne heller ikke konkret nok til å kunne kalles praksisfag, sier han.

Lærer ikke å reflektere

Han understreker at han selv har jobbet i reklamebyrå og med markedsanalyse. Han synes temaene som læres bort i fagene er viktige, men at pensum gir en for grunn forståelse av temaene de skal se på, og bruker mye plass på det opplagte.

Han savner også at studentene lærer mer den typen refleksjon som kommer fra samfunnsfag og humaniora. I tradisjonen fra sosiologi, sosialantropologi og litteraturvitenskap mener han det kommer klarere fram hvordan adferd, verdivurderinger og tolkning er samfunnsfenomener, og at det er ved å skjønne samfunnet at det er mulig å se også konkrete fenomener, som en bedrift, en vare eller en reklame analytisk med perspektiver som skiller seg fra hverdagsblikket på verden.

— I bøkene savner jeg den typen refleksjon som gjør at du får et dialektisk forhold til samfunnet. Altså «på den ene siden, på den andre siden». I stedet for å fastslå at «nå» er det «globalisering», bør det problematiseres ved både ved å sammenlikne med andre perioder og ved å se andre motstridende prosesser. Generelt savner jeg at man setter sakene inn i sin samtidige og historiske kontekst. Disse bøkene går rett inn i samtiden på en ureflektert måte. De tilfører ikke studentene analytisk blikk på det de skal bli eksperter på, sier han.

Fravær av kritisk analyse har en disiplinerende effekt, mener han. Når bøkene beskriver mennesker som skeptiske til endring, og heltene som «endringspositive», drilles kandidatene til å forholde seg positive til ethvert forslag ovenfra om forandring.

— Når sjefen da i framtiden kommer og sier at det skal være åpent landskap, er de skolert av lærebøkene som framstiller skeptikere som kritiske, negative og ødeleggere.

Unge fag

Tangen legger noe av forklaringen på «pensumets overfladiskhet» i at fagene er unge.

— De har heller ikke så høy akademisk anerkjennelse. De er eklektiske — altså, de bruker litt sosiologi, litt økonomi og masse psykologi. De henter fra mye forskjellig, uten å ta ontologisk stilling til det. De presenterer alt flatt og likt. Så lager de egne modeller for å liksom ha noe eget. De må jo ha langt nok pensum for å kunne produsere nok studiepoeng, og de populære bøkene er lette å lage forelesninger etter. Derfor bruker forfatterne mye punkter og bokser som blåser opp sidetallet og som lett kan overføres til Power Point-ark som også gjerne tilbys fra forlagene. Til at de skriver så mye om innovasjon, er de lite innovative, sier han.

— Er det noen mulighet for at dette kan endre seg tror du?

— Mange av dem som har skrevet bøkene har jo gått den samme type skole selv. De kan ikke så lett få et nytt vitenskapelig perspektiv. Men jeg skrev tekstene med et håp om at det skal være mulig å løfte fagene betydelig både med diskusjon internt og med kritikk utenfra. Både av formelle grunner knyttet til hvem Nokut utpeker til å vurdere hvilke fag og av manglende interesse utenfra, har økonomiske og administrative fag fått holde på beskyttet i sin egen verden når de har laget pensum og studieløp.

Mange vil ende langt nede i hierarkiet

— Det er viktig for samfunnet å utdanne kandidater med ekspertise på hvordan organisasjoner fungerer, hva som er effektiv kommunikasjon og salg, hvordan hoteller styres og hvordan prosesser drives fram, sier Tangen.

Det er måten dette læres bort på han kritiserer.

— Noen få vil selvfølgelig få de jobbene som er ettertraktede — leder for større bedrifter eller konsulent i store konsulenthus, men disse er hovedsakelig studenter fra en begrenset del av disse studiene. NHH, siviløkonomi på BI, industriell økonomi på NTNU, og noen andre steder. Men det er jo en haug med andre steder som har begynt å etablere sine varianter av markedsføring og økonomi og administrasjonsutdanninger.

Han understreker at forløperen til mange av disse utdanningene var handelsskoler, korte utdanninger etter grunnskolen, som etter hvert ble handel og kontor på videregående.

— Det kunne du ta når du var 15 år. Du lærte deg å fylle ut en faktura og få skrivemaskinen til å treffe riktig. Du lærte dobbel bokføring. Da kunne du begynne i regnskapsavdelingen til en fabrikk. Jeg er temmelig sikker på at mange med ettårig handelsskole som begynte i regnskapsavdelingen på en fabrikk som 16-åring kunne mer regnskap og organisasjon som 26-åringer enn mange som går ut med en master i økonomi og administrasjon i dag.

— Min agenda er at studiene må bli skrudd sammen sånn at de er bedre egnet til å utdanne 10 prosent av befolkningen, også den delen som kommer til å ha et langt arbeidsliv nede i hierarkiet i privat og offentlig sektor, sier Karl Fredrik Tangen.

Vi utdanner nå en hel del mennesker som håper å bli ledere, men de er nesten blanke når det gjelder kunnskap om det norske arbeidslivet., sier professor Eli Moen ved BI.
Vi utdanner nå en hel del mennesker som håper å bli ledere, men de er nesten blanke når det gjelder kunnskap om det norske arbeidslivet., sier professor Eli Moen ved BI.

— Lærer for lite om den norske modellen

Også professor emerita, Eli Moen, ved BI er kritisk til innholdet i økonomi-administrasjonsutdanningene, og ser flere mangler, selv om hun ikke er like kritisk som Tangen.

Det er særlig det som kalles den norske modellen hun mener studentene burde lære mer om. Dette handler om måten vi samarbeider på i Norge, og her skiller vi oss tydelig fra andre land, mener hun.

Trepartssamarbeidet har også vært viktig i utviklingen av velferdsstaten. Samtidig mener Moen at økonomi- og administrasjonsfagene underviser som om de samme løsningene kan fungere overalt. Som om kontekst, kultur og institusjoner ikke påvirker dette.

Ser ikke på det typisk nordiske

— Sammen med nordiske kolleger studerte vi hva det er som gjør at de nordiske land og bedrifter har gjort det så bra. Når det gjaldt bedriftene var det en ting som var felles: måten arbeidet var organisert på. Kort sagte dreide dette seg om flate strukturer, altså kort avstand mellom ledelse og ansatte og organisering i team, team som var satt sammen på tvers av funksjoner og fag og som hadde stor innflytelse over planlegging og utføring av arbeidsoppgaver, sier Moen.

Hun sier at innenfor tradisjonelle økonomi- og administrasjonsfag, som har en generisk forståelse av ledelse og organisasjon, er ikke disse institusjonelle forholdene tatt med.

Moen trekker for eksempel fram at nordmenn vil reagere negativt om de opplever å bli «styrt» i for stor grad.

— Dette er et eksempel på en uformell institusjon som har utviklet seg gjennom vår historie.

— Men du sier at studentene fortsatt læres opp som om vi ikke skiller oss ut fra andre land?

— Nettopp. Det er mitt hovedinntrykk, sier hun.

— Man ser på hvordan man kan få ansatte til å gjøre som ledelsen ønsker, uten å nødvendigvis peke på det som er typisk norsk og nordisk, sier hun.

Ikke behov for så mange ledere

I Norge fungerer for eksempel tillit, medbestemmelse og delegering av ansvar bedre enn kontroll og styring, forteller hun.

For å forstå hvorfor såkalte ‘lærende organisasjoner’ er mest utbredt i de nordiske land, må vi ifølge Moen, blant annet, trekke inn måten vi har utviklet velferdsstaten på: At vi har gratis utdanning, at kvinner kom inn i arbeidslivet på 70-tallet, og tilpasningene det førte til - som barnehagedekning og ivaretakelse av eldre.

— Flate strukturer og ansvar gitt til teamene gjør at vi ikke har det samme behovet for ledere og mellomledere som forbindes med arbeidsorganisering basert på kontroll, sier hun.

— Regelverket, tariffavtalene og arbeidsmiljøloven setter rammene for arbeidslivet i Norge, sier professor emerita ved Handelshøyskolen BI, Eli Moen.

Hun fortsetter:

— Det utgjør kjernen i det vi kaller den norske modellen, men det der lite kunnskap om dette i arbeidslivet. Vi utdanner nå en hel del mennesker som håper å bli ledere, men de er nesten blanke når det gjelder kunnskap om det norske arbeidslivet. Både det formelle, og hvordan man har klart å utvikle gode måter å organisere seg på, sier Moen.

Dekan og prorektor kjenner seg ikke igjen

Verken dekan på Handelshøgskolen ved Universitetet i Sørøst-Norge, Hans Anton Stubberud, eller prorektor for utdanning ved Høyskolen Kristiania, Sander Sværi, kjenner seg helt igjen i kritikken fra Moen og Tangen.

Begge to trekker fram at de opplever at studentene raskt får relevante og godt betalt jobber.

Stubberud forteller at de har jobbet en del med å få god relevans i utdanningen sin, mens Sværi understreker at det er positivt å bli utfordret. (Les hele tilsvaret fra de to i saken under)