Legitimeres korrupsjon i akademia?

I mangel på andre treffende skriftlige uttrykk for min bekymring, trekker jeg paralleller til en av verdens virkelige styggedommer; korrupsjon.

Her er problemet: En emneansvarlig har i dag rett til å bestemme hvilke tekster som skal være på pensumlisten. Å blande seg for mye inn i valg av pensum er ansett som et overtramp mot autonomien og den akademiske friheten.

Det er mange gode grunner til at ikke for mange burde stikke nesen sin i pensumlister og læringskrav, men fortsatt nokså problematisk når en professor også kan sette egne - eller venners - verk på pensumlister.

Det blir da konstruert en monopolsituasjon som gjør at studenten blir helt avhengig av å kjøpe deres, eller venners, verk – det er tross alt det de blir testet på under eksamen.

Dette er verk de gjerne har skrevet samtidig som de mottar statlig lønn. Allikevel har de mulighet til å selge verkene til, i noen tilfeller, avsindige priser. Deres makt som ansvarlig for egne pensumlister, gjør altså at Universitetet i Oslos vitenskapelige ansatte kan berike seg selv.

Det direkte økonomiske insentivet som oppstår her, er heller ikke gunstig for at den objektivt best egnede litteraturen havner på pensumlisten.

La oss prøve å overføre dagens praksis til et annet - rent hypotetisk - tilfelle: En ansatt i Politiet har full makt til å bestemme hvilke politibiler de skal kjøpe inn. Vedkommende har også flere aksjer i en bilforhandler, og bestemmer at politibiler skal kjøpes fra denne forhandleren. Politiet må altså da betale betydelige beløp til bilforhandleren, noe som gjør at den ansatte får økt verdi på aksjeporteføljen.

Denne gevinsten ville i dette tilfellet vært ulovlig. Og det er heller ikke gitt at bilen politiet ender opp med er den best egnede.

Men i akademia derimot, blir en slik praksis ansett som fortjent bonuslønn for strevet. Betyr det at vi egentlig legitimerer korrupsjon i akademia?