Det er behov for omlag 1000 fosterhjem i året i Norge. Førskolelærer og spesialpedagog, Hanne Bekkelund Myhrvold, har vært fostermor siden 2010, før hun ble adoptivmor i sommer.
Det er behov for omlag 1000 fosterhjem i året i Norge. Førskolelærer og spesialpedagog, Hanne Bekkelund Myhrvold, har vært fostermor siden 2010, før hun ble adoptivmor i sommer.

Trenger fosterhjem landet rundt

I snitt fem nye barn om dagen har behov for fosterhjem i Norge. Flere av dem er enslige mindreårige flyktninger. Nå henvender fosterhjemstjenesten i Oslo seg til de samfunnsengasjerte med høyere utdanning.

Publisert   Sist oppdatert

Nina Baastad fra Fosterhjemstjenesten i Oslo  sendte en epost til Khrono som vi ikke klarte å si nei til.

Jobben hennes er å rekruttere fosterhjem til barn og unge som av ulike grunner ikke kan bo hos foreldrene sine, og ungdom som kommer hit som enslige mindreårige flyktninger.

Mangler fosterhjem

Det er en stor og viktig jobb å skaffe gode fosterhjemsplasser, og det er stort behov. 

— Det er mangel på fosterhjemsplasser i hele landet. I overkant av 53.000 barn i Norge får hjelp fra barnevernet - 40 prosent av disse er plassert i fosterhjem, forteller hun og legger til at de rekrutterer folk til oppgaven fra alle lag av befolkningen. 

Jeg hadde jo jobbet mye med dette, men det er noe annerledes å se barna på jobb enn å få ansvaret for dem hjemme.

Hanne Bekkelund Myhrvold
Fostermor og barnevernkonsulent

Personlig egnethet og det å være glad i barn, og tørre å si det høyt, er et must for å kunne bli fosterforeldre

Nina Baastad
Fosterhjemstjenesten i Oslo

Fosterhjemsbarn har et vidt spekter av behov, derfor trenger de mange fosterforeldre med et vidt spekter av egenskaper og i forskjellige livssituasjoner, forteller hun.

Høyt utdanna for enslige flyktninger

—  Vi har erfart at en gruppe som ser ut til å fatte interesse for å bli fosterforeldre, spesielt for enslige mindreårige flyktninger, er mennesker med høy utdanning og med et samfunnsengasjement. Jeg antar at det skulle passe på mange av Khronos lesere, sier Baastad.

— Det er en meningsfull og lærerik oppgave som knytter an til flere av de fagområdene som man jobber med på Høgskolen i Oslo og Akershus også, sier hun. 

Og vi blir med Baastad for å møte en fostermor, som også har utdanningen sin fra Høgskolen i Oslo. 

Heltids fostermor i fire år

Hanne Bekkelund Myhrvold er førskolelærer med en master i pedagogikk. Hun har også en etterutdanning i barnevern og spesialpedagogikk. 

Hun har vært fostermor og hjemme tilnærmet på heltid i fire år og mener at hun har lært mye av det både faglig og menneskelig. 

— Det har vært tøft og slitsomt, selvfølgelig. Men vi var aldri der at vi tenkte på å gi opp, sier hun til Khrono og ønsker mer enn gjerne å dele sine erfaringer med andre.

Annerledes enn på jobben

Hanne (bildet) og mannen hennes har en felles biologisk sønn som nå er 15.  I 2010 ble de fosterforeldre, og sønnen deres storebror, til en liten gutt på to og et halvt. Lillebroren som flyttet inn hos dem var yngst i en stor søskenflokk. Han var utsatt for alvorlig omsorgssvikt på alle områder. I begynnelsen var det mye utrygghet og redsel. 

Myhrvold-familien trodde de visste hva de gikk til. 

— Jeg hadde jo jobbet mye med dette, men det er noe annerledes å se barna på jobb enn å få ansvaret for dem hjemme, sier hun, og er glad for veiledningen de fikk fra fosterhjemstjenesten. Barnevernet vil hun helst ikke snakke så mye om. Her var det hyppig utskiftning av kontaktpersoner og dette ble utfordrende.   

En offentlig familie

Det er krevende å være en del av dette systemet.

— Som fosterfamilie blir man en offentlig familie, det er veldig mange som skal mene noe, juridisk har man veldig lite å si. Å reise på ferie, særlig utenlands og det å få pass ble en stor operasjon. Vi hadde fem forskjellige saksbehandlere og det var faglig utfordrende, sier Myhrvold. 

Men til slutt, og etter mange rettssaker vant fosterforeldrene fram, og i sommer ble yngstemann i huset adoptert inn i familien. Han går i fjerde klasse nå, han får fortsatt noe tilrettelagt undervisning og støtte, slik  han har gjort siden barnehagen. I høstferien var han for aller første gang alene på ferie hos bestemor og bestefar i fire dager. 

Stor erfaring for storebror

— Og eldstesønnen har det også gått bra med? 

— Han var jo ni år da yngstegutten kom inn i familien, og hadde ønsket seg en lillebror å spille fotball sammen med, men slik ble det ikke. Innimellom har vi tenkt på om vi har «ofret» storebror på noe vis i dette, men jeg tror ikke det. Jeg tror også han sitter igjen med mye god lærdom og erfaring og kunnskap, sier Myhrvold. 

Og til minstemann, som også har beholdt sitt afrikanske navn, sammen med det norske, har det vært viktig å fortelle historien hans, slik at han har den med seg videre. 

Også afrikansk historie

— Han har norsk biologisk mor og afrikansk far, og kjenner alle tre mamma’ne sine: den som han lå i magen til, beredskapsmoren og meg, forteller Myhrvold. Når det gjelder valg av fosterhjem så ønsker en ofte å finne fosterforeldre som kan ha lik etnisk bakgrunn som barnet. 

— Den minste gutten vår er så norsk som noen, han er født på Ullevål sykehus og har bodd hele livet sitt i Norge, sier Myhrvold, og legger til at den biologiske faren hans har nesten aldri bodd sammen med ham. 

Må være glad i barn

Familien bor i en romslig leilighet ikke langt fra Oslo sentrum. Og vi drikker kaffe på et stort og hyggelig kjøkken. Og nå til Nina Baastad (bildet under) i Fosterhjemstjenesten i Oslo kommune:

— Hva kreves for å bli en god fosterfamilie?

— Kravene til fosterfamilier er politisk og faglig styrt, sier Nina Baastad og legger til: 

— Men personlig egnethet og det å være glad i barn, og tørre å si det høyt, er et must for å kunne bli fosterforeldre, sier Baastad. 

— Og så må man være frisk, både fysisk og psykisk, må ha ryddig økonomi, ha empati og ikke vært borti bråk med politiet, for eksempel, sier hun. 

Fosterfamilier må på kurs og de blir sjekket like grundig som adoptivforeldre. 

— Fosterforeldre må også tåle å samarbeide med det offentlige og ikke ha for store omsorgsoppgaver selv. 

— Er det noe krav til alder? 

—  Det er fint hvis man er i en alder som tilsier at man kunne vært barnets biologiske foreldre. Og skal man være hjem for en baby, bør man helst ikke være over 40, sier Baastad. 

Bare i Oslo kommune trenger man rundt 85 nye fosterforeldre i året. P.t. er det 11.000 fosterhjemsbarn i Norge, og det er 1600 barn som kommer under omsorgsovertakelse hvert år, det betyr sånn cirka fem om dagen. 

Trenger 1000 i året

— Behovet for fosterhjem i Norge er sånn cirka 1000 i året, sier Baastad. I mye større grad enn tidligere leter de blant tanter og onkler og barnas familie etter passende fosterforeldre nå, men det er ikke alle som har den muligheten heller. 

— Er det vanskelig å få tak i fosterhjem?

— Målet vårt i Oslo å er å klarstille 85 fosterhjem i året. Vi ønsker oss så mange som mulig og det er noe varierende hva vi ender opp med. De fleste som henvender seg oss vil ha små barn som  ikke har så store vansker, men små barn har som regel veldig store vansker, sier hun. 

For eldre barn, eller ungdommer på 17 for eksempel  har de også behov for folk som kan være hybelverter.
.