Ny serie om de dødsdømte under landssvikoppgjøret

Dødsstraff ble opphevet i Norge for omtrent ett hundre og femti år siden. Men, den ble gjeninnført av regjeringen i London høsten 1941, og da kun for krigsforbrytelser. Etter at okkupasjonen av Norge tok slutt våren 1945, skulle den bli tatt i bruk 25 ganger i de tre første etterkrigsårene. De 25 som mottok dødsdom, var de som Norge straffet aller hardest for deres aktiviteter under krigen.

FAKTA

De siste dødsdømte

• Premiere: 7. mars
• Regi: Jim S. Hansen
• NRK

Bare det å få vite at det var 25, er interessant. Det er nok en opplysning som de fleste av oss ikke hadde på netthinnen. Noen av de dømte var kjente figurer, som Vidkun Quisling og Henry Rinnan. Andre var i tysk tjeneste på et lavere nivå, og er ukjente for de fleste av oss i ettertid.

Serien innledes med at fortellerstemmen minner oss på at Norge er «kjent for å møte ondskap med beherskelse og rosetog», men at stemningen var en annen etter fem års okkupasjon. Krigstrøttheten førte etter det vi hører til hat og hevnlyst.

Frihetens forside fra 21. august 1945 viser tydelig hvilke krefter som var i sving den første fredssommeren: «Folkets krav: Døm fort og hardt». Oppslaget ledsages av et bilde av en demonstrasjon på Youngstorget som samlet 30 000 mennesker.

Akkurat dette poenget går igjen i flere avisoppslag og plakater fra demonstrasjonen: kravet om at det skal handles uten nåde – og at det skal skje raskt. Serien viser fram nettopp det stemningsleiet som preget den norske befolkningen i denne tiden.

Serien er på åtte episoder, og anmeldelsen bygger på de tre første. I disse episodene blir vi mest kjent med tre ulike aktører som ble henrettet i 1945 og 1946, to av dem unge menn. De har fått hver sin episode. Her blir vi kjent med de dømtes vei inn i nasjonalsosialismen, med deres gjerninger under krigen og med rettssaken.

Regissør Jim S. Hansen har valgt å fortelle hver av historiene ved å føre etterkommere av de dømte sammen med historieforskere og journalister som har arbeidet med disse spørsmålene. Det er et godt valg.

Etterkommerne stiller med sin undring over at en bestefar eller en onkel kunne gjøre valg om å torturere landsmenn i tett samarbeid med okkupasjonsmakten.

Forskerne og journalistene bidrar med konkrete opplysninger, med sine vurderinger av det som skjedde – og delvis med å ta med etterkommerne til stedene der handlingene og henrettelsene fant sted. Vi får en kombinasjon av kunnskap, felles undring og emosjoner. Det fungerer stort sett godt.

Serieskaperne har hatt tilgang til et rikt arkivmateriale. Vi får tro at et tett samarbeid med forskerne og journalistene har bidratt til dette. Dessuten har de utstyrt serien med arkivfilm- og bilder fra gatene, fra den typen tjeneste de tiltalte utførte for tyskerne i Norge og på østfronten og fra rettssakene. Dette er godt klippet og balanseres derfor fint opp mot opptakene fra i dag. Og ikke minst er de tegnede illustrasjonene til Nikolai Lockertsen gode. De er holdt i svart/hvitt. Det har gjort det mulig å forsiktig vise fram resultatet av tortur. Dessuten bidrar de til at vi kommer litt nærmere de fengslede forbryterne.

Et interessant moment i fortellingen er at de norske myndighetene måtte bestemme seg for hvordan henrettelsene skulle foregå, rent «teknisk». Det ble gjort ved en kongelig resolusjon av 27. juli 1945. Det ble laget en slags manual der alle detaljer var med, blant annet en utstyrsliste. Nasjonen som egentlig hadde avskaffet dødsstraff, tok et skritt tilbake og utformet dødsstraffens rutiner - som den så unntok fra offentlighet.

Vi ser at det kreves en produsent med NRKs muskler for å fortelle denne fortellingen grundig nok, og interessant nok. Slik sett er den et argument for allmenkringkasterens samfunnsoppdrag.

Quislings sak gjennomgås relativt raskt, og dermed blir det presentasjonen av de tre tross alt mindre sentrale personene som dominerer de tre første episodene. Alle tre fortelles fram som mennesker, ikke som monstre. To av dem angrer sine gjerninger som torturister når henrettelsen rykker nærmere, den tredje mener seg uskyldig dømt.

Serien gir et solid inntrykk. Den er ikke-fordømmende og våger å beskrive de dødsdømte som mennesker, samtidig som den ikke nøler med å fortelle om deres ugjerninger. I sin fortellermåte er den hendelsesorientert. Men etter hvert som vi kommer gjennom de tre episodene trenger en følelse seg på av at det er nødvendig med en dypere refleksjon over noen av de mest sentrale spørsmålene.

Et underliggende tema som de tre første episodene ikke går i dybden på, er om rettsprosessen i disse sakene holdt mål. Kanskje var det nødvendig å handle «fort og hardt» av hensyn til folkets rettsfølelse. Kanskje var det påtvunget for å unngå at folk tok saken i egne hender, slik vi så i noen tilfeller, for eksempel med de såkalte tyskerjentene.

Andre spørsmål som trenger seg på, er: Hvorfor ble akkurat disse dømt til denne straffen? Var det rett å ta livet av de 25, av alle de 25? Eller ble noen av sakene ikke forsvarlig behandlet, slik det antydes særlig ett sted underveis?

Dessuten er det rimelig å stille spørsmålet om vi tok et utidig hvileskjær i vår historie som rettsstat. I innledningen antydes det at serien kommer til å dykke dypere enn å presentere de 25 og de konkrete hendelsene i deres saker. En av forskerne peker for eksempel på myndighetenes hemmelighold da dødsstraffen ble gjeninført i Norge.

Tiden vil vise om de neste episodene gir oss mer stoff og refleksjon som kan bidra til å svare på dette.