null Foto: Tove Lie
null Foto: Tove Lie

I velferdsstatens frontlinje

Siste kapitlet er av særlig stor interesse og gir en åpen, modig og litt frekk analyse av organisasjonen. Her taler forfatteren Roma midt imot, skriver Irene Levin i denne anmeldelsen av Jan Messels bok «I velferdsstatens frontlinje».

Publisert   Sist oppdatert

Jeg vil aller først gratulere Fellesorganisasjonen (FO), som organiserer barnevernspedagoger, vernepleiere, sosionomer, velferdsvitere og studenter med boken I velferdsstatens frontlinje  som kom ut på Universitetsforlaget for noen dager siden.

Deretter vil jeg gi en honnør til forfatteren Jan Messel, for vel utført oppgave. Denne boka kommer til å bli en markør for FO og for sosialarbeidere i de tre profesjonsgruppene barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer – i og utenfor FO. Man kommer til å snakke om tiden før og etter denne utgivelsen. Det at en organisasjon som på mange måter er tre organisasjoner, lager èn bok om sin opprinnelse og historiske bakgrunn, er bemerkelsesverdig. Tjue år er ikke engang en generasjon, og likevel en historiebok. Men det er jo ikke tjue år – Messel starter linjene lenge før. På vel 350 sider gjør Jan Messel en gjennomgang av historien. Denne gjennomgangen er interessant og nokså deskriptiv – helt i tråd med historieskrivingens tradisjon. Men så kommer slutten - her benytter han de siste sju sidene til en oppsummering av prosjektet FO – innmeldingen i LO – profesjonskampen, sammenslåingen av de tre forbundene - hva perioden har gitt, hvilke åpne sår er fremdeles der.

I dette siste kapitlet tar forfatteren et fraspark, og en får inntrykk av at alle vurderinger, analyser og tolkninger som han må han gjort seg underveis (notater i margen), kommer i dette siste kapitlet. Her er han fri og man får slettes ikke inntrykk av at han har hatt arbeidsplass på Senter for profesjonsstudier (SPS). Etter mitt skjønn er dette siste kapitlet av særlig stor interesse og gir en åpen, modig og litt frekk analyse av organisasjonen. Her taler han Roma midt imot når han diskuterer blant annet radikaliseringen. Etter mitt skjønn kan ikke organisasjonen fortsette som om ingenting har hendt etter et slikt sluttkapittel. Derfor ser jeg hele verket, men da spesielt den siste delen, som en markør som vil fungere som et før og etter. For man kan ikke overse, ei heller forholde seg nøytralt, til denne delen.

Jeg vil nå ta for meg fire områder som har slått meg i lesingen av boka: Det historiske grepet, kjønn som perspektiv, innflytelsen fra Amerika og akademisering.
Forfatteren plasserer fagtradisjonene som omtales klart i en velferdsstatssammenheng – derav også tittelen (I velferdsstatens frontlinje). Ikke desto mindre så trekker han den historiske linjen helt tilbake til fagområdenes start her til lands hvilket er lenge før velferdsstaten så dagens lys. Gjennom et slikt grep forankrer han fagfeltene historisk. Ofte omtales fagfeltene som velferdsstatens yrker, hvilket sier implisitt at fagene startet samtidig med den moderne velferdsstaten, rundt 1950. Messel gjør ikke det. Barnevern, sosionom og vernepleie er fagområder uavhengig av velferdsstaten, i tid og rom. Messels grep innebærer ikke bare at fagene startet lenge før vår moderne velferdsstat, men også at de finnes i land som vi ikke betegner som velferdsstater. Dette er viktig og har implikasjoner utover det som kanskje var forfatterens intensjon da han skrev det. At barnevern, sosionom og velferdsstat er sterkt knyttet sammen i utvikling, omfang og virksomheten til dagens velferdsstat, er hevet over enhver tvil. Men det grepet som forfatteren tar, betyr at hvis velferdsstaten skulle kollapse, vil fagfeltene bestå. Og dette klarer han å få fram gjennom et slikt grep. Noen vil kanskje tenke at det er selvsagt. Men det er det ikke. Det finnes en stor litteraturtradisjon der en ved å beskrive profesjonenes plass i dagens velferdsstat, også ser på deres opprinnelse som sammenfallende med velferdsstatens start og utvikling. (Og hvis noen vil ha henvisninger her, kan dere får det – etterpå).

Dette gjelder helt til siste kapittel, der han glipper litt. Det starter sånn: «Barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har blitt kalt velferdsstatens yrker eller velferdsstatens profesjoner. De ble skapt samtidig med (min utheving) og utviklet seg i takt med et utvidet offentlig ansvar for befolkningen og med en sterk tro på vitenskap og ekspertise». Noen vil kanskje hevde at han har sine ord i behold fordi den store utviklingen av fagfeltene skjedde sammen med velferdsstaten, men likevel er en slik setning faktisk ikke helt konsistent med den posisjonen han har tatt i resten av boka.

Hva skjer med legitimiteten til profesjonene når så få menn er med?

Irene Levin
Professor emeritus i sosialt arbeid

Kjønn. Forfatteren har et kjønnsblikk på utviklingen av de tre profesjonene og organisasjonene som har huset dem – som endte opp og ble til FO. Dette er ikke bare et blikk, men en analyse og også her gjør Messel noe som ikke alltid er tilstede når disse profesjonene omtales i en norsk kontekst. Men i denne boka, er kjønn en gjennomgående kategori. I store deler bruker han kjønn som variabel («det er flere kvinner enn menn» – eller «også menn ble inkludert i utdanningen» og lignende). Men absolutt ikke bare. Han analyser også kjønn og man fornemmer at han stiller seg spørsmålet: Hva skjer med legitimiteten til profesjonene når så få menn er med? Jeg har en følelse av at han har skrevet om kjønn fordi han ikke har kunnet la være. Det har vært overveldende og iøynefallende for ham. Hvilken betydning har det for ikke bare lønnskamp, men også for perspektivene, at flesteparten av yrkesutøverne har vært kvinner? Her kan det selvsagt gjøres mye mer. Jeg ser på det arbeidet som Messel her har lagt grunnlaget for, som et fint utgangspunkt for fremtidige doktorgrader. Hvordan kommer kjønnsperspektivet til uttrykk i fagfeltene? I perspektivene – i kampene – i prioriteringene? Det interessante er at fagforbundene ikke har vært særlig interessert i dette, kanskje med unntak av når det gjelder lønnskamp. Og et spørsmål som hvorfor de ikke har det, blir nærliggende. Hvordan forstå at fagforbundene har tonet dette med den store kvinneandelen ned, mens det for en utenforstående historiker, er det nettopp det som blir så slående?

Mot slutten av åttitallet ga den gangen NOSO (Norsk organisasjon for sosionomer) penger til å gjøre en undersøkelse av sosionomers utdanningsnivå i regi av yrkesfaglig utvalg. Det var ikke ment å skulle si noe om kjønn, men det ble det. Kjønnsaspektet i dataene var selvlysende: Rett etter utdanningen var det like mange kvinner som menn i overordnede stillinger. Men bare fem til ni år senere, var tallene forskjøvet til 40 prosent menn i overordnede stillinger, og bare 14 prosent kvinner. På spørsmålet om hvorfor, svarte kvinnene at vi ønsker å jobbe med det vi synes er interessant. Og mennene sa at vi går dit prestisjen og lønnen er høyere. Studien ble publisert i to artikler, men har selvfølgelig ikke hatt noen betydning. Til det er forholdet mellom kjønn og sosialt arbeid-profesjonene altfor komplekst og det trengs en satsing av en helt annen art.

Den amerikanske innflytelsen på faget blir framhevet flere steder. Og når det gjøres behøver en nesten ikke skrive resten av setningen - at det ikke er bra. For det vet vi: Amerikansk innflytelse er synonymt med individfokusering og, for sosialt arbeid, også at en den første tiden importerte professorer fra USA. Jeg vil nå oppholde meg litt ved «innflytelsen fra Amerika» som også Messel har gått om bord i og jeg vil se litt nærmere på om ikke det svaret kanskje også hindrer oss i å se andre sammenhenger. Jeg ønsker at vi skal rette blikket mot oss selv. Fagfeltene boka omhandler har vært utsatt for en kraftig individfokusering i store deler av forrige århundre. Det er hevet over enhver tvil. Denne individorienteringen opponerer jeg mot – i likhet med forfatteren. Messel foreslår at dette kommer av Amerika. Det gjør det sikkert; derfra også.
Men vi må huske på at i forrige århundre hadde vi ikke mange revolusjoner i den vestlige verden, men i alle fall en, og det var den freudianske. Freuds innflytelse har vært så stor og så inngripende at vi i dag tar den som selvsagt. Det er utenkelig at den ikke også har hatt betydning for et fag som sosialt arbeid. Vi må huske på at sosialt arbeid startet opp med å behandle forholdet mellom individ og samfunn som et dialektisk forhold der både «man and his environment» skulle være tilstede eller både «personen i situasjonen» som det ble hetende etterhvert. Det ville ikke være sosialt arbeid med bare individet, og ikke kontekst, som en ville kalle det i dagens språkbruk. Metoden som ble brukt, var «social case work». Metoden var sosial. Diagnosene skulle være sosiale (medisinen hadde sine diagnoser, sosialt arbeid sine og de var sosiale), alt hadde et «social» som prefix, står det i en nylig avsluttet masteroppgave av Siri Fjeldheim (HiOA). Og så, etter hvert som man kommer over på slutten av tjuetallet, begynner «social» å forsvinne og vi snakker om bare case work. Er dette et symptom? Eller er det bare en betydningsløs forkortelse som når vi sier NRK istedenfor Norsk rikskringkastning som er et langt og vanskelig ord? Også dagens forfatter har latt seg bevege til å bruke denne «forkortelsen» eller (hvis det er et symptom) individdreiningen. Men hvis vi lar ham ligge litt, så ser vi en kollektiv trang til å bevege seg bort fra det sosiale, fra samfunnet og bare oppholde seg ved, zoome inn på individet. Jeg er helt enig med Messel i at individorienteringen er et problem. Ja, den er sågar et slags svik i forhold til fagenes opprinnelse, grunntenkningen. Men dette handler om mange forhold – men ikke minst om innflytelse og det hegemoni som freudianismen har tatt og fått. Så, når forfatteren i likhet med mange andre sier at individorienteringen kommer fra USA så er det et for enkelt svar og han burde kanskje ha orientert seg noe i grunnlitteraturen innen feltene og sett hvordan det sosiale gjennomgående har blitt borte. I nye opplag, skriv søk og erstatt på <case work»og få med «social case work».

Akademisering. I siste kapittel kommer forfatteren inn på at kanskje FO har vært i utakt med sine medlemmer. Jeg tror det ligger mye i det. Messel kan fortelle om hvordan medlemsmassen synker. Jeg har erfart gjennom mitt lange yrkesliv – både på HiO og ved NTNU hvordan studenter higer etter mer utdanning. Vi må ikke glemme at dette er yrkesgrupper som er satt til å utføre store og svært vanskelige oppgaver der en kanskje er av de få profesjoner som skal utøve samfunnsmessig styring og kontroll samtidig som en skal utøve medmenneskelig solidaritet slik en gjør i barnevernet, i NAV og tjenester for psykisk utviklingshemmede. Og en trenger mye faglig trygghet når en skal ta avgjørelser basert på skjønn eller behandle mennesker med sammensatte problemer. For FO har akademisering vært et fy-ord. Den har satt akademisering som synonymt med at en forlater praksis til fordel for teori. Men er ikke det et for enkelt dikotomiske oppfattelse av forholdet mellom teori og praksis? Er det ikke sånn at teori og praksis er som et gammelt ektepar – den ene kan ikke leve eller bestå uten den andre? Teori og praksis er ikke motsetninger – dikotomiske – fiender. Teori og praksis går hånd i hånd. Teori er avhengig av praksis og praksis baserer seg på teori. Jeg tror de fleste er enige i det – når de får tenkt seg om. Men FO, de har en allmenn oppfatning av forholdet mellom teori og praksis og behandler den ene som venn og den andre som fiende, grovt sagt. Resultat er en fane med «nei til akademisering». Det er etter mitt syn, dumt og korttenkt – i den forstand ikke i tråd med arbeidsoppgavenes kompleksitet. Ikke i tråd med utøvernes ønsker. Og antagelig heller ikke i tråd med utviklingen.

Hvis FO skal møte den nye tid, med digitalisering – all kunnskap ligger på nettet. Kunnskapen er demokratisert, tilgjengelig for alle. Just a click away. Da må man se framover, og ikke i bakspeilet. Da må man være radikal og tenke nytt. (Det er lett for meg å si som er 70). Jan Messels bok hjelper en i så måte.

Irene Levin var sammen med professor Steinar Stjernø og Rune Slagstad invitert til å kommentere bokutgivelsen under lanseringen ved Senter for profesjonsstudier. Teksten over er hennes manus fra lanseringen.