Nostalgisk melodrama fra Nord Irland

De aller første bildene i Belfast er holdt i farger, mens filmen ellers nesten utelukkende er skutt i svart-hvitt. De innledende bildene viser byen fra lufta med kjente landemerker som H&W-verftet, med spesiell framheving av dokken der Titanic ble bygget og Titanicmuseet. Og det er - nær sagt selvfølgelig - Van Morrison som står for den musikalske introduksjonen sammen med disse bildene.

Det hele framstår som en reklamefilm verdig en reiseoperatør som ønsker at folk oppdager byen. En bang anelse vekkes, er dette regissør Kenneth Branaghs nostalgiske reise til hjembyen, til barndommens rike?

FAKTA

Belfast

• Premiere: 25.03.2022
• Skuespillere: Jude Hill, Lewis McAskie, Caitriona Balfe, Jamie Dornan, Judi Dench, Ciarán Hinds
• Sjanger: Drama / Biografi
• Regi: Kenneth Branagh
• Nasjonalitet: Storbritannia
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: engelsk

Deretter går vi rett i svart-hvitt og august 1969, og de innledende gatekampene i The Troubles, trettiårsperioden som nærmest må regnes som en borgerkrig i Nord-Irland.

For oss som bor et stykke fra de nord-irske konfliktene kan det være vanskelig å sortere aktørene. Var det protestantene som vil ville være en del av Storbritannia, og hva ville republikanerne? Noe av grunnen er at betegnelsene brukes om hverandre.

Derfor et «krasjkurs» i korthogd versjon: Katolikker/republikanere/nasjonalister ønsker en samlet irsk republikk som omfatter hele den grønne øya. Protestanter/unionister/lojalister ønsker at Nord-Irland skal være en del av Storbritannia. Utfra begrepene lærer vi at det er både religiøse og politiske koblinger i det nord-irske spørsmålet.

Fortellingen i Belfast er bygget opp rundt Buddy, en 9 år gammel gutt som bor sammen med mor og far og bror. Besteforeldrene er også en viktig del av dagliglivet i familien. Familien tilhører den katolske delen av befolkningen. Den er et godt stykke nede på den sosiale rangstigen, og mye av hverdagslivet preges av trange økonomiske rammer. I de nordlige områdene av den irske øya var (og er) katolikkene i mindretall.

Gatekampene, og de samtidige barrikadene som ble bygget mellom de ulike gruppene, blir en del av Buddys hverdag. Rett utenfor familiens inngangsdør, der gode naboer tidligere brukte å treffes på ettermiddager og kvelder for en prat, er den lille bakgaten blitt et potensielt farlig område.

Kenneth Branagh har valgt en filmatisk og visuell stil som veksler mellom sosialrealistiske elementer og noen (bevisst) mer stive og teatralske elementer. Noen steder fungerer denne vekslingen godt, men den gjør også sitt til at det realistiske får en svakere representasjon i helheten. Nettopp dette valget styrker regissørens hang (i denne filmen) til å gi oss en nostalgisk gjengivelse av egen barndom og oppvekst. Jeg er usikker på om stilvalgene kler filmen når vi ser den under ett.

Jude Hill er et funn i rollen som Buddy. Vi får hans uttrykksfulle ansikt i nærbilde relativt ofte. Dette grepet understreker fortellingens ambisjon om å vise barnets blikk på hendelsene. Ikke overraskende er skuespilleriet av høy kvalitet gjennom hele filmen. Belfast byr på en rekke fine scener der vi kommer nært aktørene i deres liv. Ikke minst er vi med på den svært unge «mannens» første seriøse forelskelse.

Men samlet sett blir filmen nettopp det noe overdrevent nostalgiske melodramaet som innledningen annonserer. Her mangler brodd. Branagh framstår som en hyggelig forteller som ikke benytter sjansen til å dypdykke. I intervjuer har han fortalt at mye av manuset (som han selv har skrevet) bygger direkte og konkret på egne barndomsopplevelser. Kanskje er det dette som har gjort filmen litt mindre skarp enn den kunne ha vært - gitt dens materiale.

Kenneth Branaghs filmfortelling bidrar ikke i noen særlig grad til å forstå konfliktstoffet i Nord Irland. Den viser at Belfasts befolkning var splittet, og at splittelsene ble enda dypere etter at The Troubles startet.

Filmen er mer å regne som en oppvekstfortelling, der The Troubles skyves noe i bakgrunnen. Noen av fortellingens elementer kunne vært plassert i helt andre kontekster. Det gjelder for eksempel hvordan besteforeldre overfører verdier til den oppvoksende generasjonen. Dermed blir filmen heller ikke tydelig undersøkende på det irske, iallfall ikke for en norsk betrakter. Når det er sagt, er Branagh ivrig etter å undersøke noen irske og nord-irske mytiske fortellinger. En av dem handler om å bli boende (og kjempe) eller å reise ut.

Belfast-fødte Van Morrison bidrar med ni sanger, der en av dem er nyskrevet for filmen. Det føles helt rett at Morrisons stemme utgjør en viktig del av lydsporet. Det gjelder også for virkelighetens Belfast i denne perioden. Morrison spilte og ble danset til. Samtidig bidrar nettopp valget om å bruke så mye av «Van the Man» sin musikk til å understreke Branaghs nostalgiske prosjekt. Kanskje kunne det ha styrket filmen dersom annen musikk hadde vært brukt?

Belfast er en bra, men ikke fantastisk, film. Den byr på varme og engasjerende nostalgiske tilbakeblikk på en by som ikke finnes lenger. Men den beveger oss ikke utover det. Vi får ikke et dypdykk i det nord-irske konfliktstoffet, og faktisk ikke heller i barnets opplevelse av å vokse opp i en voksenverden som preges av konflikt.

På den annen side - kanskje er det nettopp dette Belfasts befolkning trenger i vår tid. Å bade i egen nostalgi over vakre øyeblikk i egen nær historie.