En nordnorsk samfunnsbygger

Fusjonen mellom Universitet i Tromsø og høgskolene i Harstad og Narvik er en milepæl for hele Nord-Norge. All ære til universitetsrektor Anne Husebekk samt ledelsen ved de tidligere høgskolene i Narvik og Harstad. 

Regjeringen ba om en sterkere struktur med større og mer konkurransedyktige enheter. Men med regionalpolitisk støy som bakteppe var ikke utgangspunktet for en nordnorsk kunnskaps-fusjon det aller beste. Men ledelsen ved de tre institusjonene bygde tillit og fant sammen. Det må ha krevd smidighet, tålmodighet, og mye pragmatisme.

Resultatet er at UiT Norges Arktiske Universitet blir en gigant i norsk sammenheng. Fusjonsavtalen gjør UiT til landets tredje største universitet, med 16.000 studenter. Og meget attraktive campus i  Alta, Narvik, Tromsø og Harstad.

Ingen må være i tvil om at det som er skapt, er en nordnorsk muskel med betydelig nasjonal kraft.  UiT Norges Arktiske Universitet er allerede kvalitetsledende i Norge når det gjelder utdanning av for eksempel leger, jurister og lærere. I tillegg går man sammen om å videreutvikle en ingeniørutdanning som allerede holder høy klasse.

UiT har dessuten en rekke senter for fremragende forskning og forskningsdrevet innovasjon. Det er heller ingen hemmelighet at ledelsen ved UiT også ønsker seg UNIS (Universitetssenteret Svalbard) som del av den nordnorske kraftsamlingen for forskning og høyere utdanning.

Flere fagmiljøer vil nå bli konsolidert og styrket. Det skal satses tungt på teknologi og innovasjon. Målet er at Nord-Norge skal stå bedre rustet til å møte den økende internasjonale konkurransen om undervisningspersonell, studenter og ekstern finansiering av forskningen, altså midlene som må hentes inn utenfor selve statsbudsjettet.

Samtidig skal kjernevirksomheten ved et breddeuniversitet, grunnforskningen, ivaretas.  Balansegangen er krevende. Men politikernes bestilling er at virksomheten ved universitetene i enda større grad blir mer anvendt og tilpasset markedet.

Håpet er at dette blir til gunst for næringsliv og arbeidsliv i nord, som skal samhandle med Husebekk og hennes team. I teorien vil et styrket nordnorsk universitet være enda bedre i stand til å møte samfunnets behov, i en tid der det er økende fokus på omstilling og nyskapning som alternativ til olje.

Dessverre har toget gått for ideen om å skape et landsdels-universitet som også inkluderer Bodø. Byen sa nei til det nordnorske fellesskapet, og vendte i stedet blikket sørover.  Resultatet er Nord Universitet, der tett opp mot halvparten av studieplassene blir hjemmehørende i Trøndelag (Namsos, Steinkjer, Levanger og Stjørdal).

Nord Universitet er dermed kanskje et litt misvisende navn?  For en nordnorsk løsning kan det vel knapt kalles. Mer en midt-norsk konstruksjon. Men Nord-Norge er jo ingen straffekoloni. De som ikke vil delta i nordnorsk samarbeid, står fritt til å velge andre modeller, slik Bodø åpenbart har gjort. Om det er et strategisk klokt valg, vil bare tiden vise.

Diskusjonen rundt høyere utdanning i nord viser imidlertid det sterke eierskapet Bodø og andre byer i nord har til sine utdanningsinstitusjoner. Derfor blir også påvirkningsarbeidet inn mot sentrale myndigheter intenst. I Bodø, Salten og søndre Nordland ble næringsliv, lokalpolitikere, fylkespolitikere og stortingspolitikere mobilisert til felles kamp mot en omforent nordnorsk løsning innenfor kunnskapsbygging.

I Tromsø har ikke kunnskapsmiljøet den samme støtten fra sitt lokalsamfunn. Til tross for at UiT er den store motoren som har bidratt til kontinuerlig vekst i byen de siste 40 årene. Men i for stor grad blir miljøene i Breivika tatt som en selvfølge.

Det er synd, for byen har all grunn til å være tilfreds med den fremtidsrettede jobben rektor Anne Husebekk har gjort. Den styrker Tromsø, og hele Nord-Norge. Nettopp derfor trer Husebekk nå frem som en nordnorsk samfunnsbygger av format.  

Kronikken er først publisert på nordnorskdebatt.no.