Et drama som lodder dypt

I Barry Jenkins film Moonlight følger vi Chiron, i tre faser av livet. Som barn, som ungdom og som mann. Gjennom dette grepet gir Jenkins seg selv muligheten til å fortelle en historie om oppvekst. Men han går lenger enn det. Han bruker denne formen til å følge noen temaer i Chirons liv. De kan tolkes inn i en undersøkelse av svarte amerikaneres liv. Men også av maskuline liv.

Det er her vi får øye på regissørens kvaliteter. Han har også skrevet manuset, og han har derfor hatt stor grad av kunstnerisk kontroll, får vi tro.

Den unge Chiron, av flere kalt Little, vokser opp i et problemfylt nabolag i Miami. Moren bruker dop, faren er «borte». Selv utsettes han for mobbing på skolen. Han aner at han er annerledes, at det er noe ved ham som de andre peker ut som begrunnelse for mobbingen. Vi får bare vite litt om akkurat dette i den innledende delen, nemlig at Chiron går på en jentete måte.

Her ligger en nøkkel til hans videre liv. Det har med seksuell identitet å gjøre. Men også med å vokse opp i en problemfamilie og i et nabolag som er preget av fattigdom og sosiale problemer. Men jeg har ikke lyst til å gi noe nærmere handlingsreferat enn dette. Moonlight er en film som gir deg hendelsene, tolkningene og følelsene litt etter litt. Det er dens viktigste styrke. Filmen stoler på sitt publikum, og blir aldri forklarende. Den som ser den vil oppleve rike fortellinger i fortellingen.

For meg er midtsekvensen litt svakere enn de to andre. Fortellingen om Chiron som ungdom likner ting jeg har sett før. Men den blir aldri kjedelig, ikke minst på grunn av svært gode rolletolkninger. I denne delen spilles Chiron meget godt av Asthon Sanders. Men guttens helt unge år, og særlig vårt møte med den voksne Chiron griper mer tak.

En annen styrke med denne filmen er kamerabruken. Den er tilstedeværende, bevegelig og nærmest fysisk i uttrykket i mange scener. Disse scenene veksler mellom scener som er rolige og oversiktlige, eller som er nær innpå ansiktene til karakterene. Det hele er klippet sammen på en klok måte.

Filmmusikken er også nennsomt utvalgt. Man kunne tenkt seg at en slik film ville ledsages kun av smal sjangermusikk. Slik er det ikke i Moonlight.

Filmen har fått mye oppmerksomhet siden premieren i september i fjor, og det ligger kanskje an til massiv høsting av Oscar-statuetter i slutten av februar.

Både Barry Jenkins og Tarell Alvin McCraney, som skrev den første versjonen av manus som et teaterstykke, vokste opp i bydelen Liberty City i Miami, der fortellingen foregår. Filmen bygger på McCraneys egne barndomserfaringer.

Noe av det en slik film kan gi oss, hvis den er godt laget, er portretter av ekte mennesker. Som på film skal forstås som; mennesker som framstår som ekte. Slik er det her, og vi aner at McCraney og Jenkins har hatt et verdighetsprosjekt i tankene når de har skrevet grunnfortellingen og regissert filmen. Selv den dop-brukende og til tider ganske dårlig moren til Chiron skildres med verdighet. Ikke minst fordi hun framstilles svært sammensatt av Naomie Harris. Noe av det samme gjelder dop-dealeren Juan, som blir en mentor for den helt unge Chiron.

”Du må bestemme hvem du skal bli”, får Chiron høre fra Juan. Han gjør sine forsøk. I alle faser av de årene vi følger ham.