Kan vi redde norsk verdiskaping med underfinansiert utdanning?

Å sikre bærekraft i velferdssamfunnet handler om to ting: Ikke la kostnadene løpe løpsk, og samtidig skape inntekter. Når vi går inn i en tid hvor det må prioriteres enda tøffere, er det viktig at vi tør å prioritere opp de nødvendige langsiktige investeringene som vil gi avkastning og handlingsrom i fremtiden: Ingeniør- og teknologiutdanning.

Norge har et såpass lite hjemmemarked at vi er avhengige av å eksportere for å skape verdier. Da er det viktig at vi har noe å eksportere. Teknologiutvikling har et stort og uforløst potensial både i dag og fremover. Vi har store utfordringer som må løses, samtidig som vi er på vei mot et samfunn gjennomsyret av teknologi i alle ledd. Vi har mulighet til å skape nye, bedre løsninger, nye bedrifter og flere arbeidsplasser.

Diskusjonen går allerede om man som følge av fallende oljeinntekter må kutte vesentlig i velferd i årene som kommer. Vi hadde helst sett at man tenker langt nok frem til å gjøre investeringer som i alle fall til en viss grad demmer opp for sviktende oljeinntekter, og gir oss flere ben å stå på, når råvareeksporten en dag tar slutt.

Ingeniører og teknologer vil uten tvil ha størst betydning for at vi skal få til et grønt skifte. Her ligger det også store muligheter for næringsutvikling. Det er lov å håpe at vi også klarer å bli verdensledende på andre ting enn olje og gass. Omstillingsdyktige og kvalitativt gode utdanninger er en viktig forutsetning. Vi trenger rett og slett verdens beste ingeniør- og teknologiutdanninger. Det har vi dessverre ikke i dag.

Da vi på 70-tallet skulle bygge opp oljeindustrien tok Norge opp stor utenlandsgjeld. I dag er vi den heldige situasjon at vi har inntekter og kapital til å bygge opp en omstillingsdyktig kunnskapsnasjon for egen maskin. Det er viktig at vi ikke skusler bort den muligheten, og bortforklarer dette med mindre handlingsrom, når alt tyder på at nettopp satsning på ingeniør- og teknologikompetanse kan bidra til å opprettholde handlingsrommet.

I forrige stortingsperiode foreslo en ekspertgruppe nedsatt av kunnskapsdepartementet en rekke endringer i finansieringssystemet for høyere utdanning. Endringene gruppen foreslo ville medført et finansieringssystem som i større grad gjenspeilet de reelle kostnadene på de forskjellige utdanningene. Dette ville slått positivt ut for de underfinansierte ingeniørutdanningene. Regjeringen valgte dessverre ikke å følge rådene, fordi det ville ført til for store omfordelinger mellom institusjonene.

Vi har altså et finansieringssystem i dag som er basert mer på historikk enn reelle kostnader!

Vi finner det også kritikkverdig at regjeringen valgte å ta behandlingen av finansieringssystemet – som er av mer prinsipiell karakter – inn i fjorårets statsbudsjettbehandling.

Et lyspunkt i årets budsjettrunde er at Senterpartiet i sitt alternative budsjett ønsker en ny gjennomgang av finansieringssystemet. For NITO Studentene er det helt åpenbart at finansieringen bør gjenspeile reelle kostnader, og at det er nettopp en omfordeling som trengs, hvis man ikke er villig til å utvide budsjettet for å satse på det som skal bære oss inn i fremtiden.

Konklusjonen er at de underfinansierte ingeniørstudiene må flyttes fra kategori E til D i finansieringssystemet. Beregninger fra Finansdepartementet i årets budsjettrunde viser at dette vil koste 222 millioner kroner årlig. En stor sum, som imidlertid blir liten sammenlignet med utslagene tapt konkurransekraft kan gi i fremtiden.

To av ytterpunktene i norsk politikk, Fremskrittspartiet og Sosialistisk venstreparti vil begge prioritere dette. Nå håper vi at resten av partiene slutter seg til dem, og at vi får til en bred politisk enighet i behandlingen av statsbudsjettet for 2019. Alternativt bør man følge Senterpartiet, og behandle finansieringssystemet grundigere enn det som var tilfelle ved behandlingen i 2016.