Varsku! Hvem skal skrive fremtidens læremidler?

6. desember kom PISA-undersøkelsen, den årlige målingen på hvordan den står til med den norske skolen, sammenlignet med resten av verden. PISA er som kjent et internasjonalt prosjekt i regi av OECD (Organisation for economic cooperation and development), som måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag.

Det var mye positivt ved resultatene lest med norske briller og det mangler ikke på ambisjoner om å gjøre norske skoler til «verdens beste». I alle fall er det et uttalt politisk mål. Da er det på tide å ta realitetene innover seg.

Uansett hva man måtte mene om undersøkelsen gir den en viss pekepinn om hvordan det står til i det norske skoleverket. Og i dette arbeidet er mange opptatt av kvaliteten på lærere, undervisning og lærerutdanning. Slik skal det jo være.

Kvaliteten på læremidler, derimot, får overraskende liten oppmerksomhet. Og det er underlig. Lærebøker, nettsteder, programvarer og andre virkemidler er helt sentralt – om ikke avgjørende – i arbeidet for å nå ambisiøse mål.

Disse er utviklet på bakgrunn av læreplaner til bruk i undervisningen for å bidra til elevers læring. I de fleste læreres undervisning er dette sentrale hjelpemidler. De er viktige i høyere utdanning også. Faglærere bestemmer pensum, og fagbøker står på pensumlistene.

Men nå roper vi et varsku for læremidlene. For hvem kan skrive dem i framtiden?

Hovedproblemet er at det er potensielt mange gode forfattere der ute, som neppe har tid eller mulighet til å skrive lærebøker. Mange av forfatterne av disse kommer fra universitets- og høgskolesystemet. Hun samarbeider ofte med lærere i «vanlig undervisningsjobb», som bidrar til en ønsket forankring av læreverket i skolehverdagen.

Men så er det slik da, at skriving av lærebøker ikke blir verdsatt i akademiske kretser, der mange altså har sitt virke. Et forhold som gjør at dette er en oversett aktivitet i høyere utdanning, er at lærebokskrivng ikke er meritterende. Det vil si at det ikke bidrar til at den ansatte som skriver stiger i gradene, for å si det litt enkelt.

I sektoren ligger det økonomiske insentiver knytta til det å publisere vitenskapelige artikler. Når de ansatte gjør dette, blir det poeng og penger i kassa til høgskolen, og den ansatte stiger i gradene. I dette systemet har ikke lærebøker noen plass. Forklaringen ligger i strenge krav til høy formell kompetanse for at institusjonen skal få drive med master- og ph.d.-utdanning.

Det finnes noen hederlige unntak, for eksempel får noen faglærere ved Universitetet i Oslo bruke 15 prosent av årsverket til å skrive lærebøker. Men dette er unntakene. Også i denne sektoren foregår det meste av lærebokskrivingen i forfatternes fritid. Er det riktig?

Særlig innen lærerutdanningen er dette et paradoks. For hva er vel mer relevant utviklingsarbeid for en student enn å ha kjennskap til læremiddelproduksjon for grunnskole- og videregående skole, de mest sentrale hjelpemidlene i jobben de utdanner seg til?

Men også lærerutdanningene er tvunget til å ri to hester. Å ivareta det praksisnære og erfaringsbaserte er viktig, men også den formelle forskerkompetansen. For: Hvem skal skrive lærebøkene, som er så sentrale for den viktige skolen våre barn og unge går i?

Vi må ikke redusere dette til en fritidsaktivitet! Kvaliteten på skolen og undervisningen er for viktig til det, og vi vil med dette anmode utdanningsmyndigheter i kommune, fylkes-, og universitets- og høgskolesektoren til å gi det arbeidet som gjøres mer forutsigbare rammer og den status det fortjener.

Å utvikle læremidler er en meningsfylt, interessant og givende oppgave. Det krever at forfatterne sammen med forlaget bygger seg en kompetanse som ikke er dusinvare. Forfatterne må balansere mellom eksisterende praksis og nyere forståelse av faget. Å utfordre skolene med noe som er for ukjent, kan føre til at det hele avvises.

Lærebokproduksjon kan også være en øvelse i å se inn i en stadig skiftende fremtid. Flere læreverkprosjekt startet opp rundt 2010, og har så langt måttet forholde seg til en læreplanrevisjon og at en ny skolereform er på trappene. Dette vil føre til at helt nye læremidler må revideres.

Teknologiutviklingen har satt sitt preg på bransjen, og det er i dag utenkelig å gå i gang med læremiddelprosjekter for grunnskole og videregående skole uten at digitale komponenter er med helt fra starten. Denne delen av læremidlene gir ikke forfatterne royalties på samme måten som trykte bøker, til tross for at det også her må skrives tekst.

Å skape gode læremiddelpakker er tidkrevende og komplekst. For å sikre at forfatteren også skriver i fremtiden, ønsker vi et fokus på forfatterens kår. Det er en trussel at forfatterne må lage lærebøker som en fritidsaktivitet, gjerne lagt til kveldstid, helger og ferier med relativt uavklarte utsikter til økonomisk uttelling for innsatsen.  

Hva kan gjøres? For en rektor eller skoleeier i grunnskole eller videregående skole som er så heldige å få en lærebokforfatter i egne rekker, vil vi si: Legg til rette for denne innsatsen. Dette er et solid stykke utviklingsarbeid og et kompetanseløft for læreren.

Gi tid, støtte og påskjønnelse. Vi oppfordrer også til å påse at kopiavtalene overholdes, for lærere som kopierer lærebøker ulovlig, lar faktisk sine skrivende kolleger i stikken, for skrivejobben de har gjort forblir gratisarbeid.      

Det er ikke slik at alle involvert i læremiddelproduksjonen tjener gode penger, og at dette dermed er en virksomhet som passer seg selv. Hovedavtalen som inngås med forlagene innebærer at forfatterne deler omtrent 14 prosent av salgsinntektene. Noen bøker selger, andre ikke.

Inntekten kan altså være omtrent lik null. Selve skrivearbeidet er ikke betalt. Det betyr at de lærerne som går inn i læremiddelprosjekt, må regne med å investere et betydelig antall timer uten å vite om det gir noen inntekter som kompensasjon og uttelling for innsatsen.

Hvor mye tid som går med, avhenger av størrelsen på prosjektet. En fagbok for høyere utdanning vil kunne skrives på noen måneder. Et fullskala læreverk for flere klassetrinn tar flere år. I tillegg stiller forlaget med redaktører, designere, språkvaskere, konsulenter og markedsfolk. Å utvikle store læremiddelpakker som går over mange klassetrinn med flere komponenter, er et tidkrevende og omfattende teamarbeid.

Med andre ord, gode tall fra PISA kommer ikke av seg selv. Ikke uten gode læremidler.

(Kronikken er først publisert i utdanningsnytt.no)