Khrono er en etterlengtet offentlighet

En institusjon der journalistutdanning har vært et ettertraktet studium siden starten i 1994, men uten en lett tilgjengelig medieplass for åpen debatt?

Vilt usannsynlig? Slik var forholdene på Høgskolen i Oslo fra fødselen av for snart nitten år siden. Forslag har vært reist om å få i gang et medium, et nyhetsorgan på linje med Uniforum ved Universitetet i Oslo (UiO), men de har møtt motstand. Om hensynet har vært økonomi eller andre faktorer, er ikke lett å vite. Når det lenge etterlyste mediet omsider ser dagens lys, er det forhåpentlig fordi mange erkjenner betydningen av en kritisk offentlighet på HiOA der det blir satt søkelys på interne forhold og åpnet et vindu mot en større verden. At Khrono også er nødvendig for å profilere en institusjon som ønsker en U først i akronymet sitt, er en sak for seg.

I starten blir avisen kanskje uvant for de mange som i årevis har vent seg til en begrenset offentlighet, som har lett etter debattråder og ellers hatt en hjemmeside fra administrasjonen, Universitas eller en ustabil studentavis ved Høgskolen i Oslo (HiO) som tilbud. Det er strengt nødvendig med informasjon, slik hjemmesiden har budt på. Men den kritiske granskningen og den livlige debatten har manglet. Den blusset opp en smule da to høgskoler ble til én, og den har gjort det ved et par andre anledninger. Men hvor var den da planene om sammenslåing mellom Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og to frittstående forskningsinstitutter ble lagt, og der tre av fire fakulteter i fjor sa nei? Hvor var den selvstendige journalistikken som veide positive og negative argumenter og studerte prosessen fram mot den positive beslutningen i styret?

«I dag er utfylling av skjemaer en stor tidstyv» sto det å lese på trykk i Aftenposten 5. april. Det var et lærer-hjertesukk. For noen er det nok en trøst at denne tidstyven ikke bare herjer ved HiOA. Kanskje kan vi nå imøtese en grundig gransking av skjemaveldet, som synes å vokse ut over alle rimelighetens grenser. For denne skribenten er det i alle fall underlig at det å gjeste et annet fakultet på HiOA som foreleser, skal kreve utfylling av tre skjemaer. En kan bli fristet til å tro at antall formularer som skal fylles ut er omvendt proporsjonalt med avstanden til Riksrevisjonen. Men i så fall skulle jo studiested Kjeller være heldig stilt. Slik er det neppe.

Det lange fraværet av et organ som sikrer en kritisk, demokratisk offentlighet kan gjøre at den samme offentligheten tar seg opp langsomt, blant ansatte som har vent seg til få kanaler. Selvsagt vil den også føre til at noen føler seg støtt på mansjettene når debatten og kritikken begynner å spire og blomstre. Demokrati og åpenhet må aksepteres, pleies og foredles. At nettavisen selv vil få både respons, innspill og kritikk, ligger i kortene.

Vi har lenge trengt Khrono. Men trenger vi også et nytt og bedre språk? I profesjonene vi utdanner til, har byråkratspråket ganske fritt spillerom, noe som stimulerte to forfattere med lang profesjonserfaring til å skrive «Ordbok for underklassen». «Terminologi fra vareproduksjon smyger seg inn overalt og intetsigende svada er på alle lederes lepper. Språket kan forsterke avmaktsfølelsen hos mange.», skriver Arne Klyve og Jon Severud. Det står ikke særlig mye bedre til med språket på HiOA. Eksemplene vrimler, ikke minst i plan- og styringsskriv.

Idet jeg skriver dette, får jeg trang til å mimre tilbake til en av mine tidlige jobber som kursleder i norsk språk i Bergens trygdeetat. De ansatte på kurset var mer enn villige til å finne eksempler på snirklete språk, og diskusjonen gikk høyt om i hvilken grad målgruppen (les: trygdete og folk med rett til trygd) ville forstå de formularene etaten produserte. De kom fra sjefene, fortalte deltakerne og lo litt beskjemmet over sitt manglende opprør.

Profesjonene, det være seg sykepleier, sosionom, lærer eller journalist, skal alle forholde seg til mennesker. Ikke først og fremst brukere, klienter eller hva de nå blir døpt ute i NAVet og andre systemer. Burde ikke vi som skal lære opp nye generasjoner profesjonelle foregå med et godt eksempel og ivre for avbyråkratisering av språket, for kreativitet og framfor alt klarhet?

Et stort spørsmål er hvilke krefter som skjuler seg bak nytale rundt enkle gjøremål. Den som iherdig orienterer seg på HiOA-nettet, kan risikere å oppdage at han/hun er en tjenesteeier.

«En tjenesteeier skal lede arbeidet med å gjøre sin tjeneste bedre. Tjenesteeieren går sammen med et utvalg brukere og kartlegger og finner ut hva det reelle behovet deres er. Dette kalles å brukerorientere tjenesten. Medarbeidere fra OU-programmet vil veilede tjenesteeierne i dette arbeidet.Gjennom kartleggingen finner tjenesteeier fram til forbedringer ved den aktuelle tjenesten. Dermed kan tjenesteeier forenkle, forbedre og effektivisere arbeidsprosessene – som for eksempel å redusere saksbehandlingstiden, unngå feil eller å innrette tjenesten slik at brukerne får en enklere hverdag.»

Hvordan skal vi tolke disse avsnittene? Skal vi lede oss selv til å jobbe bedre, lytte til kolleger og studenter og ta hensyn til deres behov? Slik at vi alle får det enklere på jobben?

De seinmoderne keiserne paraderer stadig i nye ordrikt oppskrytte gevanter. Vi må igjen begynne å se på dem og pompøsiteten rundt dem med det uskyldige barnets avslørende øyne.

Jeg lytter til Sveriges Radios avtroppende toppsjef, som frykter at journalistikken er inne i en fase der den blir mindre viktig enn før, mens revisjonen (ja, Riksrevisjonen) blir viktigere. Den løfter i for liten grad de store spørsmålene i vår tid. Hvorfor da komme trekkende med skjemavelde og ugjennomtrengelig språkføring? Fordi disse fenomenene inngår i en større samfunnsprosess. En journalistisk gransking av denne prosessen og HiOAs plass i denne, er kanskje ikke lenger så langt unna. Velkommen, Khrono.