Høgskolen i Nesna ble en del av Nord universitet 1. januar 2016. Illustrasjonsfoto fra Nord universitet studiested Bodø. Foto: Lars Røed Hansen/Nord universitet
Høgskolen i Nesna ble en del av Nord universitet 1. januar 2016. Illustrasjonsfoto fra Nord universitet studiested Bodø. Foto: Lars Røed Hansen/Nord universitet

Krevende overgang fra høgskole til studiested

Overgangen fra selvstendig høgskole til studiested ved et universitet er ikke så lett, mener Jon Anders Lindstrøm fra studiested Nesna ved Nord universitet.

Publisert   Sist oppdatert

Det er nå gått et drøyt år siden Høgskolen i Nesna (HiNE) ble en del av det nye Nord universitet. HiNe var frem til 1994 kjent som Nesna lærerhøgskole, og Nord-Norges nest eldste institusjon for høyere utdanning. Men etter 98 år var det brått slutt som selvstendig institusjon.

I første omgang ble lærerutdanningen på Nesna en del av Profesjonshøgskolen i Bodø (før en del av Universitet i Nordland). Fra og med nyttår har all lærerutdanning i Nordland blitt en del av Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag som ledes fra studiested Levanger (før en del av Høgskolen i Nord-Trøndelag). 

Nord universitet er et produkt av en fusjon mellom et lite universitet som tilfredsstilte kravene til universitetsstatus med relativt knapp margin, og to høgskoler uten egne doktorgradsutdanninger og relativt uutviklet forskningskultur. Som en følge av dette, har det nye universitet blitt satt under innledende tilsyn av NOKUT.

Nord må i løpet av de nærmeste årene i betydelig grad øke mengden av vitenskapelige publiseringer, og andelen ansatte med førstestillings- og toppkompetanse. I tillegg må man øke gjennomstrømningen på doktorgradsprogrammene. Skulle dette mislykkes, så risikerer Nord i ytterste konsekvens å miste universitetsstatusen.  

«En fusjon mellom to høyskoler og et universitet er også en fusjon av ulike kulturer, forventninger og ambisjoner», kan man lese i Innledende tilsyn med Nord universitet: Utfordringer og muligheter - en rapport som NOKUT utga rett før jul. I en høgskolekultur vil fokus typisk nok ligge på undervisning, praksis og nærhet til studentene. Dette gjelder også i en universitetskultur. Men det er ikke til å komme bort i fra at forventninger og ambisjoner ved et universitet i langt større grad er knyttet til forskning på høyt (og helst internasjonalt) nivå.

Det er ingen tvil om at den tradisjonsrike lærerutdanningen på Helgeland står overfor store utfordringer i årene som kommer.

Jon Anders Lindstrøm
Studieleder, Master og EVU, Nord universitet, studiested Nesna

I høyere utdanning generelt, har det vært et økt fokus på at undervisning må være forskningsbasert, også i relativt praksisorienterte profesjonsutdanninger. Det gjelder ikke minst når man kommer opp på masternivå. Fra og med førstkommende høst, har studiested Nesna fått det faglige ansvaret for å tilby universitets femårige samlingsbaserte lærermaster. Selv om HiNe hadde fortsatt å være en selvstendig høgskole, ville dette medført et stort behov for å omdisponere ressurser til forskningstid og kompetanseheving for de ansatte. Universitetsstatusen forsterker dog dette imperativet. Mens NOKUT krever minst 50 prosent førstekompetanse for å drifte en mastergrad, har Nord en målsetting om minst 70 % innen 2020.

Allerede før fusjonen, hadde HiNe sørget for å reformere sitt FoU-system i retning av det nåværende regime. Automatisk forskningstid ble tildelt ut fra stillingskategori og forskerkompetanse, og skulle over tid også vurderes ut fra antall publikasjonspoeng i tellekantsystemet. Høyt prioritert var også satsingen på program for førstelektoropprykk og forskningsgrupper og -prosjekter som understøttet høgskolens satsingsområder, særlig lærerutdanningene.

I 2015 var HiNe omsider kommet opp på (og lå faktisk litt over) gjennomsnittet for statlige høgskoler med hensyn til antall publikasjonspoeng per faglig årsverk. Av de ni studiestedene ved Nord, viser NOKUTs rapport at det bare var universitetsbyen Bodø som scoret (mye) høyere på denne indikatoren i det siste året før fusjonen.

Likevel er dette bare begynnelsen. I løpet av ikke mange år, må denne publikasjonsraten minst fordobles hvis man skal komme opp på et solid universitetsnivå. Til en viss grad kan man nå dette målet gjennom nytilsettinger av folk med formell forskerkompetanse, dvs. (som regel) doktorgrad. Men først og fremst er man nødt til å øke forskerkompetansen og få opp forskningsaktiviteten til de som allerede er fast ansatte.

Blant ansatte som er vant til en høgskolekultur med en primær (og ofte nesten utelukkende) fokus på undervisning, vil det være en god del som higer etter mer FoU-tid og muligheter for kompetanseheving. Noen av disse, særlig de yngre, kan være interesserte i å ta en doktorgrad. For lektorer som har kommet over halvveis i yrkeskarrieren, vil imidlertid førstelektoropprykk ofte være mest aktuelt. Mange av dem har opparbeidet seg en breddekompetanse som er uvurderlig i profesjonsutdanningene. Det er for øvrig verdt å merke seg at førstelektorkandidater i økende grad publiserer i tellende kanaler – om ikke i de mest superprestisjefylte internasjonale tidsskriftene, så i hvert fall på nivå 1.

Blant høydepunktene på forsknings- og formidlingsfronten ved det gamle HiNe, var utgivelsen av antologien Det utvidede læringsrommet på Fagbokforlaget for et drøyt år siden. I en rekke kapitler drøftet seksten ansatte (med bakgrunn fra drama, engelsk, kunst og håndverk, musikk, naturfag, norsk og samfunnsfag) ulike undervisningsformer som på forskjellig vis utfordrer en tradisjonell forståelse av skolens og læringens rom. Foruten å representere et løft med hensyn til forskning og kompetanseheving, bidro denne utgivelsen også til å underbygge den faglige profilen til lærerutdanningen ved HiNe.

Andre ansatte ved studiested Nesna har forsket på bruk av IKT i lærerutdanningen, til dels i samarbeid med bl.a. universiteter i Polen. Videreutvikling av nettbaserte løsninger og fleksible studiemodeller er helt nødvendig for å kunne tilby høyere utdanning i en nokså tynt befolket landsdel. Det samme gjelder samarbeid mellom studiestedene i Nord for å dekke de formelle kompetansekravene.

En mer forskningsbasert universitetsutdanning kan ha et stort og spennende potensiale. Samtidig er det også en dyrere utdanning i drift. I likhet med det to andre nye universitetene (i Agder og Stavanger), har Nord en vesentlig dårligere basisfinansiering enn de gamle universitetene. For å frigjøre tid til forskning og kompetanseheving, har man på Nesna vært nødt til å gjøre visse kutt i studieporteføljen. Kravene til kullstørrelse har også økt. Det kan være en utfordring å sikre studiekvaliteten dersom økt forskningsressurs innebærer mindre undervisningsressurs.

Det er ingen tvil om at den tradisjonsrike lærerutdanningen på Helgeland står overfor store utfordringer i årene som kommer. Fremfor alt er det viktig å utvikle en bærekraftig studieportefølje som kan sikre både et levende studiemiljø og en FoU-kultur på universitetsnivå. Blant fortrinnene er at man ved studiested Nesna fortsatt har en stab med høyt dedikerte medarbeidere, samt en solid infrastruktur.

Alle prognoser viser at man særlig i Nord-Norge vil få økt lærermangel i årene som kommer. Hvilket valg har vi således, annet enn å lykkes?