Nært og vanskelig om masseskyting og traumer

Regissør Justin Kurzel har laget en fortelling som tar utgangspunkt i en masseskyting i Tasmania, Australia, 28. april 1996. En 29 år gammel mann skjøt og drepte 35 mennesker. Filmen er ikke en rekonstruksjon, men en undersøkelse av han som endte opp som Australias verste masseskytter. Saken beskrives den dag i dag som et nasjonalt traume.

Filmen skulle hatt premiere uka etter drapene utenfor London pub i Oslo i juni, men ble utsatt nettopp på grunn av den.

Nitram bor sammen med mor og far. Han er ganske alene i verden, bortsett fra at han har dem. Nitram har noen spesielle utfordringer som i dag antakelig ville utløst flere diagnoser. Alle i nabolaget vet om ham. Den unge mannen som har passert 25, men fremdeles leker med fyrverkeri i hagen daglig og dermed plager naboene. Uten arbeid eller utdanning. Og altså: uten venner.

Vi blir kjent med en familie i vedvarende krise. Ingen av dem har det bra. Far har mer eller mindre gitt opp en meningsfull tilværelse. Mor er blitt bitter på livet med den utfordrende sønnen. Hvor ble det av hennes eget liv? Hun forsøker å finne mening i en blanding av omsorg for sønnen og bitter ironi i dialogene med ham. Mor og sønn har én ting felles. De lengter begge etter en normal tilværelse.

Nitram får faktisk en venn. En rik og eksentrisk kvinne som bor i nærheten, som han hjelper med gressklipping og hundepass. Etter hvert flytter han også inn hos henne, hos Helen.

FAKTA

Nitram

• Premiere: 09.12.2022
• Skuespillere: Caleb Landry Jones, Judy Davis, Anthony LaPaglia, Sean Keenan. Essie Davies
• Sjanger: Drama / Thriller
• Regi: Justin Kurzel
• Nasjonalitet: Australia
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: engelsk

Nye hendelser inntreffer, men de skal ikke gjengis her. De bygger opp til og utvikler Nitrams indre bilde av å ikke være godtatt noe sted.

Kurzel har valgt å skildre menneskene i dette miljøet, før den fatale hendelsen. Vi blir ikke vitne til de grusomme voldshandlingene, bare til bakgrunnen til han som utførte dem. Nitram og foreldrene bor i et vanlig boligstrøk, og skiller seg ikke spesielt ut på noen andre punkter enn dette ene: Sønnen i huset er utfordrende.

Filmen følger Nitram, men gjør ikke eksplisitte forsøk på å forklare hans handlinger. Filmen er i hovedsak en realistisk fortelling. Den viser hverdagsliv. Gjennom denne vinklingen kommer vi nært aktørene. Vi inviteres inn i de små valgene, som jo alltid er tett koblet til de store valgene mennesker gjør.

Vi kan ikke snakke om Nitram uten å nevne skuespillernes bidrag. Her møter vi fire meget gode rolletolkninger. Caleb Landry Jones gir et følsomt portrett av den unge mannen, en rolle han ble tildelt prisen Beste mannlige hovedrolle for i Cannes i fjor. Jones makter å gestalte både den plagede – noen ville sagt forrykte eller halvgale – men samtidig vare unggutten, der han befinner seg i en voksen kropp.

Ikke mindre imponerende er Judy Davies som moren. Også hun i en dobbelt forståelse av sin egen skjebne, som tidligere nevnt. Anthony LaPaglia som faren og Essie Davis som Helen får litt mindre spilletid, men etterlater like fullt svært solide inntrykk.

Selv om det endelige utfallet av denne fortellingen er kjent, lager Kurzel den til en fortelling som også drives fram av et spenningselement. Vi sitter hele tiden og venter på de neste hendelsene. Et godt manus og bruk av neddempede - men likevel opprivende – virkemidler, bidrar sterkt til denne dramaturgien.

Innestengt raseri er blant de vanskelige følelsene som stadig synliggjøres i små porsjoner. Kurzel velger å ikke psykologisere over sin hovedperson. Han melder seg heller som «flue på veggen». Det blir opp til oss som ser filmen å bedømme.

Skremmende er det å være med på den relativt korte og ytre sett udramatiske scenen der Nitram går inn i en våpenbutikk første gang og kommer ut med flere svært farlige våpen – uten å ha lisens. Stemningen mellom ham og butikkpersonalet er hyggelig og jovial, som om det var en ny sykkel han kjøpte.

Nitram er en vanskelig film å se. Den handler om et menneske i eksistensiell nød. I hans tilfelle fikk det dramatiske konsekvenser. I rulleteksten får vi vite at den australske regjeringen vedtok en sterk innstramming i våpenlovene bare tolv dager etter masseskytingen. Amnesti ble gitt til de som hadde våpen uten lisens. 640 000 våpen ble levert inn. Men: I dagens Australia er det flere våpen i omløp enn det var før Port Arthur-hendelsen i 1996.

Hvis vi ser filmen som en historie om hva som kan lede til terrorisme, kan vi også se den som et apropos til tre ferske hendelser i Norge. I forbindelse med skytingen under Pride-uka i 2022, drapene i Kongsberg høsten 2021 og hva Anders Hammer skriver i boka Terroristen fra Bærum (om Philip Manshaus), får vi vite at PST hadde kunnskap om terroristen før han ble terrorist.

I Nitram har samfunnet rundt ikke noe kjennskap til mannen som til slutt velger å drepe flere mennesker. Her er det foreldrene som lever med en økende bekymring, men uten å ane at sønnen er i ferd med å utvikle alvorlige voldelige tilbøyeligheter. Og kanskje nettopp derfor er fortellingen viktig: bekymringene lever sitt liv i det private, og kun der.

For oss nordmenn er det ellers interessant hvordan australierne har behandlet dette traumet. Alle som levde på den tiden, husker det i detalj. Men den yngre generasjonen er mindre opplyst om det. Dette ifølge Essie Davis, som i et intervju nylig sa at hun egentlig ikke orket å gå inn i historien, men altså likevel valgte å gjøre det.

Resultatet er høyst severdig.