Nå er det in å kle seg «akademisk»

Dårlig zoom-undervisning på isolerte, sterile gutte- og jente-rom har muligens gitt grobunn for at motefenomenet og subkulturen Dark Academia skulle vokse seg større under pandemien. Unge har savnet det fysiske, det autentiske og at høyere utdanning kan bety noe mer.

Dark Academia hyller klassiske stereotypier av det akademiske liv blant humaniorastudenter ved universiteter som Oxford og Yale.

Dette handler om estetikk — og å kle seg i litt gammeldagse stiler — som foldeskjørt og tweed. Men de som bryr seg om dette er også opptatt av lese spesifikke bøker, se på spesifikke filmer og å drive med visse aktiviteter.

Mørke høstkvelder, stearinlys, fjærpenn, overdådige biblioteker, kalliografi. «Den hemmelige historien» av Donna Tarrt, «The Picture of Dorian Gray» av Oscar Wilde og Dead Poets Society er noen stikkord.

— Dette er en veldig klassisk kanon. Det er Wuthering Heights og Simone de Beauvoir over til J.K. Rowling, sier kunst- og motehistoriker, Ragnhild Brochmann, kjent som Estetikeren i Morgenbladet.

Merkelappen Dark Academia oppsto egentlig først på Tumblr på midten av 2000-tallet, men under pandemien har fenomenet eksplodert på TikTok, Instagram og YouTube.

The New Statesman skriver at Dark Academia kan være en reaksjon mot den gradvise devalueringen av humaniorafag.

Drømmer om noe høyverdig

De som idealiserer den stereotypiske stilen ved Oxford eller Harvard har ikke nødvendigvis vært der, men disse stedene er ekstremt godt kjent gjennom populærkulturen, både gjennom film og litteratur. Det er et viktig poeng, mener Brochmann.

— Folk vet hvordan det er der. Universitetet er et fantastisk mikrokosmos av ideer, idealer og mennesker og væremåter og klesskikker.

Noe som kan føles forlokkende med ideen om hva et universitet skal være er ritualer, tradisjoner og at ting kan være viktig «på ordentlig».

— Noe litt hverdagssakralt. Jeg tror at i et samfunn som ikke lenger tilbyr julegudstjeneste på skolen fordi «vi ikke er et kristent samfunn på den måten», er det nok mange unge som lengter etter noe litt høyverdig. Dette fenomenet kan si noe om høyden universitetene glemmer at de gir studentene, sier Brochmann.

— Dessverre er veldig mye universitetsarkitektur dørgende kjedelig, og skapt i et ideal som ikke akkurat får nakkehårene til å reise seg i begeistring.

Brochmann tror at jo eldre bygget man studerer i er, jo høyere er oddsen for at det finnes gamle universitetsforeninger og ideer om hvor heldig en er som får lov til å være med der.

(Saken fortsetter under bildet).

En ny epoke for subkulturer?

Men Dark Academia handler også om en egen personlighetskarakter, ifølge Brochmann, og den har eksistert veldig lenge.

— Knestrømper og spaserstokk — dette er jo en veldig gammeldags figur. Dette handler om at noen ønsker å være en del av et fellesskap med andre som kler seg på samme måte, og tenker på samme måte, sier hun.

Hun ser dette som en mulig tilbakekomst for subkulturer, som ifølge henne har vært nesten fraværende de siste ti, tolv årene.

— Litt før 2010 kom indiebølgen inn som den siste store subkulturen som så ble en mainstream-kultur som alle var eller ikke var.

Så kom hipsterismen og spiste opp alle de, ifølge henne.

— Da jeg var yngre var det derimot en periode som kalles «stilenes supermarked». Det var en idé om at er du raddis hører du på sånn musikk og kler deg sånn, og er du en BI-streiting hører du på sånn musikk og ser sånne filmer. Men etter hipsterismen har det handlet mer om å strømlinjeforme en slags felles, vestlig, global modus operandi. Det har vært veldig lite fokus på hva som skjer i små, lukkede miljøer, med tanke på musikk, filminteresser eller stilpreferanser.

Nå er det altså in å kle seg «akademisk».

Denne subkulturen har lange, dype røtter til 1800-tallets romantiske poeter, som har en nerve i populærkulturen, gjennom de gotiske novellene fra 1800-tallet, forteller Brochmann.

— Det er en lang fortelling rundt den romantiske poeten, gjerne med sorte mørke klær for å markere avstand til den eksisterende moten og tidens skiftende luner, og behovet for alt det «autentiske» såkalt, og personlige og individorienterte, sier hun.

Dark Academia kan være en markering av at man er lei av én, overgripende stil og at dette er et forsøk på å prøve å ha «sitt eget», mener hun.

En tidløs figur

Dark Academia har noen lange røtter fra 1800-tallet og noen nyere røtter fra 1990-tallet.

På slutten av 1800-tallet sto romantikken, romanen og diktene sterkt.

— Akademia og universitetene var der man kunne være privilegerte nok til å være en fikk formidle, forske og fikk lov til å være en del av det skrevne, flotte fantastiske ordkulturen.

— Det er logisk å spole tilbake til 1800-talls-poeten og lord Byron. Det er en sånn privilegert romantisk-melankolsk utenfor-posisjon som dyrker et litterært univers og som har en ung støpning. Dette er en slags moderne figur, blant mange andre.

Brochmann mener det er flere slike tidløse figurer.

— Turbo-kapitalisten finnes før 80-tallet og flapperen er en skikkelse også utenfor 20-tallet — hun kommer igjen og igjen, og er hun som først vil det nye og danser heftigst og røyker mest eller er mest veganer når det er «in» liksom. Jeg tror at disse typene — melankolikeren, hedonisten, kapitalisten er en slags kroppsliggjøring av noen måter å tenke, leve være på. De er aldri nye, men står i en lang historisk tradisjon, sier hun.

Dark Academia henger også ekstremt tett sammen med 1990-tallsinteressen som har ligget og godgjort seg i motekulturen de siste snart 12 årene, forteller Brochmann.

— Det er den ene store fortiden som samtiden nå har vært interessert i. Det er akkurat som om hver eneste nye tenåring som begynner å bli seg selv, er helt fiksert på 90-tallet.

Vekker følelser

Brochmann tror 90-tallet har fått en så stor rolle som felles referansepunkt fordi hele den digitale æraen, styrt av internettet springer ut av dette tiåret.

— På slutten av 90-tallet og tidlig på 90-tallet kommer det en lang rekke filmer som portretterer det akademiske livet med dets opp- og nedturer og de røde mursteinshusene og så kommer Harry Potter-universet senere.

— Denne perioden har en utrolig høy filmkvalitet som nettopp portretterer britisk og til dels Ivy League-universiteter i New England med lønnetrær som flammer over av akademisk spennende følelser. Det er et bilde med tweed og lange flotte skjerf som kastes over den ene skulderen. Bøker i lær-remmer. En verden som er tydelig og veldig godt kjent for mange av oss, sier hun.

Hun forstår at dette kan vekke følelser hos dagens unge.

— Jeg tror mange unge som er desillusjonert av en kjedelig, digital samtid kan finne en slags trøst i Harry Potter-universet og det magiske, og i rutete skjørt, gleden av et stykke papir, å ha en fysisk pennesplitt og bruke blekk, å ha en skrivemaskin, sier hun.

Uttrykket er ifølge Brochmann en blanding av trollmannskunst – som er en blanding av middelalder og 1800-tall — og en androgyn 30- og 40-tallsstil, med klassiske spasersko og foldeskjørt og vest og skjorte og døffelsko.

«Ingen skjønner meg»

Spørsmålet er om dette fenomenet faktisk kan bidra til at flere begynner å studere humaniora-fag, eller om dette bare er overfladisk.

Brochmann syns det er vanskelig å si. Instagram er jo et veldig visuelt fenomen.

— Det er ikke så lett å se forskjellen på det å pynte seg med referanser og det å virkelig ha dem, eller å eie dem. Man kan beskylde Instagram for å være et sted hvor man får mer lyst til å vise seg med boka enn å lese den, selv om man oppriktig har tenkt å lese den.

Og uansett hvor sær man ønsker å være, er det jo påfallende at mange samtidig velger å dele det med så mange som mulig.

— Subkulturer er mest kult hvis du ikke har lyst til å dele det med andre. Men delelysten er monumental. Måten ulike Dark Academia-influensere lager sånne stiltavler på Pinterest er nesten helt lik. «Foldeskjørt», 15 poster markert som «dette er 90-talls akademia-stil». Det sier nok noe om at mange som har en intellektuell twang føler de bor i et klassisk melankolsk «åh jeg er så utenfor, det er ingen som skjønner meg».

Ragnhild Brochmann syns også at selve navnet vitner om en viss naivitet.

— Hvorfor kan de ikke bare hete universitets-chic? Dark Academia er en sånn selvnytersk, historieløs tittel. Det er som om de aldri har åpnet en bok eller tatt i en fjærpenn før. De tenker «wow dette er nytt». Så er det den andre veldig rørende tingen med subkulturer at istedenfor å ha det for seg selv, deler de det på TikTok.

— Men hadde internett fantes på 80-tallet ville vel ungdommer delt alt da også?

— Ja. Alle fengende måter å forstå populærkulturen på – om det er å vrenge den ut og inn eller å eie den mest iøynefallende symbolene må slå an hos de andre. Sånn har det alltid vært. Det går ikke an å lage en god subkultur uten at noen andre ser den og anerkjenner den. Det er også paradokset eller ambivalensen i en subkultur. Den er bare sub inntil de andre også vil være med. Da slutter den å være det.

For eurosentrisk?

Som det meste annet har også Dark Academia-fenomenet fått kritikk. Flere mener det er for eurosentrisk, for lite mangfoldig og at det fremmer en usunn livsstil. Som en kritiker skriver på hercampus.com: «it centres the bodies of cis, white, and able-bodied people. Personally, I am yet to see Dark Academic lookbooks that centre the appearances of non-white people, fat people, or people with visible disabilities».

— Kan det være problematisk å opphøye «klassisk» akademia, og en akademisk estetikk?

— Jeg tenker at akademia er like ondt eller godt som resten av samfunnet. Det er like mange fantastiske smarte folk og idioter som alle andre steder, selv om de er velutdannet, sier Brochmann.

— De speiler samfunnet slik som alle andre institusjoner, med et forkvaklet syn på kvinner og etnisiteter og hvem som har mest makt i verden osv osv, så her handler det bare om hvem man leser og hva slags ideer man abonnerer på, sier hun.

• Se også: Videointroduksjon til Dark Academia med Ruby Granger