VID svarer på kritikk: Vi leker ikke skole!

I den siste ukens medieoppslag om tilrettelegging for at idrettsutøvere får utdanning samtidig som de forfølger en karriere innenfor toppidrett er det mange som appellerer til samfunnsansvaret. Utdanningsinstitusjonene må se sitt ansvar for at toppidrettsutøvere får høyere utdanning. Det må bli bedre samhandling mellom utdanningsinstitusjonene og verden utenfor.

Saken fremmes for Stortinget, og kulturministeren går så langt som til å si at hun vil kalle inn sektorene for å se på hva som kan gjøres for at det blir bedre tilrettelagt for unge toppidrettsutøvere.

Her er mye snudd på hodet. Fra vårt synspunkt er det heller slik at det er tre parter her. To parter som allerede er i dialog og samhandler veldig tett, nemlig utdanning og praksisfelt. Så er det en tredje part, idretten, som forventer at de to andre skal tilpasse seg og tilrettelegge individuelle studieløp og studieopplegg for at noen som allerede har en hovedbeskjeftigelse. Hva slags syn på utdanning reflekterer det?

VID vitenskapelige høgskole og dens ledelse har blitt framstilt som arrogant, firkantet, regelrytter, uetisk, kvinnediskriminerende, komplett idiot og en alcatraz-skole. VID driver i hovedsak med profesjonsutdanning innenfor helse, sosial og kirke. Vi utdanner til sentrale yrker og yrkesroller i velferdssamfunnet. Vi utdanner mennesker som skal ha ansvar for andre menneskers liv og helse. Det samfunnsmandatet tar vi på dypeste alvor.

Jeg er overbevist om at den dagen de som har engasjert seg, fra fotballproffer til direktører og andre, kommer i den situasjonen at de for eksempel trenger helsehjelp, så vil de helst bli møtt av en sykepleier som har øvelse, erfaring, kompetanse og trygghet nok til å kunne håndtere situasjonen, involvere og ivareta både hjelpetrengende og pårørende, og opptre profesjonelt på alle måter.

Praksisstudier gjennomføres ikke fra hjemmekontoret. Praksisstudier er først og fremst deltagelse og øvelse, — ikke observasjon. Det er veiledet og vurdert innlæring av prosedyrer og rutiner, håndtering av instrumenter, vurdering av tilstander og vitale tegn, simulering og rollespill, og mye mer.

Både studentenes faglige kvalifikasjoner, praktiske ferdigheter og skikkethet blir kontinuerlig veiledet og vurdert. For at de skal få tilbakemeldinger underveis og mulighet til å korrigere og forbedre seg, må de ha svært høy grad av tilstedeværelse for at veilederne har nok vurderingsgrunnlag. Det er obligatorisk fordi man ikke kan tilegne seg ferdighetene og kompetansen uten å være tilstede og delta, og fordi man ikke kan bli vurdert uten heller.

Det er på ingen måte noe man bare kan dra innom et hvilket som helst sykehjem og få gjort unna en helg, en natt eller en sen kveld, som det har blitt påstått. Det er både ignorant og respektløst å påstå.

Det er stor mangel på praksisplasser og praksisfeltet strekker seg svært langt for å bidra med helt sentrale deler av utdanningen. Derfor er utdanning og praksis lenge blitt oppfordret til å utvikle nye og mer rasjonelle og effektive praksismodeller, hvor studenter går i tospann og endatil i grupper og i studentdrevne team, for å utnytte veiledningsressursene best mulig og skape større kapasitet på utdanning.

For at dette skal fungere, er det tett samarbeid mellom sektorene – på alle nivå, fra veileder og lærer via ledelse for utdanning og praksis til departementer og direktorater og statsrådene for sektorene. Når de 20 helse- og sosialutdanningene revideres, deltar utdanning og praksis på like fot.

Kulturministeren må derfor ikke bare invitere med seg ministeren for forskning og høyere utdanning, men også helseministeren og kanskje endatil arbeids- og sosialministeren. Og hun må sørge for at sektorene, praksisfelt og utdanning, får forutsetninger for å kunne å kunne tilby gode praksisplasser til alle – og samtidig tilrettelegge slik hun ønsker for toppidrettsutøvere med behov for individuelle opplegg.

Vi ønsker selvfølgelig at våre studenter skal lykkes både med studiene, karrieren og livene sine for øvrig. De skal få ny innsikt og utvidet horisont, de skal bygge personlig kompetanse og bli gode yrkes- og profesjonsutøvere, de skal ivareta viktige samfunnsoppdrag og bidra til å utvikle tjenestene og ny kunnskap. De skal utvikle seg som mennesker og forsørge seg og sine.

Hver høst når vi ønsker nye studenter velkommen, legger vi dem tungt på hjertet at de må bruke talentene sine og muligheten de har fått. Samfunnet har investert i dem og deres utdannelse. En studieplass og høyere utdanning er et gode vi ofte tar for gitt, og som på ingen måte er gitt. Vi ber dem selv investere tilsvarende — fordi pasienter og brukere, samfunnet og verden trenger dem og fortjener det beste av dem.

Men også studenter møter utfordringer og har spesielle behov. VID tilrettelegger for studenter med ulike behov og utfordringer hver eneste uke. Det gjør også alle andre høgskoler og universiteter – selv om disse sakene aldri når, og aldri er ment å nå, offentligheten og media.

Vi tilrettelegger for eksempel for studenten som sliter med helseutfordringer, og for den enslige moren som endelig har kommet inn på drømmestudiet sitt, og så får en innkalling til utredning og behandling for barnet sitt på en annen kant av landet. For de som opplever dødsfall i nær familie, eller har en vanskelig familiesituasjon.

Sammen med lærere og med praksis prøver vi å finne løsninger – innenfor de rammene som er gitt. Uten å fire på kravene til kvalitet. Stort sett, men ikke alltid, lykkes vi. Fordi vi ønsker at studentene skal lykkes og bidra i samfunnet.

Toppidrettsutøvere oppfordres av idretten til å kombinere idrettskarrieren med utdanning. Men i denne kombinasjonen er det et underliggende premiss at mens å bli toppidrettsutøver krever hardt arbeid og innsats, dedikasjon og oppofrelse, og ikke minst veldig mye og nitidig øvelse - så gjelder ikke det samme for utdanning. Mens toppidretten må stille krav til obligatorisk deltagelse og tilstedeværelse under kvalifisering, kan ikke utdanning operere med samme innlysende krav.

Sykepleiere og andre profesjonsutøvere har særskilte roller og ansvar for mennesker som kan være i livskritiske situasjoner. Derfor er obligatorisk deltagelse i praksisstudiene helt avgjørende. Derfor er profesjonsutdanning strengt regulert og flere av dem krever offentlig godkjenning og autorisasjon.

Og derfor verken kan eller vil vi fire på kravene. Men vi inviterer gjerne kulturministeren og andre til å bli bedre kjent med oss – og til å diskutere samfunnsansvar og forvaltningen av samfunnsmandatet.​