Hagen-utvalget på ville veier?

Vi mener at Hagen-utvalgets forslag om å flytte halvparten av de næringsrettede forskningsmidlene fra Norges forskningsråd til de 11 fylkeskommunene vil bidra til å svekke kvaliteten på norsk forskning generelt og den næringsrettede forskningen spesielt.

Les også: Motstand mot 11 regionale forskningsråd

Det har i de senere årene vært en positiv utvikling i norsk forskningspolitikk. Investeringene i forskning og utvikling (FoU) over statsbudsjettet har økt hvert eneste år. Ifølge Forskningsbarometeret ble det i 2016 brukt totalt 63 milliarder på FoU, som utgjør 2,03 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det er et betydelig løft fra 10 år tilbake da andelen lå på 1,46 prosent. Mens mange andre land har et mer forskningsintensivt næringsliv, skiller Norge seg ut ved at det offentlige står for omtrent halvparten av investeringene. Det er etablert flere virkemidler rettet mot næringslivet for å stimulere til mer forskning som Skattefunn, brukerstyrte programmer og ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Disse finansieringsmekanismene har i all hovedsak vært vellykket, både for å stimulere FoU-innsatsen i næringslivet og for å styrke samarbeidet mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner. Det er videre gjennomført store strukturelle endringer i universitets- og høyskolesektoren for å styrke kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning. I dette bildet er det viktig å se forskningen tett integrert med høyere utdanning da en viktig del av næringsrettet forskning også handler om rekruttering av kandidater med kompetanse i forskningsfronten.

De største utfordringene i FoU-politikken i Norge handler om å styrke kvaliteten og skape et sterkere engasjement fra næringslivet. Både Produktivitetskommisjonens rapport, OECD-evalueringen av det norske innovasjonssystemet og fagevalueringer som Teknologievalueringen peker alle på behov for å sikre høy kvalitet i forskningsprosjektene. I Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning vektlegges også felles nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategier (FoI-strategier). Det er ingen som peker på at Norge bør splitte forvaltningen av forskningsmidlene i disse rapportene.

Forslagene i Hagenutvalget vil innebære en radikal omlegging av dagens forskningssystem og gå i motsatt retning av det som vi mener har vært en positiv trend i Norge de siste årene. Næringsrettet forskning i vår tid forutsetter et helhetlig nasjonalt tilnærming, både for å sikre gode nasjonale prioriteringer og for å gjennomføre prosjekter med høy kvalitet. Dersom man splitter opp de offentlige FoU-investeringene risikerer vi å få en portefølje av prosjekter som ikke er optimalt hverken for regionenes utvikling, for nasjonale behov og prioriteringer, eller for utvikling av internasjonalt samarbeid.

EUs forskningsarena blir stadig viktigere for næringslivet over hele landet. Denne arenaen gir tilgang til viktig finansiering, brede nettverk og ny kunnskap fra den internasjonale forskningsfronten. Det er derfor viktig at det er god sammenheng mellom den utøvende forskningspolitikken i Norge og de prioriteringer som gjennomføres i EU. Det norske forskningssystemet må derfor være godt koordinert med det som skjer i EU. For et lite land som Norge krever dette konsentrasjon av høy kompetanse (på EU), overordnet styring og utstrakt koordinering av forskningsinnsatsen. Denne rollen ivaretas i dag godt av Norges forskningsråd, og vi ser ingen grunn til at dette skal endres. Vi frykter at en oppsplitting av det næringsrettede forskningssystemet vil svekke denne helheten, som i sin tur vil kunne ramme norsk næringslivs evne og mulighet til å gjennomføre kraftfulle innovasjoner og svekke næringslivets internasjonale konkurransekraft. Høy kvalitets forskning i tett interaksjon med internasjonale partnere er en forutsetning for innovasjon og nyutvikling i næringslivet, både på kort og lang sikt.

Norsk næringsliv er avhengig av sterke, norske forskningsmiljøer med internasjonal konkurransekraft.

Konkurranse fremmer kvalitet, og det vil være grunnleggende galt å redusere andelen av midler til FoU-prosjekter som settes ut i nasjonal konkurranse. Hva man konkurrerer om og hvordan man organiserer konkurransen er viktig. Regional konkurranse om begrensede midler vil etter vår mening ikke bidra til mer effektiv ressursbruk og kan føre til en fragmentering som går på bekostning av kvalitet. Dette vil kunne svekke norsk konkurransekraft, både for norske forskningsmiljøer og blant konkurranseutsatte bedrifter som opererer i globale markeder.

Vi håper regjeringen ikke faller for fristelsen til å gjøre drastiske grep med forvaltningen av de konkurranseutsatte forskningsmidlene. Regjeringen vil da ta ett stort skritt tilbake i en ellers positiv utvikling av norsk forskningspolitikk.​