Hva betyr egentlig fakultetsstatus?

UiT Norges arktiske universitet har gjennom de to siste årene kontinuerlig gjennomgått ulike prosesser for omorganisering, først gjennom fusjonene med høgskolene i Harstad og Narvik, og nå gjennom omorganisering av hele organisasjonsstrukturen. At dette har medført opphetede debatter er selvsagt, men at universitetet faktisk har behov for å rydde opp i den formelle strukturen er heller ikke noe som kan avvises. Det interessante er at alle skriker etter å få være et fakultet, men hva betyr egentlig fakultetsstatusen?

Det siste året har jeg vært på utveksling ved Umeå universitet i Nord-Sverige, Norrlands største utdanningsinstitusjon med et lignende samfunnsoppdrag som UiT Norges arktiske universitet. Men her stanser på mange måter likhetene. Umeå universitet er med sine 30 000 studenter nær dobbelt så stort som UiT, samtidig fungerer Umeå utmerket med fire fakulteter. Her er det verdt å nevne at universitetets Designskole, ansett som verdens beste, er underlagt det teknisk naturvitenskaplige fakultetet.

Ikke bare viser dette at færre fakulteter er organisatorisk mulig, det viser også at fakultetsstatus ikke nødvendigvis er synonymt med anerkjennelse. Så hvorfor er det da på grense til borgerkrig ved Universitetet i Tromsø? Forklaringen kan ligge i avstandene mellom de ulike campusene, samtidig ligger nok mye av svaret i den overvurderte mistanken av at man får lavere anerkjennelse ved å miste fakultetsstatus.

Narvik er i harnisk og viser til avtalen om at høgskolen og UiT, som sa at Narvik skulle fortsette som et fakultet. Etter fusjonsprosessen var dette også tilfellet, men fra 01.01.2016 ble altså Høgskolen i Narvik en del av UiT Norges arktiske universitet, og dermed ble også spillereglene noe annerledes. Istedenfor steile fronter og fortvilelse over å kanskje miste fakultetsstatus, burde man heller fokusere på hvordan fagområdene kan utvikles videre.

Færre fakulteter gjør også instituttene viktigere, og istedenfor å bruke penger på unødvendig administrasjon, kan man heller rette blikket mot å bedre forsknings- og utdanningskvaliteten. Istedenfor å innbitt motsette seg omorganisering, burde man jobbe for et enhetlig universitet, på like linje med at Nord-Norge burde jobbe for en enhetlig region. Argumentet om at man mister stedlig ledelse henger forsåvidt ikke på greip. Skulle det mot formodning bli slik at Narvik mister sin fakultetsstatus, vil campuset bli ledet av en viserektor, med andre ord vil Narvik fortsatt ha stedlig ledelse. Det er ingen tvil om at dette er en følelsesladet prosess, men sentralisering av et administrativt organ er på ingen måte sentralisering av fagområder.

Et av de andre fakultetene som kjemper med nebb og klør for å fortsatt beholde fakultetsstatusen, er Det juridiske fakultetet. Om man igjen ser til Umeå universitet, så har de ikke et juridisk fakultet, men et juridisk institutt. Det vil være tvilsomt at den Juridiska institutionen i Umeå har mindre anerkjennelse enn Det juridiske fakultetet ved UiT, særlig om man tar hensyn til at Umeå universitet generelt rangeres høyere enn Norges arktiske universitet.

Det skal dog sies at argumentasjonen til Det juridiske fakultet om å bestå som et eget fakultet er relativt sterk. Verken UiO eller UiB synes å ha planer om å omorganisere sine juridiske fakulteter til institutter, og for å være konkurransedyktig i Norge, burde kanskje fakultetet få beholde den statusen de har i dag. Det skal også sies at argumentet om større faglige synergier som et resultat av større fakultet kun må være noe som vil synes på papiret.

De siste tre årene har jeg selv studert ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, som nå også inkluderer sosialantropologi. Et resultat av dette er at navnet endres til Institutt for samfunnsvitenskap. Personlig er dette for meg som student av ingen betydning, og som student har jeg aldri merket noen store faglige synergier fra sosiologien i 1. etg. til statsvitenskapen i 3. Troen på at man oppnår faglige synergier ved å presse ulike studieretninger sammen under en administrasjon er betenkelig, og kanskje hele omorganiseringens svakeste argument. Faglige synergier oppnås gjennom et ønske om og en vilje til samarbeid.

Allikevel er det slik at universitetet har behov for en enklere organisasjonsstruktur, og akademikernes konservative holdning fremstår på mange måter som svært urovekkende. Forskning skal lede til fremgang, og akademia er utpekt som et av landets viktigste områder for å lede Norge ut av oljeavhengigheten. At UiT, som skal bidra til fremgang og innovasjon ikke engang kan sørge for utvikling av egen organisasjon, er et nederlag. Istedenfor å bare tenke på seg og sitt, må vi evne og tenke på det beste for institusjonen som helhet. Universitetet må framstå som én funksjonell enhet, og dette bør være et felles mål for samtlige studenter og ansatte ved UiT Norges arktiske universitet – Bare sammen kan vi bli bedre.