Mor om nettbrett i barnehagen:
­— Forskere gjør barn til prøvekaniner

— Trenden er at forskere inngår samarbeid og partnerskap med praktikere for at forskning skal være mer samfunnsrelevant og nyttig. Selv om målet er å tilrettelegge for utvikling og forbedring av pedagogisk kompetanse, er det fare for at slike samarbeid gjør barnehagen til laboratorium, sier Astrid Sundsbø, sosiolog og forsker ved Høgskulen på Vestlandet.

Hun er også mor til et barnehagebarn i Bergen, der det er bestemt at nettbrett skal innføres i barnehagene.

I barnehagen der Sundsbøs barn går, har de i løpet av høsten 2019 satt i gang et utviklingsprosjekt som i utgangspunktet gir barna i barnehagen ubegrenset tilgang til nettbrett, på lik linje med annet lekemateriell. Barnehagen har etter Sundsbøs kritiske tilbakemeldinger redusert tilgangen noe.

I den samme barnehagen er Senter for barnehageforskning (Barnkunne), som er knyttet til Høgskulen på Vestlandet, i gang med et forskningsprosjekt. Der undersøker de hvordan ansatte i barnehagen og barn samarbeider når de bruker digitale verktøy.

Sundsbø mener prosjektet risikerer å bli et eksperiment med og på barn, legitimert av forskning som ennå ikke har funnet sted.

— Objekter i opplæringen

— Barna trekkes inn som brukere i en fase før kompetansen hos de ansatte er på plass, og skal være objekter i opplæringen. Når man øker bruken av nettbrett som et premiss for å gjennomføre forskningen, blir det et etisk problem. Forskerne gjør barna til prøvekaniner, selv om det ikke er intensjonen, sier Sundsbø.

Det er en påstand forskerne i prosjektet bastant avviser.

— Å være brukerorientert, eller deltakerorientert i forskning er en del av norsk utdanningspolitikk for lærerprofesjonene. Det vil være forskningsmiljøer som er kritiske til en slik forskning. Vi forholder oss til nasjonale politiske føringer på utdanningsfeltet, sier Elin Ødegaard, leder i Barnkunne.

I den nasjonale rammeplanen for barnehager fra 2017 heter det blant annet at digitale verktøy skal støtte barns læreprosesser.

Som mor er Sundsbø generelt bekymret for effekten av innføring av nettbrett i barnehagen. Selv om hun ikke er blant foreldrene som har gitt samtykke til å delta i forskingsprosjektet til Barnkunne, opplever hun at de likevel blir involvert indirekte, som følge av at nettbrett blir gjort tilgjengelig for alle.

Som sosiolog og forsker er også Sundsbø vel kjent med og opptatt av forskningsetiske retningslinjer.

— Jeg savner åpenhet om denne avgjørelsen, og mangelfull informasjon rundt innføringen av nettbrettene har etter mitt syn vært til hinder for kritiske spørsmål og for å kunne diskutere grunnleggende sider ved dette.

I forespørselen forskerne ved Barnkunne sendte ut til foreldre om deltakelse i prosjektet heter det at «Forskere ved Høgskulen og ansatte (…) vil gjennomføre en studie (…)». Innsikter fra prosjektet skal brukes til å «designe og implementere nye digitale spill/apper som kan støtte flerspråklige barn i å utvikle sine språk for å snakke om matematikk».

— Har vi et godt nok kunnskapsgrunnlag om konsekvensene av innføringen av nettbrett i barnehage til å hevde at dette vil gagne barnas utvikling, spør Sundsbø.

Kan hindre kritikk

Sundsbø sier hun har engasjert seg sterkt i saken, først og fremst av bekymring for at barns skjermtid utvides i en situasjon der mange barn allerede sitter svært mye med skjerm. Hun er dessuten bekymret for at barnehagens bruk av nettbrett kan signalisere at skjermbruk ikke har problematiske sider ved seg – og slik stimulere til enda mer bruk.

— Jeg har forstått det slik at et stort antall nettbrett ble kjøpt inn og gitt ubegrenset tilgang til, hele dagen, for å normalisere bruk av nettbrett. Slik jeg har forstått det, er hensikten at forskningen som Barnkunne gjennomfører i barnehagen skulle få et bedre utgangspunkt, sier Sundsbø.

Sundsbø er redd foreldre lar være å stille kritiske spørsmål nettopp fordi innføringen av nettbrett legitimeres som del av et forskningssamarbeid.

Et eget informasjonsskriv fra barnehagen til foreldrene skapte uklarhet om skillet mellom pedagogenes arbeid i barnehagen og Barnkunnes prosjekt. I skrivet, som var titulert «Forskning i barnehagen», omtales barnehagens egne prosjekter med digitale verktøy, samtidig med at lederen av Barnkunnes prosjekt er satt opp som en av kontaktpersonene.

— Jeg opplever at debatten ikke får blomstre, fordi innføringen av nettbrett blir lansert i en forskningssammenheng, og slik får foregå i det stille. Med tanke på de debattene som nå pågår er det på sin plass å spørre om risikoen er vurdert godt nok, når barnehagen bidrar til økt tilgang, og gjennom å ta det i bruk, oppfordrer til bruk av nettbrett, sier Sundsbø.

Sundsbø sier hun ville vært mindre skeptisk om forskerne kunne sannsynliggjøre at prosjektet ville styrke barns læring og utvikling.

— Men en slik informasjon har jeg ikke fått, og jeg opplever ikke at jeg har fått svar på spørsmålene jeg har stilt til forskerne. Dette eksempelet viser noen store utfordringer knyttet til trenden om at forskere og praktikere skal samarbeide om å utvikle ny kunnskap. Det senker terskelen for å åpne opp dørene til barnehagen, bruke barn i forskning og bruke barn for pedagogiske læringsformål, sier Sundsbø.

Barnkunne: Ikke prøvekaniner

Elin Ødegaard, professor og leder ved Barnkunne på HVL, er sterkt uenig i at de gjør barn til prøvekaniner.

Det som oppfattes som uklare skillelinjer tror jeg handler om at vi har et forskningsdesign som legger vekt på medforskning.

Elin Eriksen Ødegaard

Hun sier hun kan forstå at Sundsbø oppfattet at det har vært uklare grenser mellom deres forskningsprosjekt og barnehagens eget prosjekt. Hun sier samtidig at barnehagen alt hadde innført nettbrett da forskerne kom inn i bildet. Bergen kommune har oppfordret dem til å gå inn i partnerskap med barnehager, noe det nå har gjort med fire ulike, deriblant denne. Hun viser også til at digitale verktøy har vært en del av barnehagenes rammeplan siden 2017.

Ødegard avviser at de som forskere fraskriver seg ansvar og at deres forskningprosjekt er koblet til det hun omtaler som barnehagens utviklingsprosjekt.

— Jeg har stor tiltro til at barnehagen jobber seriøst med dette, at de har digital dømmekraft og vi vet at forskerne som kommer dit kan få til gode dialoger. Dette er en ressursbarnehage, sier Ødegaard.

— Det som oppfattes som uklare skillelinjer tror jeg handler om at vi har et forskningsdesign som legger vekt på medforskning. Vi ønsker samskaping, det skal være praksisutvidende, og vi ønsker at barnehagene skal få tid og mulighet til å bli de utviklingsrettede barnehagene de ønsker å være. Det er heller ikke slik at barna skal sitte med nettbrett hele dagen.

Forskningsprosjektet har fått 500 000 kroner fra Regionalt forskningsfonds «Barnehagelæreren som medforsker», som Bergen kommune eier og Barnkunne er deltaker i.

Ødegaard sier at samarbeidet kom i stand etter ønske om å komme i dialog med barnehager som ville finne ut hvordan pedagogiske apper kunne fungere i barnehager med flere språk. Ifølge Ødegaard hadde deres forskere ikke kjennskap til skrivet om barnehagens prosjekt som var titulert med «forskning», og med en av deres forskere som kontaktperson.

Dette skrivet nå «annullert», ifølge Ødegaard.

— Utforskende partnerskap

— Fordi de (barnehagen, red. anm.) hadde satt en forskers navn på, og dette skapte forvirring, valgte vi å annullere. Jeg mener det ligger en misforståelse her, som vi har forsøkt å rydde opp i gjennom møter både med barnehagen og Sundsbø.

— Kan det likevel være forskningsetisk problematisk?

— Nei, det er bra at praktikere og forskere kan gå sammen om en felles interesse. Her har vi et utforskende partnerskap, et innovasjonsprosjekt, vi kan lære og de kan lære.

— Sundsbø har forstått det slik at målet med innføringen av nettbrett er å legge til rette for forskerne. Er det riktig?

— Nei, dette er en del av utviklingsarbeidet i barnehagen.

Ødegaard sier de ønsker kritikk og debatt velkommen på generelt grunnlag. Hun mener Barnkunne har informert godt nok fra deres side som forskere, og viser til at forskere har deltatt på foreldremøte og gitt informasjonsskriv til foreldre.

— Selvfølgelig har man rett til å kritisere forskning, og forskere har et ansvar for å gjøre ting så bra som mulig. Jeg prøver å se at det kan være læringspunkter for oss i denne kritikken, samtidig som jeg mener at saken er mer kompleks.

Ukjent med informasjon

Tamsin Meaney, som er den som sammen med barnehagen står som underskriver av det annullerte brevet, sier brevet er helt ukjent for henne. Meaney leder Barnkunnes prosjekt i barnehagen.

Isaksen vil ha mer forskning på barnehager

— Jeg har ikke vært klar over dette brevet før nå, og jeg ville aldri gitt løyve til å sende det ut med mitt navn på. Dette er ikke min forskning. Jeg forstår at dette kan ha skapt forvirring, og det beklager jeg. Jeg kan bare snakke om min forskning. Den er godkjent og kvalitetssikret etter alle gjeldende etiske retningslinjer, sier Meaney.

Hun er heller ikke med på kritikken som går ut på at «samskaping» som trekker praktikere inn i forskningen, er etisk problematisk.

— I utdanningsforskning har vi flyttet oss fra å gjøre forskning på mennesker til å forske med mennesker, seier hun.

Khrono har vært i kontakt med daglig leder i den aktuelle barnehagen. Hun sier de absolutt ikke ser på seg selv som forskere. Derimot har nettbrett og andre digitale verktøy vært integrert i det pedagogiske opplegget siden 2015.

— Noen må si ja, om det skal bli forskning. Forskningsprosjektet til Barnkunne er skilt fra våre prosjekter og foregår i et eget rom i barnehagen, sier hun.

Hun beklager samtidig at informasjonsskrivet med «forskning» i tittelen har ført til forvirring. Det er planverket i barnehagen som til enhver tid er gjeldende, understreker hun.