Når datasystemene bestemmer

Oppegående kunder setter krav til de datasystemer de kjøper inn. Da får en systemer som følger institusjonens mål og understøtter viktige prosesser. Mindre bevisste kunder lar datasystemene bestemme. Jeg er redd mange av våre undervisningsinstitusjoner kommer i den siste kategorien.

Et eksempel er de undervisningssystemene (LMS) som legger viktig informasjon om fag bak passord. Dette har vi akseptert i mange år, selv om det aldri har vært vedtatt at denne informasjonen skal holdes hemmelig for alle andre enn de studentene som er oppmeldt i faget. Ikke bare er dette svært upraktisk, men det bryter jo med alle prinsipper for åpenhet i forskning og undervisning.

Nå kan en unnskylde seg med at ingen har vedtatt denne mangelen på åpenhet – det har bare blitt slik som en konsekvens av de datasystemer en har benyttet. Heldigvis er det, i nyere systemer, mulighet til å åpne opp slik at alle kan få tilgang. Det vil si 10 år etter at store private amerikanske universiteter vedtok å legge alt åpent på nett, kommer norske offentlige institusjoner sakte etter.

Vi har fått digitale reiseregningssystem som ikke tillater oss å splitte en reiseregning på flere oppdragsgivere og som er så rigide at det ofte er langt mer krevende å registrere reisen digitalt enn om vi fortsatt skulle bruke papirskjemaet. Igjen et system som ikke er tilpasset vår virksomhet. Jeg skulle tro at de fleste bruker mer tid på reiseregninger i dag enn den gangen alt var på papir, og jeg kan heller ikke se at professorenes tasting på dataskjermen har ført til store innsparinger i administrasjonen – kanskje tvert imot.

Nå er det selvfølgelig mulig i vår digitale verden der nesten alt går på kredittkort å lage systemer som setter opp reiseregningen automatisk. Det ville gitt gevinst, men det virker som om en kun vil ha snill digitalisering, altså den som bevarer strukturer, stillinger og oppgaver – ikke den «disruptive» som fjerner alt det gamle.

Forskningsvirksomhet registreres i Cristin. Dette gir uttelling for institusjonene i form av forskningsmidler. Nå er det slik at noen av oss har II-stillinger ved siden av hovedstillingen. Da velger Cristin å fordele poengene likt mellom institusjonene, selv om stillingsandelen kan være veldig forskjellig. Til tross for at dette gjelder penger, ganske store penger for enkelte forskere, har en altså valgt en svært enkel og åpenbar urettferdig fordelingsnøkkel. Hvorfor lar en ikke forskerne selv fortelle systemet hvordan poengfordelingen skal utføres?

Mitt siste eksempel er Inspera, vårt digitale eksamenssystem. Digital eksamen er absolutt en utvikling i riktig retning. Det er fantastisk å kunne sensurere uten å måtte bruke ressurser på å dekode dårlig håndskrift. Jeg skulle også tro at studentene setter stor pris på å bruke tastatur istedenfor penn. Nå ble systemet innført hos oss i Molde i fjor, åpenbart uten å være testet ut. For eksempel klarte ikke systemet å lage en utskrift av besvarelsene som var lik den studentene hadde tastet inn. Dette ser bedre ut nå. Men så skal vi legge inn karakterer. Der har Inspera misforstått. Når det er to sensorer på et kurs krever Inspera at det registreres karakter for sensor 1, karakter for sensor 2, og endelig karakter om disse avviker. Jeg har, forgjeves, forsøkt å forklare vår administrasjon at selv med to sensorer er ideen fortsatt, for ordinære eksamener, å komme fram til en og bare en karakter.

Som en kladd så kan jeg registrere mitt eget utgangspunkt før diskusjon med sensor. Men dette kan gjerne være karakterer av typen A/B, C- eller «klar stryk». Det kan en ikke registrere i Inspera. Selv om det var mulig er det galt å lagre dette i et datasystem. Om jeg i utgangspunktet heller mot en svak A, mens sensor mener at en sterk C er riktig så blir vi kanskje enige om en B. I praksis betyr dette at begge gir B – utgangspunktet A og C er da dødt og bør være glemt. Det skal i alle fall ikke være lagret noe sted. I enkelte tilfeller der det er få kandidater er det ikke engang sikkert at vi har våre egne forslag, men at vi går direkte til en endelig karakter.

Vi kunne kanskje akseptere at systemet ga mulighet for at sensorene kunne legge inn sine egne forslag, men da måtte disse fjernes når endelig karakter ble gitt. Men at systemet krever karakterer både fra sensor 1 og 2 er feil. En løsning er selvfølgelig at begge sensorene taster inn den endelige listen, men det gir unødvendig merarbeid, gjort ekstra vanskelig ved at Inspera ikke tillater effektiv inntasting av en karakterliste.

Det er dessverre flere eksempler på slik naiv digitalisering der en lar datasystemene bestemme rutiner og «policy», selv om disse er i konflikt med overordnede mål, regler eller sunn fornuft. Ideen er nok å digitalisere, men en er kanskje redd for å effektivisere? Det kan også virke som om en blir blendet av teknologien. Det kan en nok unngå om en tar sluttbrukerne med på råd.​