En rektor som ikke forstår at han leder en akademisk institusjon

En må være ganske mediablind for ikke å se at det er vanlig at ansatte ved akademiske institusjoner har meninger om hvordan institusjonene skal drives. Når Kristoffersen sier at «Olsen skriver innleggene sine som privatperson», tar han feil. Jeg skriver selvfølgelig mine innlegg som mangeårig professor ved Høgskolen i Molde. Paradoksalt nok har Kristoffersen et ansvar under universitetsloven til å «fremme og verne [om] akademisk frihet», ikke til å kritisere ansatte som benytter denne friheten.

Les også:

• Kritiserer professor Olsens «kampanje mot høgskolen»
• Bør styret ved Høgskolen i Molde gå?

Nå velger Kristoffersen å unngå å snakke om mine argumenter. Om fusjonen det ikke ble noe av og om en diffus samarbeidsavtale som, om en får etablert denne, nok vil ha like liten effekt som alle de andre samarbeidsavtalene – også den vi har hatt med NTNU i mange år. Derfor forbauser det når Kristoffersen skriver at ”Høgskolens samtaler med NTNU har allerede gitt god uttelling”. Kanskje høyskolens ansatte burde blitt informert om hva dette innebærer? Mitt inntrykk har derimot vært at de fleste ansatte, også personer i sentrale organer, ser på det hele som en skinnprosess. Når Kristoffersen påberoper seg et «flertall» kan en lure på hvor han har det fra. Så vidt jeg vet er det ikke gjennomført noen undersøkelser som viser hvor de ansatte står i dag,

Når Kristoffersen sier at «Høgskolen har, som andre statlige virksomheter, rett til å velge hvem som skal representere oss utad» tar han også feil. Det er ganske alvorlig at en leder ved en offentlig organisasjon kan uttrykke seg slik. Dessverre ser det ut til at Kristoffersen forsøker å styre høyskolen som det var en bedrift. Det fungerer ikke. En leders jobb i våre institusjoner er å skape interesse og entusiasme blant personalet. Får en ikke med seg de ansatte, om en kun styrer ovenifra, får en dessverre ikke gjennomført noe som helst. Fusjons­prosessen ved høyskolen er et godt eksempel på det.

Selvfølgelig kan en jo diskutere om debatten skal tas internt eller eksternt. Nå er fusjonsprosessen allerede en ekstern sak, ikke minst når vår rektor presenterer dette ovenfor lokalt næringsliv som alfa og omega for høyskolen. Uansett, som vanlig ansatt ved Høgskolen i Molde, har en ingen mulighet til å debattere internt. Vi har, i motsetning til andre akademiske institusjoner jeg har kontakt med, ingen allmøter der ansatte kan komme frem med sitt syn.

Det er riktig som Kristoffersen sier at jeg har kritisert styret og ledelsen også ved tidligere anledninger. Ideen er ikke å ramme høyskolen, men å få i gang en debatt som gjør at vi kan står bedre rustet for framtiden. At debatten ikke skader studentsøkningen er åpenbar, vi har aldri hatt så god søkning som i dag. Det virker heller ikke som om styrets og ledelsens tapte fusjonssak har påvirket søkningen i negativ retning.

Går vi bak tallene kan vi se at en stor del av økningen kommer av vårt årsstudium i informatikk, der undertegnede gir to av tre fag i høstsemesteret. Jeg vil også tro at vårt arbeide for å øke opptakstallene fra 40 plasser til nærmere 120 på dette studiet, har hatt betydning.

Vi har, slik som jeg påpekte i mitt innlegg, en god situasjon ved høyskolen i dag. Men utfordringene er mange. De burde vi diskutere istedenfor å sparke liv i en død fusjonshest. Inntil det skjer bør vi nok alle være enige om at Høgskolen i Molde skal være en akademisk institusjon, der det er tillatt å diskutere – også det styret og ledelsen måtte finne på å gjøre.

(Innlegget er først publisert i Panorama.)​