Bør styret ved Høgskolen i Molde gå?

Sett i lys av den opprivende debatten en hadde hatt i fagmiljøet i Trondheim rundt den nettopp gjennomførte fusjonen med Ålesund, Gjøvik og Høgskolen i Trondheim, var det heller ikke realistisk å tro at NTNU ville inn i en ny fusjonsprosess.

Selv om styret ved høyskolen har hatt saken oppe flere ganger, og fattet flere vedtak om denne fusjonen, ble det etter hvert klart at den ikke var gjennomførbar. For å redde ansikt begynte en for ett år siden å snakke om en samarbeidsavtale. Dette til tross for at høyskolen allerede hadde en slik avtale med NTNU. Visstnok var denne ikke aktiv, men det er vel status for de fleste samarbeidsavtaler mellom universiteter. Som forskere og undervisere velger vi selv hvem vi vil samarbeide med, enten i Norge eller utlandet, helt uavhengig om det eksisterer formelle avtaler. Vi kan heller ikke se at formelle avtaler på noen måter fører til mer samarbeid.

Nå viser det seg også at det er svært liten interesse blant fagfolkene i Molde for en ny samarbeidsavtale med NTNU. Selv om ledelsen i Molde snakker varmt om denne avtalen er kun få av fagfolkene involvert. Ved NTNU er heller ikke interessen til stede, ja det virker egentlig som om det er sterk motstand mot å lage en slik avtale. Den kan komme av at en er redd for at det ligger et fremtidig fusjonsspøkelse her.

I tillegg ser det ut som om Høgskolen i Molde kan fungere godt uten å fusjonere. Vi har sterk økning i studentsøkning og har åpenbart heller ikke noe problem med å skaffe fagfolk. Sammenligner vi med vår «konkurrent», NTNU i Ålesund, har vi større økning i studentsøkning, og også langt høyere professorandel blant personalet. Nyansettelser tilsier også at vi ikke har problemer med å rekruttere fagfolk, selv om vi står alene. Vi har økende antall publiseringer, der vi ligger langt foran NTNU Ålesund. I tillegg leser vi at studenttilfredsheten går ned ved de fusjonerte institusjonene.

I implementeringen av ideer fra New Public Management, der en ønsker å drive offentlige virksomheter som private bedrifter, har departementet styrket ledelse og styringsfunksjonen ved våre undervisningsinstitusjoner. Styremedlemmene har fått langt større honorar enn tidligere. Det er også mulig for en institusjon å ansette rektor, istedenfor å velge rektor slik som var regelen før. Med ansatt rektor vil en også få en profesjonell styreleder.

Men om vi skal følge denne linjen vil det også være naturlig at styret tar ansvar ̶ akkurat som i privat næringsliv. I vårt tilfelle har vi et styre som er kommet på det tapende laget. De har tatt de gale beslutningene, i beste fall ikke vært i stand til å gjennomføre disse beslutningene. Hadde dette vært i privat næringsliv ville det vært rimelig å skifte ut styret. Det bør en også kunne gjøre i offentlige institusjoner. Det er enklere å få inn nye representanter enn å vente på at de man har skal skifte mening. Og selv om vår situasjon ser lys ut i dag er det åpenbart viktig å ha et styre som er med på å utvikle høyskolen videre, ikke et styre som forsøker å få liv i en død hest.

Nå er enkelte av styrerepresentantene valgt blant personalet, men departementet bør i det minste vurdere nye kandidater for de eksterne representantene. Høgskolen i Molde vil sannsynligvis leve videre med sin alenegang, og da vil det være viktig å ha styrerepresentanter som ser muligheter i denne linjen ̶ ikke slike som snakker om at fusjon med NTNU tross alt ville vært best.

(Innlegget er først publisert i Panorama.)