Modig film om overgrep i samiske miljøer

De fire første bildene i Tystnaden i Sápmi viser tre kvinner og et forblåst, vinterlig landskap på Nordkalotten. De tre er Ida og Marion, som forteller om seksuelle overgrep i samiske miljøer, og regissør Liselotte Wajstedt. Alle de tre kvinnene ser rett på oss uten å si noe, og vi tvinges til å møte blikkene deres. Deretter blir vi raskt bragt videre, til overgrepsfortellingene.

Fakta

Tystnaden i Sápmi

• Premiere: 14.10.2022
• Medvirkende: Marion Anne Rimpi, Ida Labba Persson
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Liselotte Wajstedt
• Nasjonalitet: Norge / Sverige
• Språk: norsk/svensk/samisk
• Produksjonsår: 2022

Vi forstår at her menes det alvor. Over hele verden har fortellinger om uønsket sex kommet til overflaten i en grad vi ikke så tidligere. Når Tystnaden i Sápmi nå fortsetter gravearbeidet ved å bygge ut med nye fortellinger, hekter filmen seg på denne bølgen. Men den gjør også noe annet; den kobler de to fortellingene i filmen med èn bestemt urbefolkning. Slik blir filmen også nyskapende.

Ida er ungjenta fra Nord-Sverige som liker å møte andre samiske ungdommer på festivaler og ved andre arrangementer på tvers av de nasjonale grensene. For eksempel i «Kauto» (Kautokeino), som beskrives som det sentrale samlingsstedet blant nordsamer.

På en av disse samlingene utsettes hun for en voldtekt, forteller hun. I tiden etterpå blir hun møtt med mistro og fortielse. Dette skal det ikke snakkes om.

Marion fra Tysvær forteller på sin side om overgrepene moren opplevde. Mor tok sitt eget liv i voksen alder. Også her er de sosiale meldingene at det som skjedde ikke skal snakkes om. Marions mormor forteller særlig tydelig om denne sosiale normen.

Begge hovedaktørene i filmen framstår som sterke og tydelige i sitt budskap. De snakker fordi de vil bryte den sosialt pålagte tausheten, og fordi de mener det vil hjelpe andre til å forstå at de ikke er alene.

Formmessig opplever jeg filmen som litt nølende. Det er som om den ikke helt har valgt sin form. Tydeligheten i innledningen blir etter hvert litt vagere. Men dette er ikke noe stort problem. Filmen løfter uansett fram sitt budskap.

Vi får en blanding av intervjuer med de to hovedpersonene og Marions mormor, rekonstruksjoner av hendelser, kommentarer fra filmskaperen og animasjoner med naturestetikk som antagelig er ment for å la oss få mulighet til å la inntrykkene synke. Et par ganger går intervjuene over i korte, personlige samtaler mellom regissør og intervjuobjekt.

Vi kunne gjerne hørt og sett mer om samisk konfliktforståelse. Og veldig gjerne i perspektiv av kjønn. Vi får høre litt om áhkku, som på norsk er bestemor. Bestemors rolle framheves som sentral. Dette kunne det vært interessant å høre mer om. Kunne det ligge noen forklaringer på hvordan filmens hendelser ble oppfattet i det samiske miljøet her? Marions bestemor kommer med noen antydninger, men de er ikke så tydelige.

Mine betraktninger om formen endrer ikke ved det viktigste faktum ved filmen: at den i det hele tatt er laget og at den forteller om hendelser som trenger å bli fortalt. Det føles som viktig og relevant mens vi ser den. Som vi får høre i filmen, er overgrep et høyst aktuelt problem i Sápmi. Og det er lange tradisjoner for at dette skal dysses ned.

Det er kanskje nettopp her, ved det som beskrives som en machokultur som av patriotiske grunner ikke skal snakkes fram, at vi finner det sterkeste stoffet i filmen. Gjennom kritikken av sin egen befolkningsgruppe gjør de tre kvinnene et framstøt som tar overgrepsfenomenet og fortielsen videre, fra enkelthendelser til hendelser som også kan utsettes for kulturelle og politiske diskusjoner.

Wajstedt har arbeidet med liknende temaer tidligere, som i dokumentaren Sami Nieida Jojk (2007) der samisk identitet ble behandlet.

Dessuten får vi høre at politiet, den norske statens håndhever av loven, ikke tillegges en positiv rolle. Det samme gjelder barnevernet. Når saker henlegges, barn ikke høres av det offentlige og det samiske miljøet selv ikke ønsker offentlighet om overgrep, blir den enkelte kvinnen alene om å håndtere dem.

Tystanden i Sápmi er en modig film. Den kunne ha vært noe skarpere i formen, ikke minst ved å tydeliggjøre noen sider ved sitt hovedtema: overgrep og fortielse i samisk kontekst.

Men den er både viktig og severdig.

***

Forskergruppa Indigenous Voices ved UiT arbeider helt konkret med disse temaene.