Siden fire doktorgrader er minimum for å kunne være et universitet, får denne saken større betydning enn risikoen for å miste en doktorgrad. For Nord universitet er dette dramatisk, skriver førsteamanuensis Jan Selmer Methi. Foto: Siri Øverland Eriksen
Siden fire doktorgrader er minimum for å kunne være et universitet, får denne saken større betydning enn risikoen for å miste en doktorgrad. For Nord universitet er dette dramatisk, skriver førsteamanuensis Jan Selmer Methi. Foto: Siri Øverland Eriksen

«Sprenglærd toskeskap» om PhD-program ved Nord universitet

Universitetsstatus. Nord universitet har seg selv å takke for situasjonen som er oppstått, skriver førsteamanuensis Jan Selmer Methi, om revideringen av doktorgradsprogrammet som Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen skal i gang med.

Publisert   Sist oppdatert

Nord universitet er satt på den akademiske «robek-lista» av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (Nokut). Hvorfor? For misligholdelse av PhD i studier av profesjonspraksis.

Hvordan er det mulig?

For å komme seg ut av Nokuts administrative jerngrep har universitetet vært nødt til å levere en omfattende Egenrapport, en selvangivelse som på ære og samvittighet viser hva universitetet har gjort i denne saken.

Hva er universitetets svarstrategi? Blånekt-metoden.

Da arbeidet med Egenrapporten ble igangsatt fikk de som var utvalgt til å gjøre det, en epost fra den avgåtte rektor som, med forankring i universitetets styrevedtak, gir en instruks om hvordan arbeidet skulle gjennomføres:

Alvoret i dette burde ledelsen ved Nord universitet ha forstått for lenge siden. Men den akademiske selvforståelsen i de ledende maktposisjonene er en form for vellykket narsissisme; høy sjøltillit – svært lav selvinnsikt.
Jan Selmer Methi
Førsteamanuensis, Nord universitet

«Nord universitet står .... fram for et svært viktig arbeid der muligheten også er å beskrive gjenstadsområdet for denne ph.d.-graden i ny språkdrakt med større klarhet, samtidig som universitetet skal rapportere på kvalitetsarbeidet knyttet til ph.d.-graden. .... Universitetet har valgt en løsning for det videre arbeidet med en Fagkomité og en Referansegruppe. Fagkomiteen vil foreta analyser og skriver Egenrapporten, mens Referansegruppa assisterer i å bringe tilveie informasjon, leser og bidrar med kvalitetssikring. ..... Jeg føler meg trygg på at Fagkomiteen og Referansegruppa er motiverte til å bidra til at Nord universitet når det overordnede målet med dette arbeidet, nemlig at NOKUTs styre bekrefter akkrediteringen av ph.d. i studier av profesjonspraksis i sitt styremøte i desember 2019, uten merknader.»

Mine uthevinger. En egen overordnet styringsgruppe skulle lede arbeidet. Ny språkdrakt? Uten merknader?

I tråd med god forvaltningsskikk og hva som er fundamentalt i akademisk virksomhet ble Fagkomiteen enig med seg selv om å legge fram innhold, organisering og praksis om doktorgraden som var i tråd med det som har vært gjort. Uenigheter skulle ikke dekkes til.

Men var det i tråd med instruksen om ny språkdrakt og uten merknader? Nei, mente Styringsgruppa. Synliggjøring av motsetninger eller faglig uenigheter skal ikke forekomme. Det liker ikke Nokut, ble det sagt.

Hvorfor ikke bare oppløse komiteen? Som sagt, så gjort. Halvveis i arbeidet ble fagkomiteen oppløst uten forvarsel og begrunnelse av konstituert rektor. Noen utvalgte ble satt til å ferdigstille arbeidet.

Hvem valgte de? «De valgte seg selv» (Strindberg). I denne selvoppnevnte gruppa ble det også plassert en såkalt Nokut-ekspert som ble tillagt egenskapen å vite hva Nokut ønsket seg. Her skulle gammelrektorens mandat sikres.

Men ett av medlemmene i den opprinnelige fagkomiteen ble så provosert at vedkommende laget en dissensrapport og sendte den til Nokut. I stedet for å gi Nokut innsikt i de vanskelighetene og uenighetene som hadde hjemsøkt doktorgraden, valgte universitetet offisielt å levere fra seg en Egenrapport som på flere områder fornekter virkeligheten. I tillegg til alt av informasjon som Nokut allerede har om denne doktorgraden, har de nå også fått en dissensrapport som til fulle viser hva den offisielle Egenrapporten forsøker å dekke til.

Hadde Nord universitet hatt flere enn fire doktorgrader, ville ikke de problemene vi strir med i denne saken fått så stor oppmerksomhet. Men siden fire doktorgrader er minimum for å kunne være et universitet, får denne saken større betydning enn risikoen for å miste en doktorgrad. For Nord universitet er dette dramatisk. Hvordan er det mulig å stille seg slik, og hvem er det som setter universitetsstatusen på spill?

Nord universitet har seg selv å takke for problemene som har oppstått. De såkalte «Moskva-vedtakene» avdemokratiserte daværende Høgskolen i Bodø og innførte en linjeorganisert beslutningsstruktur med ansatte ledere på alle nivå. En bedriftsmodell av sorten «new public management». Lojaliteten peker en vei, ikke mot institusjonens oppgave, men mot nærmeste overordnet og hans eller hennes forståelse av hva som er institusjonens oppgave.

Senter for praktisk kunnskap (SPK) var fagmiljøet som utviklet doktorgraden. Man skulle forvente, utfra ideen om hva et universitet er, at i fusjonsprosessen som kom i 2016 ville miljøet rundt SPK blitt styrket slik at det ikke bare i navnet, men også i virkeligheten kunne bli et flerfaglig og tverrfakultært senter for hele universitetet i tråd med doktorgradens intensjon.

Hva skjedde? Siden fusjonsprosessen startet og maktstrukturen til fulle har fått virke, har SPK måttet forholde seg til fire forskjellige dekaner, og doktorgraden har gått fra å gjelde for hele universitetet til å gjelde for to fakultet med hver sin særinteresse. Hver og en av disse dekanene har «i sin visdom» villet sette sitt bumerke på doktorgraden for å vise sine overordnede at de er gode ledere. De endringene som har skjedd har ikke vært gjennomdrøftet i fagmiljøet. Senteret er utsatt for organisatorisk kannibalisme og redusert med 50 prosent av sin opprinnelige arbeidsstokk, samtidig som arbeidsoppgavene og tilfanget av doktorander har økt betraktelig.

Lojaliteten peker en vei, ikke mot institusjonens oppgave, men mot nærmeste overordnet og hans eller hennes forståelse av hva som er institusjonens oppgave.
Jan Selmer Methi
Førsteamanuensis, Nord universitet

Gjennom fusjonen ble SPK redusert fra å være en relativt selvstendig enhet, til en faggruppe faglig og administrativt underlagt ett fakultet. Når det ikke eksisterer et fakultetsstyre og den faglige debatten knebles, viser disse endringene at verken styret, rektor(ene) eller dekanene har skjønt hva slags doktorgrad Nokut i sin tid akkrediterte.

SPK har helt siden de første endringene kom (organisatorisk og faglig) varslet oppover i universitetssystemet om at disse endringene ville bære galt av sted. Nokut ble allerede våren 2016 varslet, men gjorde ingenting. Først da et nytt og mer omfattende varslingsskriv ble sendt sommeren 2018 begynte ting å skje. Nokut skilte ut PhD i studier av profesjonspraksis fra det ordinære tilsynsbesøket og satte den under revisjon.

Alvoret i dette burde ledelsen ved Nord universitet ha forstått for lenge siden. Men den akademiske selvforståelsen i de ledende maktposisjonene er en form for vellykket narsissisme; høy sjøltillit – svært lav selvinnsikt.

Hele denne prosessen er et uttrykk for at noe er riv ruskende galt i det akademiske miljøet. Det er et miljø i forfall. Viktige faglige beslutninger tas av enkeltpersoner (faggruppeleder, dekan, rektor). De fagansatte reduseres til et akademisk proletariat. Inntektssystemet gjør at produksjonsmålene kvantifiseres i antall uteksaminerte, produserte artikler og forskningsoppdrag.

Kunnskapsutvikling er blitt kunnskapsproduksjon; en vare med en bytteverdi og en bruksverdi.

Bytteverdien er blitt den viktigste og skal dekke noen snevre økonomiske interesser.

Bruksverdien, kunnskapen som utvikles og skal dekke samfunnsmessige behov, er ute av fokus.

Uttrykk som «robuste fag- og forskningsmiljø, kvalitetssikring og bærekraftig utdanning» blir innholdsløst prat.

Dette er pervertering av universitetets idé, inkompetanse satt i system. Eller «sprenglærd toskeskap» som John Hellesnes kanskje ville kalt det. Et slikt system står ikke trygt. Det skal ikke store rystelser til før fundamentet svikter.

Kan man gjøre noe med dette? Ja, selvfølgelig. Fundamentet må stå på sikker grunn. Og det er de ansatte ved Nord universitet som kan gjøre det. De må stå opp for sin faglighet og ta tilbake den demokratiske råderetten over egen virksomhet. Men det krever litt mot. Fins det?