Arbeiderpartiets behov for detaljstyring av UH-sektoren

Da UH-loven ble behandlet av Stortinget 31.mai, var jeg som saksordfører glad for at komiteen sto samlet om å styrke studentenes rettigheter. Men jeg noterte meg at komiteen var splittet når det gjaldt institusjonenes selvstyre, hvor opposisjonen ønsker å begrense institusjonenes autonomi. Forslaget vedrørende lovfesting av mentorordning er en slik begrensning.

Nå er det ikke slik at vi i regjeringspartiene mener at en tettere oppfølging av studentene er en dårlig ide. Tvert imot. I proposisjonen til UH-loven opplyser Kunnskapsdepartementet om at de har bedt Universitetet i Bergen utrede en mentorordning for studenter.

Og da revidering av UH-loven ble avgitt i komiteen, hadde Kunnskapsdepartementet akkurat mottatt resultatet av utredningen. Til tross for det valgte opposisjonen å be regjeringen i den helhetlige gjennomgangen av UH-loven utrede og foreslå hvordan man trinnvis kan innføre en faglig mentorordning for alle studenter på bachelornivå i høyere utdanning.

Det er nokså spesielt å vedta at mentorordningen skal innføres ved lov, før man ser resultatet av utredningen. Slik formuleringen i flertallsvedtaket nå lyder, med tydelig henvisning til gjennomgangen av UH-loven, vil det være ytterligere detaljering og regulering av UH-institusjonenes virksomhet, istedenfor autonomi og mindre detaljregulering fra statlig hold.

Vårt mål er at studentene skal bli fulgt opp på best mulig måte. Vi ber derfor – sammen med Venstre og Fremskrittspartiet – regjeringen om å komme tilbake til Stortinget i statsbudsjettet for 2019 med en redegjørelse om oppfølgingen av utredningen av mentorordning i høyere utdanning. Den bør inneholde en beskrivelse av beste praksis på området, slik at UH-institusjonene kan få en kunnskapsbasert anbefaling om hvordan de selv kan følge opp mentorordning.

Studenttrivsel, gjennomføring og frafall er i dag en del av styringsdialogen mellom institusjonene og Kunnskapsdepartementet. Institusjonene har stort fokus på dette. Mange institusjoner har i dag mentorordninger, men vi vet for lite om hva som fungerer bra, og hva som gir resultat med hensyn til gjennomføring av studier. Som skrevet i Khrono er UiBs erfaringer at det for nye studenter er lavere terskel for å snakke med viderekommende studenter enn med ansatte, og at de fremdeles leter etter den gode modellen og hvem som er de gode mentorene. UiB viser til at de ikke har funnet formatet for å kunne lovfeste mentorordningen ennå, og at en slik oppfølging allerede er forventet fra institusjonene gjennom nettopp kvalitetsmeldingen.

Regjeringspartiene ønsket også å gi UH-sektoren mer frihet i forhold til å bestemme egne opptakskrav til enkeltstudier. Forslaget omfatter muligheten til å sette spesielle og strengere krav for opptak til enkeltstudier, når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig. Endrede opptakskrav ville bli sendt på høring og kunngjort 3 år før virkningstidspunkt, og opptakskrav til like studier skulle samkjøres nasjonalt. Forslaget ble nedstemt av opposisjonen, som vil at Kunnskapsdepartementet fortsatt skal fastsette opptakskrav. Altså en fortsatt begrensning i UH-sektorens handlingsrom.

Disse sakene er nok et eksempel på at det beste blir det godes verste fiende. Man er så opptatt av å pålegge tilsynelatende omsorgsfull symbolpolitikk, at man ser bort fra om det vil utgjøre en positiv forskjell, og hever seg over sektorens tilbakemelding. Å ta mentorordningen inn i lovs form før man vet om det vil fungere, i hvilken form den vil fungere best, og hvilke ressurser dette vil kreve, er dessverre bare nok et eksempel på en lite konstruktiv detaljstyring av UH-sektoren.