Mistillit og store konflikter ved fysioterapi på HiOA

Bachelorkandidater i mensendieck-fysioterapi, en spesiell retning innen fysioterapifaget som blant annet fokuserer mer på forebygging og årsakssammenhenger, utdannes ett eneste sted i verden - ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Nå kan revidering av de to fysioterapi-utdanningene ved høgskolen føre til at mensendieck forsvinner fra kartet.

Bortfallet skjer imidlertid ikke som følge av faglig utvikling eller manglende relevans, men på grunn av dårlig arbeidsmiljø ved instituttet, manglende tiltro til ledelsen og en prosess som er uttalt å skulle «inkludere det beste fra begge utdanninger», men som verken på papiret eller i praksis gjør noe for å prioritere mensendieck.

Problem med arbeidsmiljø

Hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet på HiOA, Erik Dahlgren, møtte rektor Curt Rice onsdag forrige uke for å diskutere Institutt for fysioterapi.

— Vi diskuterte ikke så mye det faglige, det har ikke vi noen forutsetning for. Men vi brukte tiden på å diskutere det kjempestore arbeidsmiljøproblemet der, sier Dahlgren.

Han forteller at arbeidsmiljøet på instituttet har vært et kjent problem i mange år.

— Instituttledelsen og fakultetsledelsen har i grunn ikke gjort noe med det, sier han, og legger til at det var bakgrunnen for møtet.

Instituttleder Hege Bentzen bekrefter at det er et utfordrende arbeidsmiljø på instituttet, men sier til Khrono at ting blir tatt tak i.

— Opprettelsen av studielederstillinger og hjelp fra bedriftshelsetjenesten Stamina, viser at vi tar dette alvorlig.

Dahlgren sier det er veldig bra at man har fått på plass to studieledere, og viser til et veldig stort lederspenn tidligere.

— Det ble gjort noe, men dette skulle vært tatt tak i langt mer. Det er en del grunnleggende problemer som man må ta tak, sier han, og legger til:

— Det blir mer mistro mot det andre fagmiljøet, og raskt leire og fraksjoneringer.

Én leder på 80 ansatte

Instituttleder Bentzen forteller at medarbeiderundersøkelsen i 2014 ikke viste resultater som burde ha ført til ekstraordinære tiltak på instituttet.

— Medarbeiderundersøkelsen i 2016 viste derimot noen utfordringer. Da var vi også midt oppi arbeidet med ny programplan, sier hun.

På det tidspunktet hadde instituttet én leder med et lederspenn på mellom 80 og 90 ansatte.

— Det er et altfor stort lederspenn, som verken er godt for ansatte eller leder, sier hun, og forklarer at det er bakgrunnen for at det ble opprettet to studielederstillinger på instituttet.

Sementert kultur

I 2015 gjorde Agenda Kaupang en kartlegging av arbeidsmiljøet på instituttet, ifølge instituttleder Bentzen for å få et godt beslutningsgrunnlag for å jobbe med programrevisjoner.

Rapporten fant at det var «et stykke igjen før Institutt for fysioterapi har en felles kultur og deler felles virkelighetsoppfatninger».

Det kom fram gjennom intervjuer at det både var motsetninger mellom de ansatte i fysioterapistaben og mensendieck-staben, men også mellom «de nye» og «de gamle» ansatte internt i staben, og at nye røster ikke blir hørt i like stor grad som de som tradisjonelt hadde vært kulturbærere.

Agenda Kaupang fant en oppfatning hos flere om at virksomhetskulturen var sementert og at mange av de ansatte var lite mottagelige for å tenke nytt og ta imot tanker og idéer fra nye og yngre medarbeidere. Flere hevdet at det må et generasjonsskifte til for å få til en større og varig endring ved instituttet.

Les også: Rapporten fra Agenda Kaupang

Bentzen forteller at det som et strakstiltak etter Agenda Kaupang sin rapport i 2015 ble utlyst en midlertidig funksjon som programkoordinator for bachelor.

— Dette i påvente av opprettelse av studieledere. Opprettelse av studielederstillinger krevde en organisasjonsendring og budsjettmessig dekning, som tok noe mer tid å få på plass, sier hun.

Videreføre det beste fra begge

Dekan Gro Jamtvedt, som er øverste leder ved Fakultet for helsefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, forklarer at det pågående arbeidet med å samle de to programplanene ved Institutt for fysioterapi til én, skjer etter en avgjørelse tatt av dekan på fakultetsnivå.

— Vi har én instituttleder og én studieleder (på bachelornivået, journ. anm). Da er det naturlig med én programplan, sier hun.

Instituttleder Hege Bentzen forklarer at studieretningen er særegen i verden for utdannelse av fysioterapeuter basert på mensendieck.

— Gjennom arbeidet med ny programplan ønsker vi å videreføre det beste fra begge studieretninger og samle det i én programplan. Det viktigste er at vi i den nye planen blir nyskapende og fremtidsrettet for å møte helsetjenestens fremtidige behov, legger Jamtvedt til.

— Dette handler om kvalitet, relevans og økt robusthet. Begge studieretninger trenger fornyelsen, sier Bentzen, og legger til at det å være eneste utdanningsinstitusjon som tilbyr utdanning av fysioterapeuter innen studieretning mensendieck, vanskeliggjør studentmobilitet både nasjonalt og internasjonalt.

Mensendieck er truet

Førsteamanuensis ​​Hilde Sylliaas er tillitsvalgt for Forskerforbundet på Institutt for fysioterapi, og kjenner seg ikke igjen i det dekanen sier om målet med programplanarbeidet.

— Det samsvarer ikke med det instituttleder kommuniserer til oss, og det står heller ikke noe om det i mandatet som foreligger for det pågående arbeidet, sier hun.

— Mensendieck er truet, sier Sylliaas, og fortsetter:

— Jeg ser ikke at det pågående programplanarbeidet inneholder noe som tyder på at mensendieck skal prioriteres, og ikke noe som peker på hva som er det beste fra begge studieretningene. Det siste jeg har sett er at man står på at dette skal være ferdig 1. juni neste år. Da gis det heller ikke tid til en god prosess for å få det beste fra begge utdanninger fram. Man må sette seg ned og ta en grundig fagdiskusjon.

Hun mener problemene med arbeidsmiljøet må løses før man kan arbeide med endringer i programplanene, og viser til manglende tillit til instituttleder og dekan.

— Det er ikke den rette tiden til å gjøre dette nå. Man har så mange andre uløste problemer og da er det vanskelig å sette i gang denne type arbeid og lykkes, sier hun.

Mobbing og utradering

— Mensendieck-saken henger forsåvidt sammen med dette, det er utfordringer mellom disse to fysioterapimiljøene, sier hovedtillitsvalgt Dahlgren.

— Det er imidlertid ikke det store problemet. Faglige uenigheter kan man leve med. Men et arbeidsmiljø der man nesten blir mobbet for å komme fra det ene miljøet, det må man gjøre noe med, sier han og siterer utsagn som «Nå skal vi utradere mensendieck fra programplanen».

Dahlgren beskriver en annen konflikt som han mener kan være enda større.

— Det er også konflikter mellom den yngre garde, som gjerne vil utvikle seg faglig, og de eldre, som synes ting er veldig fint slik de er. Dette er kanskje en enda større konflikt enn mensendieck mot vanlig fysioterapi.

— Problemstillingen er sammensatt, og det er ikke tillit til ledelsen på verken institutt eller fakultet. Det er to undersøkelser om medarbeidertilfredsheten som har sagt at arbeidsmiljøet ikke er bra, uten at det har blitt tatt tak i, i tillegg til rapporten fra Agenda Kaupang, sier han.

Vil ha konkretisering

Instituttleder Bentzen kjenner ikke til at det har foregått mobbing i fagmiljøene.

— Påstander om mobbing er alvorlig, og vi tar dem alvorlig. Det er derfor viktig at disse konkretiseres, slik at de kan undersøkes. Jeg håper og forventer derfor at ansatte som føler seg utsatt for mobbing, tar det opp med nærmeste leder. Jeg vet at noen opplever at diskusjoner kan være vanskelige. Det er mange sterke stemmer og det bør det også være i en kunnskapsinstitusjon, men jeg forventer at diskusjoner tas på en respektfull måte fra alle parter, sier hun til Khrono.

— Dahlgren mener også at konflikter mellom yngre fagfolk som vil fornye seg og eldre fagfolk som ikke vil det er langt mer alvorlig enn uenighetene rundt felles programplan?

— Dette er også påstander som bør konkretiseres, slik at vi kan ta tak i dem. Jeg opplever at faglig uenighet går på tvers av både alder og studieretninger, sier hun, og legger til:

— Det er viktig å forstå at dette er en kompleks sak.

Ikke bare negativt

Sylliaas beskriver et godt samarbeid mellom flere på fysio og mensendieck, men at det er motsetninger i andre deler av miljøene.

— Det er viktig å ikke tegne et bilde av at skillelinjen går mellom mensendieck og fysio. Det går nok linjer der også, men det finnes samtidig mye godt samarbeid.

Hun har ikke jobbet på Høgskolen i Oslo og Akershus i mange år, men har inntrykk av at kulturen stammer fra da de to utdanningene først ble samlokalisert.

— Mensendieckerne har aldri følt seg godt mottatt i Pilestredet 44, sier hun.

— Hva med konfliktene mellom yngre og eldre i fagmiljøene, som Dahlgren beskriver?

— Jeg tror det kan stemme. Det er noen som gjerne vil fornye seg og tenke framover som opplever at de ikke møter så mye positivitet rundt det. Det handler ikke nødvendigvis om alder som tall, men hvordan man ser på fag og nyutvikling, svarer hun, og legger til:

— Det som også er viktig her er at det ikke må tegnes et bilde av at mensendieck har motstand mot endring. Mensendieck har vært i stadig endring og er ikke mindre modernisert eller endringsvillig enn den andre utdanningen.

Høgskolen har også to interne fysioterapiklinikker som tar imot pasienter.

Les også: Fysioterapi for en femitlapp