Norsk ordning

Mener Students at Risk-ordingen må bli permanent

I noen land forfølges studenter som engasjerer seg av myndighetene. En norsk ordning lar dem fullføre utdanningen i Norge. En ny anbefaling anbefaler at ordningen videreføres, og SAIH mener den må bli permanent.

— Dette programmet har virkelig hjulpet meg. Jeg har mange venner som ble sparket fra universitetet. Mange måtte flykte til andre land, sier tyrkiske Ekin Barış Şah
— Dette programmet har virkelig hjulpet meg. Jeg har mange venner som ble sparket fra universitetet. Mange måtte flykte til andre land, sier tyrkiske Ekin Barış Şah
Publisert

Lindah Chido Matsapa ble arrestert under en fredelig demonstrasjon i Zimbabwe.

Ekin Barış Şah fryktet sterke sanksjoner fra myndighetene etter at han og flere andre akademikere signerte et opprop om at de ønsket en fredelig løsning med kurderne i Tyrkia.

Begge to fikk komme til Norge og fullføre utdanningen sin gjennom det statlige programmet Students At Risk. Til sammen 52 forfulgte studenter har tatt utdanning som del av dette programmet, siden det begynte som et pilotprosjekt i 2015.

Leder av SAIH, Sunniva Folgen Høiskar
Leder av SAIH, Sunniva Folgen Høiskar

— Såvidt vi vet er dette den eneste internasjonale ordningen for å beskytte studentaktivister, sier leder av Studentenes- og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), Sunniva Folgen Høiskar til Khrono.

Nå anbefaler en ny evaluering at programmet, som finansieres av Utenriksdepartementet, videreføres og SAIH håper det gjøres om til en permanent ordning.

Også Bistandsaktuelt har skrevet om denne saken.

Kan være nok å ha et studentverv

Students at Risk var et initiativ fra SAIH og Norsk studentorganisasjon (NSO). Gjennom ordningen har det kommet studenter fra 16 forskjellige land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. De fleste store utdanningsinstitusjonene i Norge har mottatt slike studenter.

Evalueringen er gjennomført analyseselskapet ideas2evidence, på oppdrag fra Diku - Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning.

Høiskar håper den kan være med å sikre støtte til ordningen framover.

— Her i Norge kan man reklamere for et verv med at det ser bra ut på CV-en. I andre land er det motsatt, sier Sunniva Folgen Høiskar.

Hun forteller at mange av dem som har kommet til Norge gjennom ordningen rett og slett har vært aktive i en studentorganisasjon.

— Kanskje har de demonstrert mot myndighetenes politikk. I mange land kan det være nok å ha et verv i en organisasjon eller delta i en demonstrasjon. De får beskjed om at hvis de ikke slutter å demonstrere kan de glemme å ta master. Dette er jo utenkelig for oss i Norge, sier hun.

Lindah Chido Matsapa er en slik student.

Havnet i fengsel for å demonstrere

Matsapa studerte bioteknologi ved Chinhoyi University of Technology i Zimbabwe og var i studentunionen og studentrådet ved universitetet.

— Denne perioden oppdaget jeg hvor mye urettferdighet som foregikk. Det handlet hovedsaklig om hvordan kvinnelig studenter ble behandlet, sier Matsapa til Khrono.

Lindah Chido Matsapa
Lindah Chido Matsapa

— De kalte det «thigh for mark». Forelesere ba kvinnelige studenter ut, og de måtte si ja, hvis ikke ville de gi dem stryk. Ingen hadde råd til det, siden det var så dyrt å studere, sier hun.

Flere studenter ble gravide eller fikk kjønnssykdommer. Dette var et utbredt problem, ikke bare ved dette universitetet.

Matsapa og andre studenter demonstrerte mot ukulturen. Det førte til at en av foreleserne ble sparket. Men studentene begynte og å demonstrere mot større saker, som manglende akademisk frihet og skolepenger som bare økte i størrelse, uten at det gjorde noe med kvaliteten på studiene.

Etterhvert ble ikke demonstrasjonene like godt mottatt av myndighetene.

— Det endte med at de slapp politiet løs på oss, med tåregass, vannkanoner og polithunder, selv om vi bare sto der med t-skjorter og plakater. Vi hadde fått godkjent demonstrasjon. Likevel skjedde dette. Noen av demonstrantene ble slått og skadet. Vi var en gruppe på 17 stykker som ble arrestert, og holdt i fengsel i fire døgn. Etter loven hadde vi ikke gjort noe galt, men de ønsket å skremme oss, sier hun.

Driver aktivisme fra Norge

Da Matsapa slapp ut av fengselet hadde hun gått glipp av flere viktige eksamener, som hun ikke fikk et nytt forsøk på. Hun hadde ikke råd til å ta semesteret om igjen, og på grunn av arrestasjonen, var hun ikke kvalifisert til internships. Students at Risk-programmet ble redningen. En dag fikk hun en epost om at hun var blitt nominert til programmet.

Nå studerer hun i Bodø. Selv om det har tatt litt tid å vende seg til været, har det så langt vært et vellykket opphold.

— Selv om det er kaldt her, er folkene varme og inkluderende, sier hun.

Matsapa har gjort det hun kan for å integrere seg, og blitt aktiv i organisasjoner som International Sudents Union Norge, Amnesty International og UN Students.

Hun holder også ved like aktivismen, og har startet en organisasjon for å inspirere unge kvinner til å gjøre det beste ut av vanskelige situasjoner, kalt Inspired to Admire. Hun jobber og med å skaffe menstruasjonsprodukter til kvinner i fengslene i Zimbabwe. Inspirasjonene fikk hun etter å selv ha sittet i fengsel med ei som sårt skulle hatt tilgang på slike produkter.

— Students at Risk-ordningen gir folk som meg muligheten til å gjøre ferdig utdanningen sin, og fortsette aktivismen på nett. Mange som har vært en del av programmet har dratt hjem igjen og virkelig gjort en forskjell. Dessuten er det lettere å være aktivist, hvis man vet at det finnes programmer som dette, sier hun.

Viktig signaleffekt

Hvert år nomineres studenter til programmet, som på en eller annen måte er i risiko, og ikke får fullført utdanningen sin. Før studentene blir tatt opp blir de verifisert og sjekket ut. Et lite antall studenter blir så tatt opp.

De første tre årene med ordningen var alle finansiert gjennom samme pott. De siste tre årene har derimot blitt finansiert for ett år om gangen. Sunniva Folgen Høiskar forteller at det gir forutsigbarhet, og at når man får beskjed om videreføring i siste liten gjør det at man får det travelt i nominasjonsperioden.

SAIH håper at man skal gå tilbake til flerårig finansiering, og aller helst ønsker de at ordningen skal bli gjort permanent. Derfor er de glade for at den nye evalueringen også støtter dette.

— Dette er den andre evalueringen som sier at ordningen er vellykket, og anbefaler at den videreføres. Den peker på at ordningen kan integreres enda bedre i Norges generelle menneskerettighetsarbeid. Det er en fin ordning for enkeltstudenter, men har og en viktig signaleffekt, sier hun og fortsetter:

— Studentene tar en enorm risiko, og det finnes få beskyttelsesmekanismer og lite anerkjennelse i internasjonalt lovverk for rollen de spiller, sier hun.

Forfulgt av å skrive under en erklæring

Ekin Barış Şah er og student gjennom Students at risk-programmet. Han var masterstudent og forskningsassistent ved et tyrkisk universitet i 2016.

Da han skrev under en erklæring om at de militære konfliktene med kurderne var lovstridige, og at de ønsket en fredelig løsning, fikk dette store konsekvenser for livet hans.

— Etter dette kom myndighetene og president Erdoğan etter meg og de 2000 andre som underskrev. De hevdet at vi støttet terror. Vi fryktet at vi ville bli straffeforfulgt. Situasjonen forverret seg etter kuppforsøket det året. Det var da jeg fant ut om Students at Risk-programmet. Heldigvis fikk jeg plass, sier han.

Şah forteller at det er tryggere i Tyrkia nå, etter at retten påpekte tydeligere at erklæringen faller innunder ytringsfriheten.

— Men det var mørke tider. Dette programmet har virkelig hjulpet meg. Jeg har mange venner som ble sparket fra universitetet. Mange måtte flykte til andre land, sier han.

Şah har studert både i Bodø og Oslo. Han har snart lært seg norsk, og håper å få ta praktisk pedagogisk utdanning neste år. Han drømmer om å bli lærer, og har blitt veldig glad i Norge.

— I motsetning til det mange tror er folkene her hyggelige og sosiale, og naturen er så fin. Jeg beundrer landet på mange måter. Jeg liker toleransekulturen og at det er så lite hierarkisk. Jeg har hatt en deltidsjobb som servitør, og har blitt sjokkert over hvordan toppsjefer og arbeidere behandler meg helt likt, sier han.

Lite penger

SAIH-leder Sunniva Folgen Høiskar mener det ikke finnes noen gode grunner til å ikke videreføre Students at Risk-programmet.

— Det er snakk om lite penger i norsk forstand. Ordningen er veldig populær ved universitetene og høgskolene, og fra starten av var det tverrpolitisk enighet om den, sier hun.

Høiskar trekker fram at de fleste studentene som har vært en del av Students at Risk-programmet også har blitt styrket som menneskerettighetsforsvarere i hjemlandet sitt. Mange studenter har kommet fra såkalt rødlistede land, og har imidlertid ikke hatt mulighet til å reise hjem igjen.

— Alle historier er ulike. Det er likevel mulig å holde aktivismen ved like fra Norge, sier hun.