utdanningsnivå
Mener høyt utdanningsnivå kan gi en egen «politikerkaste»
— Kanskje er dette et litt nytt trekk i Norge, i tråd med at politikken har blitt mer krevende, sier valgforsker Bernt Aardal om de mange toppkandidatene med høyere utdanning på årets valglister.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Khrono har kartlagt utdanningsnivået til de ni største partienes førstekandidater.
Oversikten viser at 84,5 prosent av førstekandidatene har høyere utdanning. Samtidig er det bare rundt en tredjedel i befolkningen totalt som har høyere utdanning.
Venstre er det partiet med flest toppkandidater som har master eller mer, mens Fremskrittspartiet har flest førstekandidater uten høyere utdanning.
— Representanter og tillitsvalgte har alltid skilt seg ut. Men det ene trekket som har skilt Norge fra andre land her, er høyere utdanning. På kontinentet er det mange doktorer blant politikerne. I USA er nesten alle politikere jurister, sier valgforsker og professor emeritus i statsvitenskap, Bernt Aardal til Khrono.
— Så kanskje er dette et litt nytt trekk i Norge, i tråd med at politikken har blitt mer krevende. Bare følg med på de politiske debattene, og hva politikerne må ha meninger om. Det krever bred og dyp forståelse om ganske komplekse saker. Sånn sett ville det vært mer overraskende om veldig mange ikke hadde en stor utdanningsmessig bagasje, sier han.
En utfordring for Arbeiderpartiet
Stortingskandidat for Rødt i Rogaland, Mímir Kristjánsson, mener det er problematisk at bare 15,8 prosent av Arbeiderpartiets førstekandidater ikke har høyere utdanning.
Også professor i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet, Hilde Bjørnå mener dette kan være vanskelig for partiet.
— Her har det vært problematisk for Ap at man ikke har hatt flere med yrkesfaglig bakgrunn for da får man problemer med å få oppslutning fra denne gruppen, skriver hun.
Etter forrige stortingsvalg sa Erik Løkke i Civita til Khrono at det høye utdanningsnivået i politikken kunne forklare noe av Arbeiderpartiets valgnederlag den gangen.
Bernt Aardal ser også Arbeiderpartiets utfordring.
— Statsministerkandidaten deres snakker fransk, har tatt utdanningen sin ved de beste skolene. Men i en norsk kontekst, skal man ha en fot i folkedypet, og ikke skille seg for mye ut. Jeg tror det var viktig for Ap å få med seg Skjæran som nestleder. Han har en annen sosial bakgrunn, og er en vanlig mann fra distriktet, sier han.
— Alltid skjev representasjon
Professor i statsvitenskap ved NTNU, Anders Todal Jenssen, skriver til Khrono at utdanningsnivået til stortingsrepresentantene alltid, men i noe varierende grad, har vært høyere enn befolkningens.
— Den demografiske representasjonen har alltid vært skjev med hensyn til klasse, inntekt, utdanning og kjønn, skriver han.
Ifølge Jensen trenger ikke dette nødvendigvis å bety at holdningsrepresentasjonen også er skjev.
— Stortingsrepresentantene følger stort sett holdningene til sine partier for de fleste holdningsdimensjoner, men ikke alle. Stortingsrepresentantene er mindre distriktsvennlige – mer byvennlige enn befolkningen. I perioder har stortingsrepresentantene vært mer innvandringspositive enn befolkningen, skriver han.
Kan være bevisst
Professor i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet, Hilde Bjørnå, er enig i at det ikke er noe nytt at stortingsrepresentantene er høyere utdannet enn befolkningen ellers.
— Slik har det vært i lang tid. Det er ikke slik at partienes toppkandidater speiler befolkningens utdanning. Her er imidlertid Frp et unntak, dette partiet har noenlunde samsvar mellom befolkningens og toppkandidatenes utdanningsvalg, skriver Hilde Bjørnå til Khrono.
— Dette er sikkert også bevisst, man vil som parti vise litt hva man er gjennom politikernes kvaliteter, skriver hun.
Mange blir politisk interesserte i studietiden
Bernt Aardal, peker på at veldig mange kommer inn i politikken via studentpolitikken.
— Studietiden er en periode hvor det skjer ganske mye mobilisering. Mange politikere gjør seg ikke ferdig med utdanningen, og blir såkalte «halvstuderte røvere». At så mange toppkandidater har master eller mer, er et uttrykk for den utdanningseksplosjonen som har skjedd i samfunnet, sier han til Khrono.
Aardal mener at høyere utdanning stimulerer til politisk engasjement, og viser til flere velgerstudier.
— Gjennom høyere utdanning får man både trening, innsikt i samfunnet og hvordan dette fungerer. Det skaper videre interesse. Som Gudmund Hernes har definert det i sin trinnhypotese — jo mer du deltar, dess mer deltar du. Du blir dratt inn i en spiral. For å bli toppkandidat i partiene, må du ha en del med deg i bagasjen. Slike ting kommer ikke bare rekende på en fjøl, sier han.
Aardal legger på den andre siden til:
— Det er hard kamp om førsteplassen på listene. Hvis man hadde sett på kandidatene lenger ned på listen, hadde bildet kanskje sett litt annerledes ut, påpeker han.
Flere uten formell utdanning før
Aardal mener også det er en fare for at man får en egen «politikerkaste», som lever sitt eget liv, og etterhvert mister kontakt med såkalt «vanlige folk».
Han trekker fram at politikken i alle år har vært en viktig arena og rekrutteringskanal for folk uten formell utdanning.
— Mange av statsministrene før Gro Harlem Brundtland hadde ikke formell utdanning, men de ble skolert gjennom fagbevegelsen og partiet, sier han.
Men nå har kravene til formell kompetanse gjort seg gjeldende innen flere og flere områder, ifølge Aardal.
— Hvis du ikke har formelle papirer, så sliter du. Jeg er enig med Kristjánsson i at vi skal være oppmerksom på dette. Det kan bety at en del velgere føler at ingen representerer dem, sier han og fortsetter:
— Samtidig er utdanningssamfunnet på mange måter et produkt av en del politiske strømninger som Kristjánsson selv ønsker å være en del av. Venstresiden og arbeiderbevegelsen har bidratt sterkt til dette, med Statens lånekasse i sin tid, og tanken om at det skal være mulig for hvem som helst å ta høyere utdanning. Sånn sett er det et lite paradoks at mange nå syns at man fjerner seg for mye fra folk flest.
Kvinnene enda bedre utdannet
De kvinnelige stortingskandidatene er generelt høyere utdannet enn de mannlige. Bare 6,9 prosent av de kvinnelige førstekandidatene i år har ikke høyere utdanning, mot 22,5 prosent av mennene.
43,1 prosent av de kvinnelige kandidatene har også master eller mer.
Professor Hilde Bjørnå mener det høye utdanningsnivået kan tyde på at de fleste partiene mener at utdanning gir tillit til kandidatene.
— At det gir en aura av kompetanse, og at utdanning er noe som appellerer til befolkningen.
— Det er blitt noe som det er allmenn aksept for, som en kvalitet når landet skal styres. Det kan og tyde på at utdanning gir selvtillit for mange i denne rollen. Det er særlig få kvinner uten høyere utdanning, og særlig mange kvinner med mastergrad. Man kan jo unders på hvorfor det er slik; om utdanning er et særlig krav til kvinner i en nominasjonsprosess eller om det gir kvinner en slags ekstra selvtillit. Det å være toppolitiker er en tøff jobb.
Overrasket over Miljøpartiet
— Er det noe som overrasker deg ved denne oversikten?
— At Frp er folkelig, også i sin representasjon, er ikke overraskende, og at Venstre som tradisjonelt har stått sterk innenfor akademia er godt representert, er heller ikke overraskende. Det er imidlertid litt overraskende at MDG har så få uten høyere utdanning (5,6 prosent) — og i dette partiet har opp mot halvparten en mastergrad. Det tyder på at MDG som parti verdsetter utdanning og kanskje også at partiet appellerer — og vil appellere — til den utdannede delen av befolkningen, skriver hun.
